– Jeg tror meningen med livet må være å gjøre så godt en kan

La oss starte der hun er nå. Anne-Lise Valle har lagt småbruket Bakneset i Eidemsvik ut for salg, der hun har bodd siden hun kom til Selbu i 2003. Nå har hun flyttet over haugen til naboen, Bjarne Lorentsen. Han bor på gården Eidemsbakken og jobber på Toyota Stjørdal. På t-skjorta hans står det: «Jeg elsker kona mi (når hun lar meg dra på fisketur)».

– Jeg ble fort kjent med Bjarne. Det traff seg slik at han ofte var ute og holdt på med ett eller annet når jeg sykla forbi. Han var så vennlig og god å snakke med, og så ble vi et par etter hvert da, forklarer Anne-Lise.

– Bjarne er arbeidsom og veldig praktisk. De siste tre årene har han brukt fritida på å rehabilitere våningshuset på gården. Med hjelp av lokale håndverkere har ytterveggene fått nytt panel, nytt tak er lagt og vinduer er skiftet. Innvendig er nesten alt ferdig, på nær som stua. Vi er så fornøyde. Det blir veldig fint, legger hun til.

Innmarka på Eidemsbakken og Bakneset har de nå slått sammen til en eiendom, der de ca. 50 sauene og 5 geitene til Anne-Lise gasser seg i frodig kløverbeite.

– Jeg hadde håpet at noen av de fire barna mine skulle få lyst til å overta Bakneset. Men jeg måtte innse at det var fåfengt. De har alle gode jobber i helsevesenet og har etablert seg med familier i henholdsvis Bergen og Harstad. De har sine egne liv, og det må jeg bare respektere. Og her på Eidemsbakken er det god plass når alle kommer hit i ferier og i ulike sammenhenger.

Sterke nordlandsrøtter

Sammen med to yngre søsken vokste Anne-Lise opp på Pappenheim i Trondheim.

– Hagen vår, der farmor satte poteter under krigen, gikk helt inn til parken ved Festningen. Det var landlig og grønt, og i femtiåras Trondheim var det en trygg og god plass å vokse opp på, forteller Anne-Lise.

Men det var hos morens foreldre på småbruket ved Brønnøysund på Helgeland Anne-Lise fant sitt paradis på jord og barndomsopplevelser som skulle forme henne for livet.

– Mor hadde fire brødre, og alle kom hjem i sommerferien. Hos mormor og morfar i Velfjorden var det åpne dører og hjerterom for alle. Det var tanter, onkler, søskenbarn og folk overalt. Store og små, alle passa på og oppdro hverandre. Vi ungene hadde stor frihet og fikk være med i fjøset og på sjøen og kom heim med trillebårlass med fisk. Og for ikke å snakke om all laksen som mannfolka fiska på fossen. Det var røkt laks, kokt laks, stekt laks og kald laks. Men da mamma gledesstrålende fortalte at vi skulle ha laks til middag i konfirmasjonen min, var grensen nådd. Da gråt jeg, sier Anne-Lise som forteller at hun lærte mye av moren og mormora si.

– De fisket, plukket bær og sopp, og jeg fikk kjenne gleden av å sanke og høste av naturen. Når jeg tenker på barndommens somrer i Velfjorden og storfamilien jeg fikk være en del av der, så er det noe som har preget meg veldig sterkt gjennom hele livet. Til dagens foreldre vil jeg si; hvis mulig, la barna få ansvar og være en del av et større fellesskap; det tror jeg er veldig viktig.

Realiserte barndomsdrømmen

Da Anne-Lise var ferdig med ungdomsskolen, var hun fast bestemt på å søke landbruksskolen på Mære. Foreldrene kunne ikke skjønne hva hun skulle med en slik utdannelse og prøvde å overtale henne til å velge gymnaset som de fleste av vennene hennes gjorde. I håp om at de skulle klare å snakke jentungen til fornuft, ba faren om et møte med ledelsen på ungdomsskolen. «Men la nå jenta få lov til å gjøre som hun vil», mente rektoren, og slik ble det.

Etter tre år på Mære der hun fikk praksis i fjøsarbeid og skogbruk, var Anne-Lise ferdig utdannet agronom og fast bestemt på å kjøpe seg et gårdsbruk.

Men først måtte hun legge seg opp litt penger. Etter sommerjobb på Halsteingården oksestasjon i Trondheim, tok eventyrlysten overhånd, og sammen med noen venner, bestemte hun seg for å emigrere til Canada. I ett og et halvt år reiste de rundt i USA og Canada, og vel hjemme i Trondheim igjen, begynte hun å jobbe på Klæbu pleiehjem, igjen for å få råd til å kjøpe seg gård.

– Vi var flere som hadde interesse for gårdsbruk. For å få en oversikt over nedlagte gårdsbruk, tok vi kontakt med jordstyret i Stjørdal. Til slutt endte jeg på gården Hoåsaunet i Ytteråsen i Elvran. Den var jeg fast bestemt å kjøpe, men det var det også en til som ville, sier Anne Lise og forteller om sitt første møte med Hans Rotmo.

