– Jeg har aldri hatt det så godt som nå

– Hvor er du nå, Ingegerd Uglem?

– Nå er jeg i leiligheten min på Nestatunet. Her har jeg alt jeg trenger på ett rom pluss en stor solrik balkong med utsikt mot sørvest. Jeg har lært meg alle de tekniske duppedittene nå og ordner alle måltidene selv bortsett fra middagen. Den spiser jeg på Åbiten. Der foregår det noe hele tiden, og jeg er stort sett med på alt. Etter at jeg ble skilt og flyttet ut fra heimen på Stormyråsen, har jeg skiftet husvære seks ganger. Men jeg har aldri hatt det så godt som nå.

– Hvorfor flyttet du hit?

– Jeg trivdes godt i omsorgsleiligheten i Nestansringen også, men da det i fjor vår ble snakk om at kommunen skulle selge, ble det veldig usikkert om jeg kunne fortsette å bo der. Da sa Anita og Per Tore (datter og svigersønn) at vi måtte skynde oss og bestille på Nestatunet. Det var bare to leiligheter ledig. Vi fikk omvisning, og da jeg kom inn gjennom døra her, lyste sola inn gjennom vinduet og det var så lyst og trivelig. Da sa jeg straks at her vil jeg bo. Avdelingen her heter Putten, og jeg har jo også bodd i boligstrøket ved den ordentlige Putten en gang. Jeg tror det er en Herrens mening at jeg skulle få komme hit.

– Hva gjør du når du ikke er på Åbiten?

– Da sitter jeg i sofaen og leser eller ser på tv. Lesing er den store hobbyen min. VG og Adresseavisen leser jeg hver dag, og jeg gleder meg til fredagene for da kommer Selbyggen. Den er ukas høydepunkt. Jeg leser den om igjen flere ganger. Leselysten har jeg antagelig fra min pappa. Han var med i en lesesirkel og oppmuntret meg til å lese så snart jeg hadde lært meg bokstavene.

– Hvor bodde du da?

– Barndomshjemmet mitt er i den lille bygda Handöl i Sverige. Der hadde jeg en trygg og god oppvekst og målet mitt var å bli lærer. I stedet ble det handelskole og fagbrev, og da jeg giftet meg tidlig, ble det ikke noe av lærerplanene. Når jeg snakker om Handöl, kjenner jeg ennå på en lengsel. Jeg tenkte jeg skulle flytte dit da jeg ble pensjonist, men det var for sent. Mamma døde brått da hun var 62 og pappa da han var 71. Alle jeg kjente der var borte, og da tenkte jeg på å selge huset mitt der.

– Momo-huset skal aldri selges, sa barnebarnet mitt bestemt, og nå er det Anita og Per Tore som har overtatt det. Det er bare seks, sju mil å kjøre fra grensa på Storlien, og de er der mye. Det er jeg så glad for.

– Har du mange etterkommere?

– Jeg har to barn, tre barnebarn og seks oldebarn. De er meningen i livet mitt og jeg føler meg så rik nå. Jeg tror ikke på noe evig liv, men at noe fra meg føres videre gjennom mine etterkommere.

– Livet har ikke bare vært lett for deg, men du har alltid reist deg og gått rakrygga videre. Hvordan har du klart det? 

– Jeg har alltid hatt lett for å omstille meg, og det har hjulpet meg mye når det har buttet imot. Og så er jeg velsignet med god helse og har sjelden vært syk. Jeg tenker at en alltid må se framover og ikke bakover, for det er framover en skal. Selv om jeg snart blir 93, tenker jeg det nå også. Nå ser jeg fram til våren, for da kan jeg ta med meg rullatoren og gå små turer rundt omkring her. Det er alltid noe å glede seg til, bare en har en positiv holdning og ser lyst på livet.