Jon O. Stamnes ble født i 1945 som minstemann i en søskenflokk på fire. Foreldrene var småbrukere på gården Stamnes Nordre på Selbustrand. 

Selvberging preget fortsatt samfunnet på 40-tallet, og de fleste måtte kunne litt av flere håndverk for å få hjulene til å gå rundt. Likevel var det nok i likhet med i dag, ikke alle som var like praktisk anlagte.

For Jon O. Stamnes skulle derimot det å skape ting med hendene vise seg å bli det mest naturlige allerede fra barndommen av.

Hynne`s Maskinforretning 1954

– Jeg var med far til Trondheim da jeg var 9 år gammel. I lokalene til Hynne`s Maskinforretning ymtet jeg frempå: jeg skulle så gjerne tenkt meg å hatt med denne hjem.

Jon sitter med en liten hånddrill i hendene - et verktøy som bærer preg av mange års bruk. Trehåndtaket er glatt og avrundet - formet av hender som har holdt det mang en gang. Rødmalingen på tannhjulet er delvis flasset av, men ellers er drillen godt vedlikeholdt. Trolig fungerer det like godt i dag som da det ble kjøpt for 72 år siden.

– Som guttunge fikk jeg ta i bruk en krok i kjelleren hjemme til verksted. Verktøyet jeg hadde var begrenset, det samme gjaldt materialene. Likevel tilbrakte jeg utallige timer der nede. Det skulle vise seg å bli starten på mekaniker-karrieren.

Balstad Maskin

I starten av tyveårene fikk Jon arbeid hos Balstad Maskin. Det skulle bli hans arbeidsplass i 19 år, fra 1967 til 1986.

– Hos Balstad arbeidet jeg mye på verkstedet på vinterhalvåret. Det var grove anleggsmaskiner vi brukte den gang, og de krevde mye vedlikehold. I Balstads verksted fikk jeg erfaring med flere nye verktøy, blant annet sveiseapparatet. 

I tillegg kjørte Jon maskiner for Balstad Maskin. På sommeren gikk det mye i bygging av skogsbilveger, mens på vinteren kjørte han lastebil med spissplog da han brøytet vei fra Fuglem til Amdal. 

Et av prosjektene Jon husker spesielt godt fra disse årene var byggingen av Peder Morset Folkehøyskole. Balstad Maskin hadde grunnarbeidet, tomta var alt annet en flat, og sprengning ble dermed en vesentlig del av jobben.

– Vi borret djupt og ladet 1000 kg dynamitt ned i hullet. Jeg stod på vegen nedenfor der hvor barneskolen ligger i dag og hadde i oppgave å stanse trafikken. Dette slik at ingen bilister ble blåst på sjøen. Da sprengladningen gikk av kjentes det ut som hele vegen sank 10-20 centimeter under beina på meg. Det kan det for såvidt hende at den gjorde og, humrer Jon.

Teknologiutvikling hos Siemens

I 1986 sluttet Jon hos Balstad Maskin. Det tunge fysiske arbeidet slet på kroppen og han valgte derfor å se seg om etter en ny arbeidsplass. Det skulle han finne hos Siemens underavdeling i Selbu, i lokalene hvor SIFA holder til i dag.

– Hos Siemens ble jeg ansatt som produksjonsmedarbeider. Der produserte vi trafo-kiosker samt en del andre mindre produkter til elektronikk-industrien.

Tomas Rønsberg har vært Jons kollega gjennom mange år, først i Siemens og senere i SIFA.

– Jeg ble ansatt som daglig leder i 1986, samme år som Jon. Den gang gikk driften med stort underskudd, og for å unngå nedleggelse var vi nødt til å gjennomføre en formidabel snuoperasjon. Det fikk vi til. I løpet av tre år ble driften snudd fra 20 millioner i underskudd til å bli Siemens beste produksjonsavdeling i Norge, forteller Rønsberg.