Skjebne eller tilfeldigheter; den folkekjære musikeren var også på leting etter en gård i samme området.

– Hans fortjente noen bedre

«Denne gården vil jeg ha», sa Hans da han kom til Hoåsaunet. «Men den får du ikke, for den skal jeg ha», svarte jeg. Og så ble det med det, og jeg trodde aldri jeg skulle se han igjen, forteller Anne-Lise.

– Men Hans ga seg ikke, fortsetter hun.

– «Siden det er to våningshus er det plass til to familier her», sa han, og så ble vi enige om å kjøpe Hoåsaunet i lag. Men han ga seg ikke med det heller. «Du må skjønne det Anne-Lise, at hvis vi skal bo på samme gård, må det bli et par av oss.» Og slik ble det. Sommeren i 1973 gifta vi oss og tura bryllup i tre dager til ende, forteller Anne-Lise.

Hans og Anne-Lise; i seks år bodde de sammen på gården på Ytteråsen. De var unge og sorgløse og ønsket seg barn. Men livet som hadde lokket og lekt; brått snudde det vondsida til. I løpet av kort tid aborterte Anne-Lise to ganger, og deretter mistet de en gutt like etter fødselen. Senere fikk de en sønn fikk navnet Johannes. Han ble født med en ryggmargskade og var lam fra livet og ned. 

– Johannes har klart seg veldig bra. Han er sivilingeniør og leder datautvikling i Helse Nord. Akkurat nå er han på sykkeltur med kona si i Lofoten, forteller Anne-Lise.

– Men Hans og jeg delte tunge sorger og mye bekymringer. Det var ei veldig tøff tid. Jeg drev gården når Hans var borte. Da vi ble kjent, studerte han folkeminnevitenskap ved Universitetet i Oslo og begynte å slå igjennom med Vømmøl-musikken sin. Når han kom hjem, ville han bare være heime på gården, skrive og ta det med ro, mens jeg hadde lyst til at vi skulle gjøre noe hyggelig sammen.

«Du fortjener noen bedre, ei som er mer glad i deg enn det jeg er», var Anne-Lises avskjedsord da hun tok med seg Johannes og dro til Trondheim.

– Jeg har aldri et vondt ord å si om Hans. Han var raus og snill, og det var stor sorg for han at jeg ga opp og dro, sier Anne-Lise som ikke er enig med de som gitt Hans Rotmo et ettermæle som AKP (m-l)-er.

– Det fortjener han ikke. Hans var politisk aktiv gjennom musikken sin, men så lenge vi var sammen, tilhørte det aldri noe politisk parti.

Rike år – og et nytt, hardt slag

Etter ett år i Trondheim, forelsket Anne-Lise seg i en legestudent.

Han var nordlending på sin hals, og da året var omme flyttet de til Gravdal i Lofoten. Han hadde turnustjeneste på Gravdal sykehus, der eldste datteren deres, Marthe, ble født i november 1980. Senere flyttet familien til Harstad der Anne-Lise fullførte naturfagartiumen sin for å få studiekompetanse. Etter hvert kom to jenter til, Ragnhild og Solveig. På universitet i Tromsø studerte hun nordisk, religionshistorie, litt arkeologi og var i gang med hovedfag i historie, da livet ga henne nytt hardt slag. En dag kom ektemannen hjem og fortalte at han hadde blitt glad i en annen kvinne.

– Det er ikke mer å si om det; alle som har opplevd det vet hvordan det er å bli forlatt av den du er glad i og som er far til tre av dine barn.

Veien til Bakneset

Anne-Lise ville tilbake til Trøndelag, og på nytt begynte hun å lete etter et småbruk som var til salgs. Men før hun rakk å reise fra Harstad, fikk hun en telefon fra Selbu og så en til. De samtalene forløp som følger:

– God dag, e hete Gjertrud Evjen. E kjenne de, men du kjenne itj me.

– Hvem er du Gjertrud?

– Du kjenne dattera mi, Kirsten; hun er lærer sammen med deg i Harstad. E ha hørt av henne at du er på jakt etter et gårdsbruk. No ska du hør her; han Olav Viken skal selge i Bakneset. No må du hiv de rundt å kjøp plassen!

– Takk for engasjementet, men jeg er allerede i en budprosess og ser på et annet gårdsbruk i Selbu nå.

To måneder senere ringer telefon på nytt.

– Keførr ha du itj ringt åt a Olav Viken?

– Er det du, Gjertrud Evjen?

– Ja, det er meg. Nå skal du ringe Olav Viken straks. For nå skal han selge. Straks!

– Takk, – vet du, Gjertrud Evjen, at nå skal jeg ringe han Olav Viken.

Som sagt så gjort.

– Jeg tenkte at jeg måtte gi det en sjanse, dro til Selbu og fikk en omvisning på Bakneset. Jeg følte straks at jeg var kommet til rett sted, og før dagen var omme var jeg og Olav Viken blitt enige om pris og overtakelse, forteller Anne-Lise som straks gikk i gang med å søke konsesjon.

