– Jeg håper ikke dagens internasjonale politikere i Europa gjør som i 1939; bare venter og ser

Trygve Skaug skriver det så flott i sitt dikt om 8. mai: 

Og jeg ser flagget
Mot maihimmelen
og tenker at jeg gjerne
ville ha kjent ham
på ekte
helten
som gikk foran på veien
som gav landet frihet
som tok alle slagene
slik at jeg slapp (...)

På Selbu kirkegård, torsdag 8. mai, var man nok et år samlet for krans-nedleggelse og refleksjon rundt de fra Selbu som falt under andre verdenskrig. Mange hadde møtt opp, og det var ordnet med både benker, høytaleranlegg og sanghefte til de fremmøtte. 

Harald Voldseth var den som hadde oppgaven med å fortelle om krigens gang, før han la en nydelig krans ved foten av minnesmerket for de sju. Deretter ble det allsang, før folkemengden trakk inn på eldresenteret for videre samtaler om denne, tross alt, viktige dagen. 

Det er 80 år siden friheten kom til Norge, og siden den gang har vi ikke visst om annet. Generasjonene som kom etter opplevde et Norge som stadig ble rikere, en velferdsstat som tok bedre og bedre vare på oss – og ikke minst ro og trygget. At det stort sett er selbygger med grålig skjær i håret som møter opp på en slik markering er kanskje ikke så rart, selv om flere burde har skjønt betydningen av denne datoen, og dermed blitt mer bevisst på at demokrati er noe man må kjempe for å ha. 

– Jeg håper det ikke var bortkasta

Etter seremonien møtte Selbyggen Svein Morset (sønn av Tornod Morset) og hans søskenbarn Marit Morset Størseth (datter av Reidar) ved minnesmerket. Historien om Morset-familien under krigen er kjent for mange, derfor var det ekstra fint å kunne slå av en prat med nettopp disse to. 

– I dag er det 80 år siden freden kom til Norge. Hva føler dere på en sånn dag? 

– Det er vanskelig å sette ord på, men jeg føler at jeg må heise flagget. Jeg føler at vi må tenke på at vi vil ha fred, sier Marit og gir ordet over til søskenbarnet: 

– Jeg håper ikke det var forgjeves, altså den innsatsen deler av den norske befolkninga gjorde i løpet av de fem årene krigen varte. Jeg håper det ikke var bortkasta, sier Svein.

Urolighetene i verden og krigen som nå utkjempes ganske nært oss blir tema. De trekker begge frem talen til Jonas Gahr Støre som en liten vekker, 

– Jeg tror ikke man skal være blåøyd, men ha dette litt mer i mente. Jeg håper at internasjonale politikere i Europa i dag ikke er som de i 1939; bare venter og ser, sier Svein.

– Går tankene litt tilbake til familien på en slik dag? 

– Ja, det gjør det, konstaterer de begge, før Svein fortsetter: 

– Vi vet jo at det ikke var helt enkelt for far, og Reidar å komme tilbake til Selbu etter krigen. De andre brødrene flyttet ut av bygda, mens de ble værende igjen. De kom hjem etter krigen til en gård som var totalt ødelagt og plyndra, forteller Svein, og fortsetter med en ganske spesiell historie: 

– For noen år siden fikk jeg tilbake fela etter bestefar (Peder Morset). Det var en tysker som hadde kjøpt den i Trondheim under krigen da han var på gjennomreise med båt fra Nord-Norge og fikk landlov. Da hadde det stått noen og solgt unna diverse, og tyskeren endte opp med å kjøpe fela til bestefar fra gården på Kleseth. Inni fela fant han navnet, og bestemte seg for å levere den tilbake til familien. 

Og denne historien kan fortelle noe om hvordan tilstandene egentlig var, for selv om det hadde blitt fred, så betydde ikke det "fred" for alle. 

– Både min far og onkel fikk kjenne på bygdedyret – det var mye sladder og tidvis ganske ondsinnede rykter som gikk rundt på bygda etter krigen, sier Svein. 

– Hva tenker dere om markeringa her i dag? 

– Den er fin, og viktig – men det skulle absolutt ha vært fler ungdommer her. Det skulle vært litt større fokus på å få flere generasjoner med på dette. Selv om de yngre generasjonene ikke har det samme forholdet til 8. mai som de som var her i kveld, så er det kanskje spesielt viktig i disse tider å ikke bli historieløse, avslutter Svein.