– Hvordan fikk dere til det?

– Vi endret hele produksjonen på disse årene. Fra å arbeide med grove, tunge og kostbare materialer gikk vi over til en mye mer rasjonell produksjon. Bedriften lå i front for en veldig teknologiutvikling i disse årene og i dette var Jon helt sentral. Som produksjonsmedarbeider var han meget faglig sterk, men enda mer imponerende var han i rollen som verktøymaker.

Verktøymakeren Jon

Som verktøymaker lagde Jon verktøy og utstyr som siden ble brukt i masseproduksjon av Siemens’ produkter.

– Hadde vi et problem vi ønsket løst var det bare å henvende seg til Jon. Jon er svært kreativ og løsningsorientert, og kombinert med hans faglige ferdigheter var det svært få utfordringer han ikke klarte å løse. Å sammenligne Jon med Reodor Felgen er i grunn en underdrivelse, smiler Rønsberg. 

Han trekker spesielt frem Jons samarbeid med Magnar Kulseth i disse årene. Magnar var formann i fabrikken, og de to karene utfylte hverandre godt.

– Med en løsningsorientert innstilling utviklet Magnar og Jon mange produkter og verktøy internt i fabrikken. Dermed unngikk vi de store investeringskostnadene samtidig som utviklingen var stor. Dette var en avgjørende driver bak at bedriften ble så konkurransedyktig som den ble. 

– Hvordan vil du beskrive Jon som person?

– Jeg har aldri hørt et vondt ord fra Jon. Å kalle han sprudlende er nok en overdrivelse, men med sitt stabilt gode humør var han en kollega jeg satte stor pris å få jobbe sammen med. 

I 1992 ble Siemens’ avdeling i Selbu nedlagt. Samme år ble SIFA opprettet i de samme lokalene og her skulle Jon fortsette å arbeide frem til han pensjonerte seg på 2000-tallet.

En livsstil

Hadde mekanikerfaget kun vært en jobb for Jon O. Stamnes ville denne artikkelen kanskje endt her. Men for Jon skulle det praktiske arbeidet og skapergleden vise seg å bety så mye mer. 

Rundt 1975 bygde Jon eget verksted på hjemgården.

– Verkstedet ble bygd for hobbybruk. Der mekket jeg på både biler, traktorer, snøskutere og motorsykler.

– Var det primært med et håp om bi-inntekter du bygde verkstedet?

– Nei. Å “drive butikk” har aldri vært noen drivkraft, men jeg må vel innrømme at ting raskt ballet litt på seg. Med nytt verksted var det plutselig mange som tok kontakt: mange hadde noe de gjerne skulle ha fått gjort. Dermed har det blitt utført en del oppdrag for andre gjennom årene også.

Fra far til sønn

Jons lidenskap for mekanikk skulle vise seg å bli en del av farsarven for sønnen Oddbjørn.

– Jeg har hatt de samme interessene som min far helt siden barndommen. Det startet med ”tekno-lego”, men det tok ikke lang tid før også jeg begynte å tilbringe tid i verkstedet. Jeg har alltid fått lov til å “ være borti”, og jeg har vel aldri ikke fått lov til å prøve meg på ting når jeg har spurt. Det tror jeg har hatt mye å si for at interessen har blitt såpass stor for min del også, sier Oddbjørn.

Fra Oddbjørn var rundt 10 år gammel har de ofte vært to i verkstedet på Stamnes Nordre. Der har far og sønn stått side om side utover sene kvelder, enkelte ganger i samarbeid om prosjekter, andre ganger med hvert sitt. Og prosjektene har vært varierte. 

– Da vi var yngre lagde vi en del leker. At vi bygde bensindrevne modellfly som vi etterpå fløy rundt hustakene hjemme husker jeg var veldig stas, forteller Oddbjørn. 

Dette er for så vidt godt beskrivende for mye av drifta på Stamnes Nordre.

