– Jeg vil at folk skal gå hjem med en tanke om at det der var skikkelig kult

– Hvor er du nå, Emma Semonia?

– Nå er jeg i Trondheim, hvor jeg bor, og akkurat nå går jeg til jobben min ved UFF, som er en second hand klesbutikk hvor jeg har jobbet en stund nå – ved siden av å holde på med musikken.

– Hvor mye av dagene dine går med til å forberede konserten på Øya?

– Det er jo mye administrering rundt bandet. Vi rekker ikke å øve så mye sammen før konserten fordi vi er spredt litt rundt omkring. Men for min egen del så øver jeg hver dag nå.

– Hva var den første reaksjonen din da du fikk beskjeden om at du ble booket?

– Jeg satt hjemme i Tydal og bare sjekka mailen min helt tilfeldig. Jeg hadde jo søkt, og så fikk jeg tilbake svar om at jeg fikk lov til å spille der. «Nei, no way», tenkte jeg. Og så kasta jeg faktisk hele telefonen min i bakken før jeg helt gråtkvalt ringte mamma. Hun sa: «Herregud, går det bra med deg?» Jeg klarte jo ikke å få frem et ord med det samme – jeg ble så overraska. Og så ringte jeg bandet mitt på FaceTime. Alle gratulerte og syns det var dritartig. Vi gleder oss skikkelig!

– Er dette den største konserten du har gjort under eget artistnavn?

– Det er det. Og jeg starta jo med et pang på Trondheim Calling tidligere i år. Det var jo den første konserten min, og nå er det plutselig Øya. Så mye har skjedd dette året.

– Øya har valgt deg ut som en av åtte artister de omtaler som sine «nye favoritter». Hva betyr en slik anerkjennelse for deg så tidlig i solokarrieren? 

– Det betyr mye mer enn jeg har tenkt over egentlig, og jeg har kanskje ikke «forstått» det helt. Som sagt så har jeg ikke holdt på så lenge med mitt eget, og det mange om beinet i denne bransjen. Så det å få en fot innafor føles veldig godt.

– Du spiller på Hagen klokka 14.35, forholdsvis tidlig på festivalens første dag. Hvordan skal du lokke publikum inn på området tidlig?

– Det er ikke så mye man kan gjøre, føler jeg. I fjor spilte jeg med en kompis på Øya, på den samme scenen ganske tidlig på dagen. Det var folk på området, og fordelen er jo at det ikke er så mange andre som spiller på det tidspunktet. Jeg håper de som er der blir nysgjerrige. Så jeg har ingen «plan», men håper på det beste. For meg er det like stort om jeg spiller for 1 eller 53.

– Hva håper du at en person som aldri har hørt musikken din før, sitter igjen med etterpå?

 – Jeg håper den personen sitter igjen med at "oi, det her var noe nytt". Fordi jeg føler mye av musikken min, og den sjangeren jeg holder på meg, ikke er så kjent i Norge enda. Så jeg håper at de fortsette å utforske og høre på, og at de vil høre på meg. Jeg vil at folk skal gå hjem med en tanke om at det der var skikkelig kult. Det var litt ulikt noe jeg har hørt før.

– Onsdagens program består også av store navn som The Cure, Amyl and the Sniffers og Mogwai. Er det noen på programmet du selv gleder deg ekstra mye til å se?

– Det er ei som heter Oklou, som er en veldig stor inspirasjon for meg. Ikke nødvendigvis for den musikken jeg lager akkurat nå, men uansett. Og så er det Ary, som også er norsk. Hun lager så mye fint. Og så selvfølgelig The Cure, da. Det blir rått å oppleve. Jeg er glad jeg spiller ganske tidlig, for da kan jeg bare kose meg resten av perioden.

– Øya omtaler konsertene under Trondheim Calling som livedebuten din som soloartist. Hva har utviklet seg mest siden den gangen?

– Det er litt alt, føler jeg. Både stemme, tilstedeværelse på scenen og selvtillit. Vi har ikke spilt så mye sammen, men nå har både jeg og bandet begynt å bli tryggere på mine sanger. Vi er mer komfortable og kan senke skuldrene litt og ha det artig og ikke tenke så mye på det tekniske, for det sitter jo, føler jeg nå.

–  Debut-EP-en heter late bloomer. Hvorfor føltes det som den riktige tittelen?

– Det er nok fordi jeg har brukt litt tid på å finne min vei inn i musikkbransjen. Mange blir kjent over natta på f.eks TikTok med en sang, og jeg har brukt ganske mye tid på å stresse med det her, da. Men det var først da jeg begynte på musikkteknologi at ting falt på plass. Der fikk jeg folk rundt meg som kunne hjelpe meg med å lage musikk, og det var et stort steg for meg som hadde forventet å skulle klare alt alene. Men det er via samarbeidet med andre at jeg også nå klarer å skrive egen musikk. Det har vært en spennende vei.

– Øya trekker fram Tyla og Ariana Grande som inspirasjonskilder. Hva er det ved akkurat disse artistene du lar deg inspirere av?

– Det er jo egentlig mest Ariana Grande, og mye på grunn av sjangeren. Men jeg vil jo si at jeg har min egen versjon til slutt. Tyla inspirerer meg mest på afropop-delen, og så Ariana Grande mest på vokalen og låtskrivingen. Men jeg prøver jo ikke å høres ut som noen av dem.

– Dine norsk-amerikanske røtter og oppveksten med kunstnerforeldre har tidligere blitt trukket frem. Hvordan kommer denne bakgrunnen til uttrykk i musikken din?

– Det er veldig viktig for meg. Det er jo ikke noe «shame» til andre artister, men jeg prøver å holde meg litt unna den pop-standarden som er i dag, og prøver å ta litt inspirasjon fra ting som ikke har helt vanlige akkord-rekker. Jeg liker å gjøre det spennende, og vil prøve å skille meg ut.

– På festivalsiden presenteres du som en artist fra Trondheim, mens du vokste opp i Tydal. Hva svarer du når folk spør hvor du kommer fra?

– Jeg sier Trondheim pluss pluss. Det er mest fordi folk ikke vet hvor Tydal er. Så forklarer jeg jo det etterpå, da. Jeg har jo bodd både i Hommelvik, Trondheim og Tydal, så jeg er fra «litt overalt».

– Er Øya først og fremst en stor milepæl, eller føles det som starten på noe større?

– Det er jo litt begge deler, da. Men håpet for meg er at konserten på Øya vil bidra til at jeg blir litt mer relevant på musikkscenen i Norge. Det er jo det som er målet.

– Og når vi først snakker om mål – hva er det neste målet for Emma Semonia?

– Mitt neste mål er vel egentlig å prøve å promotere musikken min mer. Og så skriver jeg mye musikk til et "upcoming" album som etter planen skal komme ut neste år. Så det er det neste som er planlagt. Ellers er det å få spilt mer live

– Til slutt: Hvor håper du at vi finner deg neste gang vi spør «Hvor er du nå, Emma Semonia?»

– Jeg vet ikke... men jeg er jo en stor drømmer, da. Jeg håper jo at jeg er omringa av flinke folk som jeg skriver musikk med. Og at hverdagen min er å skrive musikk og spille konserter. Det hadde vært artig å havne i USA… som det mest sannsynlig blir, fordi det er dit jeg har mest lyst til å dra for å satse.

– Lover du å ta telefonen når lokalavisa ringer da – uansett hvor stor du blir?

– Haha ja, selvfølgelig, det er bare koselig!