– Kanskje er jeg eneste Black Metal-musikeren som kommer fra Vikvarvet

– Hvor er du nå, Øyvind Evjemo?

– Nå er jeg nettopp kommet hjem fra tannlegen. Hvis jeg snakker litt utydelig, så vet du hva det skyldes.

– Hvor er hjemme?

– Det er ved østre Sjøbakksvingen i Vikvarvet. Vi flyttet fra Trondheim til Selbu i 2020 og flytta inn i det nye Selbuhuset året etter. Det ligger like ved Selbusjøen. Det er stille og rolig, og en fantastisk utsikt over den fine bygda vi bor i. Vi trives veldig godt her. Det var først og fremst med tanke på datteren vår, Frida, at vi flytta til Selbu. For at hun skulle få en trygg og god oppvekst og komme nærmere familien min. Kona mi, Kailey, er fra Pomona, California i USA, så det blir ikke så ofte vi besøker hennes familie.

– Hvordan møtte du Kailey?

– Siden jeg var ganske ung har jeg hatt en drøm om å bli profesjonell musiker, og i mange år reiste jeg verden rundt som trommis med bandene Perished, Bloodthorn, Aura Noir og Wurdulak. Vi turnerte mye i Europa og Amerika, men Kailey er et eksempel på at verden består av tilfeldigheter. Vi møttes på Instagram, og det var blink straks. Etter 5–6 måneder dro jeg på overraskelsestur over til forstaden utenfor Los Angeles der hun bodde. Kailey visste ikke noe om at jeg kom. Moren til Kailey sa at de skulle hente en venninne på flyplassen, så Kailey ble stor i øynene da jeg plutselig sto ved siden av henne og min kommende svigermor.

– Ble det giftermål og bryllup?

– Ja, en vielse, en velsignelse og to bryllupsfester. I 2016 gifta vi oss og feira bryllup i Los Angeles. Det ble en kjempefin bryllupsfest, men litt annerledes enn jeg var vant til fra Selbu. Det gikk ganske stille og rolig for seg, og klokka ti om kvelden var det slutt. Men da vi kom tilbake til Norge, måtte vi ha en velsignelse i Selbu kirke og et ekte Selbubryllup i Samfunnshuset i Vikvarvet. Der ble det litt mere tjo og hei og varte nok litt lengre, for å si det forsiktig.

– Black Metal- musikeren ifra Vikvarvet; hvordan begynte det?

– Det begynte med fascinasjon for metalmusikk i veldig ung alder. Jeg begynte å tromme på tomme isbokser og fikk etter hvert mitt første trommesett. Jeg spilte også trommer i skolekorpset i Vikvarvet og ble veldig ivrig etter hvert. Jeg hadde et eget rom kjelleren hjemme og øvde og øvde. Det ble veldig mye bråk hjemme hos oss, og jeg tror nok foreldrene mine ønsket at de skulle funnet et annet instrument til meg. Vi dannet også gutteband i Vikvarvet. Breakout kalte vi oss; foruten meg var det Kåre Gustav Høyem, Geir Olav Reinås og tydalingen Jens Peder Svelmo. Hvis jeg ikke minnes feil, fikk vi et spilleoppdrag i Kalvåa en gang.

– Du hevdet deg også godt på friidrettsbanen. Hva kan du fortelle om det?

– Jeg fant vel tidlig ut at jeg løp ganske fort, og på barneskolen ble friidrett en del av gymtimene. Med lærerne Mari og Narve Rognebakke kom en veldig oppblomstring av barneidretten i Vikvarvet. Jeg var med på alt mulig, alpint om vinteren og spilte fotball, hoppa lengde og sprang 60 meter om sommeren. Med trenere som Nils Petter Guldseth og Egil Steinar Slind kom også resultatene. Jeg satset vel hardt til jeg var 17–18 år, men da tok musikkinteressen over. Og i stedet for å være på friidrettsstevne om helgene, så kunne man feste mer.

– Ble du profesjonell musiker?

– Periodevis var jeg nok det. Men jeg fant fort ut at det var vanskelig å leve av musikken. Jeg måtte ha en jobb ved siden av. Etter videregående i Selbu dro jeg i militæret, og deretter tok jeg geografi ved NTNU, dette med mål om å studere arkeologi.

Det var få plasser, og da jeg kom ikke inn, begynte jeg på film og media. Men musikken tok mer og mer tid. Jeg spilte i ett band, to band og enda flere, både kjente norske og utenlandske band og reiste samtidig mye som trommetekniker for bandene Mayhem, Satyricon, Immortal og Emperor. Jeg måtte finne meg en jobb som jeg kunne kombinere med musikken, og endte opp med en 100 prosent stilling i en barnehage med avtale om at jeg kunne reise når jeg trengte det.

– Jobber du fremdeles i barnehagen?

– Nei, i 2013 fikk jeg tips av barndomskameraten min, Roger Hegglund, om en jobb i firmaet han jobbet i. På det tidspunktet var jeg ganske lei av barnehagen, og jobben i oljebransjen passet meg perfekt. RESMAN AS, som firmaet heter, har hovedkontor på Grillstad i Trondheim. Vi reiser mye til oljefeltene i Nordsjøen og verden rundt for å installere våre tracer- system og ta oljeprøver som vi analyser med mål om å gi informasjon hvordan oljebrønnene produserer, sånn enkelt forklart.

– Har du sluttet helt med musikken?

– Ja, nå har jeg ikke spilt i band på mange år. Men musikken er fortsatt en viktig del av livet mitt, og sammen med en tidligere musikerkollega er jeg i gang med å bygge et øvings- og musikkstudio i Trondheim. Vi får se hva det blir til; vi skal i alle fall produsere musikk og gi ut plater. Så får vi se om det blir noe turnering etter hvert.

– Livet ditt nå; hva er viktig for deg?

– Det desidert viktigste for meg nå er at Kailey og Frida har det bra. Jeg er så glad for at Kailey har funnet seg til rette i Norge og her i Selbu. Hun jobber nå som tilkallingsvikar på barnehagen i Kvellohaugen og håper å få seg noe fast etter hvert. Frida går i første klasse på Bell skole, har flust med gode venner og går på allidrett og dans på kulturskolen. Jeg skal prøve å lære henne å spille trommer om hun vil. Hun er veldig glad i musikk og har mye rytme i seg, så det er håp om at far får en arvtaker på trommene. Jeg er endelig kommet hjem.