– Vi holder primært på med dette for artighets skyld. Arbeidet har alltid vært lystbetont. Lidenskapen har vært drivkraften, og veien har vært målet.

Jon nikker bekreftende når Oddbjørn forteller. 

– Vi har sagt nei til en del “trasig” og møkkete arbeid opp i gjennom. Om vi har hatt lyst har vi nok kunne tatt på oss mye mer enn hva vi har gjort.

Mange reisedøgn

Oddbjørn er utdannet mekaniker. I snart 30 år har han jobbet for Delaval. Gjennom jobben reiser han landet rundt og monterer melke-roboter.

– Når gårdbrukerne investerer i roboter, er det vi (Delaval) som kommer og monterer disse. Slike monteringer er todelte: mye mekanisk utstyr skal monteres, men i tillegg medfører det en del arbeid på data også. Ingen fjøs er like, så datasystemene må skreddersys og programmeres for hver enkelt. 

– Du reiser en del gjennom jobben? 

– Ja, det blir en del reisedøgn i løpet av et år. Vi monterer i hele landet, fra nord til sør. Etter lengre perioder borte på jobb er det ofte greit å komme seg til Selbu. Da har det nemlig ofte hopet seg opp med oppdrag i verkstedet hjemme, humrer Oddbjørn.

Fra symaskiner til hjullastere

Å skulle oppsummere prosjektene Jon og Oddbjørn har tatt på seg gjennom årene er vanskelig.

Hva gjelder fysiske størrelser har alt fra symaskiner til hjullastere rullet inn gjennom verkstedportene. Kundegruppen er også variert: fra venner og familie til Tine Meierier og Mesta.

Stykkene med Selbu Blå som selges i butikken skjæres nemlig ut av en innretning konstruert i verkstedet på Stamnes. Og hva gjør entreprenør-giganten Mesta når veghøvelen går i stykker og gode råd blir dyre? De ringer Oddbjørn, for så å kjøre den flere titalls tonn tunge doningen til Selbu - og opp bakkene til Stamnes Nordre.

På spørsmål om hva som er de mer kreative prosjektene Jon har tatt fatt på, må han tenke seg litt om. 

– På 60-tallet bygde jeg en snøskuter. Det var selvfølgelig en mulighet å kjøpe seg en skuter også på den tiden, men jeg syntes de var kostbare. I tillegg hadde de litt små motorer. Løsningen ble å ta motoren fra en 650 Triumph motorsykkel, og prøve å få til noe ut ifra den. Det ble da en fungerende skuter av det, men noe luksus-kjøretøy ble det ikke, flirer han.

Teknisk museum

For den som har interesse for det tekniske er det å traske rundt mellom husene på Stamnes Nordre verdt å betale inngangspenger for. 

På tunet ligger flere hus: boliger, stabbur, fjøs, verksted og garasjer.

Bekken som renner forbi husene er demmet opp og har tidligere huset egen ørretbestand. Eget sagbruk finnes naturligvis også på tunet.

Kjøretøy er det også mange av, og for et utrent øye kan en kanskje tro at Stamnes-karene ukritisk samler på alt de kommer over. Når karene utfordres på dette har de derimot svaret klart:

– Vi har en enkel regel: skal en doning stå på gården må motoren starte. Den regelen har vi klart å overholde så langt, smiler Oddbjørn.

Øverst på gården, langs skogkanten mot Strandfjellet, står et større garasjebygg. Hva finner mann der inne mon tro?

– Der er det ikke så mye interessant å se. Det er sponlager - blant annet.

– Sponlager?

– Ja, til sentralfyringa.

– Sentralfyring?

Oddbjørn og Jo snur seg og peker mot en høy, siloformet konstruksjon ved verkstedet. Den rommer gårdens sentralfyringsanlegg. Der fyres det med spon som varmer opp vann. Vannet sirkulerer så i rør gjennom verksted og bolighus, og fungerer som oppvarming på gården. Systemet er selvsagt konstruert av karene selv.

