Kjempet seg gjennom knesmertene – løp 114 kilometer i beintøff konkurranse

– Det jeg egentlig er mest fornøyd med, er at jeg klarte å bite tennene sammen når det var vondt, og holde ut i de timene med smerte, sier Stokke.

Når hun snakker med Selbyggen er det gått noen dager siden deltakelsen i Muruvik Backyard Ultra. Hun er fortsatt litt halt, men tror kneet blir bra igjen med litt hvile.

– Bare å ta på seg et par sko

Stokke beskriver seg ikke som noen ultraløper. Løpingen har først og fremst vært en enkel og tidseffektiv treningsform som har latt seg kombinere med familieliv og en travel hverdag.

– Det blir litt på husmortrimnivå, egentlig. Når det passer inn i alt annet i hverdagen og livet ellers. Løping er jo veldig enkelt. Det er bare å ta på seg et par sko, så er du i gang.

Likevel hadde hun lenge hatt lyst til å prøve seg på et Backyard Ultra. Tidligere år hadde tidspunktet kollidert med blant annet treninger og skisamlinger for barna, men denne gangen åpnet muligheten seg.

10 ble til 15

– Det er et veldig artig konsept. Selve runden er ikke så lang, og du kan nesten gå den hvis du går fort. Men så skal du gjerne ha litt tid til å fylle på med næring og hvile før neste runde.

Løpet samlet rundt 430 deltakere på startstreken. For Stokke gikk de første rundene veldig fint. Det var god stemning i løypa, og det var motiverende med alle heiaropene fra publikum.

– I starten var det veldig sosialt. Man jogger og prater med folk rundt seg, sier Stokke.

Men rundt runde fem begynte smertene i kneet å melde seg.

– Jeg tenkte at det var litt tidlig hvis jeg skulle klare å holde på utover. Da blir det jo først og fremst en konkurranse mot deg selv. Hvor lenge klarer du å stå i ubehaget?

Etter sju runder hadde hun passert maratondistansen, altså 4,2 mil. Da ble det servert pizza til deltakerne.

Men Stokke var langt fra ferdig.

– Bortsett fra kneet som kranglet, føltes kroppen egentlig grei. Først tenkte jeg derfor å prøve meg på ti runder. Så ble det til tolv. Og når vi først hadde kommet så langt, måtte vi jo ta 15 også, smiler hun.

– Veldig fin opplevelse

Været hadde bydd på flere timer med kraftig regn gjennom dagen. Da natta kom, endret stemningen seg.

– Det begynte å bli stjerneklart og vindstille, og folk hadde tent fakler langs løypa. Det var en ordentlig fin opplevelse. Veldig, veldig fint, sier Stokke.

Underveis brukte hun gjerne 47–49 minutter på hver runde. Det ga henne noen minutter til å gå på do og spise. På menyen sto blant annet måltidsshake, potetgull og energibarer.

Hun fikk også selskap av folk med tilknytning til Selbu. Blant dem var Geir Arne Olsen, som fullførte sju runder.

Utelukker ikke ny deltakelse

Etter hvert forsvant stadig flere deltakere ut av løpet. Da Stokke ga seg, hadde hun fullført 17 runder, tilsvarende rundt 114 kilometer. Tidligere hadde hennes lengste løpetur vært rundt 45 kilometer.

– Kneet hadde kranglet lenge nok, så jeg sa meg fornøyd.

Hun hadde da holdt på såpass lenge at hun endte på en imponerende 17. plass av 430 startende. Om det blir et nytt Backyard Ultra neste år, er hun foreløpig usikker på.

– Vi får se. Jeg har ikke meldt meg på ennå.

Men rådet til andre som vurderer å prøve, er enkelt:

– Det er bare å komme seg ut med joggeskoene litt i forkant. Jeg tror ikke man trenger å gjøre det så veldig avansert.

PS: Flere med tilknytning til Neadalen deltok også i løpet. Disse var Jon Inge Kulseth (12 runder), Marianne Holten (6 runder), Vebjørn Kristensen (4 runder), Geir Arne Olsen (7 runder) og Jon Håkon Slungård (7 runder).