Det andre bruket hun vurderte å kjøpe i Selbu var Vollen i Sjøbygda.

– Jeg sa til Jan Erik Steen at jeg var sjeleglad for at det var han og ikke jeg som endte opp der. Da ville det nok ikke blitt noe konsertamfi og radiomuseum, nei, sier Anne-Lise med latter i stemmen.

Brenner for Palestina

50 år gammel tok hun fatt på sin nye tilværelse i Selbu. I fjøset på Bakneset kom sauer og geiter, og rundt husene vokste poteter, grønnsaker og alskens grønne nyttevekster. Hun fikk jobb som lærer ved Selbu ungdomsskole, ved ungdomsskolen i Tydal og ved voksenopplæringa i Selbu. Full av energi og virkelyst engasjerte hun seg i Bygdekvinnelaget og etter hvert i Selbu Husflidscentral, som har blitt «ett kjært barn».

– Selbu er heldig som har en ildsjel som Liv Grøtte og gjengen hennes som står på som de har gjort for at kulturarven til Selbu skal tas vare på, sier Anne-Lise.

 Men ett engasjement overgår alt annet.

– Palestinakonflikten har opptatt meg siden jeg studerte historie. Men engasjementet kom gjennom ei nær venninne. Anna Mørseth fra Skjelstadmarka. Hun er sykepleier og har jobbet som solidaritetsarbeider i flyktningeleirer over hele verden, blant annet også i Palestina. Det hun fortalte rystet meg sterkt. Jeg syntes det var helt forferdelig hvordan palestinerne har blitt okkupert, fortrengt fra sine hjem, undertrykket og stengt inne i mange generasjoner.

– Dette har pågått i 75 år og har avlet evige sirkler av hat og hevn. Kanskje hadde vi alle blitt Hamas-krigere (les motstandsfolk) hvis vi hadde vært okkupert i 75 år og underlagt umenneskelige restriksjoner – slik palestinerne har. Netanyahu og hans krigførere ser på palestinerne som dyr som må utryddes, sier Anne-Lise, som presiserer at hun ikke støtter det Hamas gjorde 11. oktober i 2023.

– Men dette var ikke en, såkalt konflikt, som startet da, men for 75 år siden med fordrivelse av et folk som ikke får leve der de har levd i mangfoldige generasjoner. Og verden har sett på dette i alle disse årene uten å gjøre noe med det.

– Vi må ikke skjære alle jøder over en kam

– Det er en slags Auschwitz og Holocaustfobi i Europa, mener historikeren Anne-Lise.

– Med tanke på hva som skjedde med jødene under andre verdenskrig, må vi liksom forstå og frita staten Israel for alt. Men derfor er det også viktig å skille mellom Netanyahu-tilhengerne og jøder som ikke vil det her. Vi må ikke skjære alle over en kam, mener hun.

– Hele verden er i opposisjon mot den etniske rensingen og folkemordet som skjer på Gazastripen og Vestbredden, men politikerne klarer – eller vil ikke – gjøre noe med det. For eksempel; hvorfor trekker de ikke det norske oljefondet ut av Israel, noe som gir dem enorme penger til våpen og krigføring, undres hun.

Den største gleda

I 2017 sluttet hun som lærer ved Selbu ungdomsskole og begynte ved voksenopplæringa. Da hadde det kommet en palestinsk firebarnsfamilie til Selbu.

– Jeg ble så glad i dem. Det var noe med deres måte å være på. De var så sympatiske og ærlige, omsorgsfulle og takknemlige. Men da flere av deres nærmeste ble drept eller tatt til fange, reiste de tilbake til Palestina for å hjelpe og støtte familiene sine der. Men vi holdt kontakten på Facebook, forteller Anne-Lise.

Sommeren i 2023 ble forholda veldig vanskelige der de bodde på Vestbredden. De ville tilbake til Norge, hadde norske pass og Anne-Lise opprettet en spleis for å kjøpe billetter til dem.

– Det kom inn 50 000 kroner, og den 19. desember kjørte leder i Frivilligsentralen og jeg ned til Værnes for å ta imot dem. I Mebonden sto en velutstyrt bolig og et kjøleskap fylt opp av alskens god julemat ventet på dem. Sengetøy, dyner og klær ble gitt av folk i bygda. Det er en enestående giverglede i Selbu, sier Anne-Lise.

Her og nå vil hun benytte anledningen til å takke alle som stilte opp og fortsatt stiller opp for den palestinske familien, blant andre Karin Galaaen, Anne Carlsen og damene i Bok-ringen.

– Jeg tror det er mange i Selbu som kjenner det slik som meg, at du må gjøre det lille du kan, og at den største gleda du har er å hjelpe andre.

Akkurat når disse ordene skrives, er hun på tur til Trondheim med sine palestinske venner.

– Jeg vil ta dem med til Vitensenteret og gi barna noen gode sommeropplevelser, sier hun.

Det er slik hun er, Anne-Lise Valle.