– Kjekt å være selvberget da, vet du.

– Et kunststykke

Siste del av omvisningen skjer i sagbruket på gården. Sager finnes på mange gårdsbruk. Hva som kanskje ikke er like vanlig er at saga i sin helhet er bygd av “bonden” sjøl. På 90-tallet tok nemlig Jon fatt på det som trolig er blant hans største prosjekter.

Saga tok to år å lage, og arbeidet og planleggingen som må ha blitt lagt ned er mer nok til å imponere selv de dyktigste ingeniører og fagfolk. 

Jons tidligere kollega, Tomas Rønsberg, kjenner også til saga på Nordre Stamnes.

– Hvordan han har fått til å montere og sveise sammen en så stor og lang konstruksjon er for meg et mysterium. Det er et kunststykke, rett og slett. Alle som har kjennskap til sveising og metall-arbeid vet at slikt er en balansegang i utvidelse og krymping - varme og nedkjøling. Å få til lage en slik konstruksjon, med de krav til nøyaktighet som følger med, er helt utrolig. 

Stamneskarenes filosofi

Gårdssaga på Stamnes beskriver i grunn Jon og Oddbjørns livsfilosofi godt.

Skulle en “vanlig” mann bygge seg et uthus, gjør han det gjerne slik: han kontakter et byggefirma, avtaler hva som skal bygges og til hvilken pris. Deretter venter han på at bygningen reiser seg.

For Stamnes-karene ser prosessen derimot litt anderledes ut:

Man starter med å gå i verkstedet. Sag skisseres og planlegges ned til hver minste gjenge. Så setter man i gang med byggingen. Når saga etter et par år er ferdig, monteres denne på tunet. Da saga er såpass stort at strømtilførselen på gården ikke er kraftig nok til å drive den, går man til innkjøp av en lastebilmotor. Denne bygges så om til et aggregat som kan drifte sagbruket. Deretter er prosessen enkel: hugg tømmer, sag det opp til materialer, og bygg uthuset selv.

Oddbjørn innrømmer at tankegangen kanskje er litt utenom det vanlige.

– Vi kunne selvsagt fått entreprenører til å bygge for oss, eller vi kunne kjøpt materialene i butikk. Det samme gjelder om gårdsvei eller gårdsplass trenger mer grus. Vi hadde nok egentlig ikke hatt behov for egen lastebil til slikt - man kan selvfølgelig leie inn hjelp. Men hvor morsomt ville egentlig det vært, sammenlignet med å få det til selv?

Å gi hverandre plass

Ingrid Kjøsnes er Jons samboer og Oddbjørns mor. På spørsmål om hun til tider har savnet karene, alle den tid de har tilbragt i verkstedet, har hun svaret klart.

– Hadde vi skulle gått oppå hverandre dag ut og dag inn ville det blitt et helvete på jord for oss alle, flirer Ingrid. 

– Om jeg skal gi deg et skikkelig svar, så mener jeg det er viktig å la hverandre holde på med det en vil. Det har vi gjort, og det har fungert godt for oss. Når guttene var yngre var de mye ute sammen med Jon, så interessen for mekanikk har aldri vært problematisk for min del. Hadde jeg nektet dem å drive på med det som tross alt er en stor lidenskap, tror jeg ikke det ville vært bedre for noen. 

Stadig nye planer

For Jon Stamnes er dagene like travle nå som før - til tross for at han nylig fylte 80 år. Senest for noen uker siden leverte han nytt verktøy til SIFA.

På spørsmål om karene har noen prosjekter på lur i tiden som kommer svarer Oddbjørn lurt:

– Det hadde jo vært kjekt å vært litt mer selvforsynt med strøm, så vi driver å spekulerer litt på både solceller og vindmøller. Vi får se hva det blir tid til.