– Jeg er veldig glad for at jeg hadde noe å falle tilbake på

– Hvor er du nå, Ståle Eggen? 

– Jeg er nyoperert og ligger på St Olav. Brusken i venstreankelen er utslitt, og tre ledd er avstiva. Jeg må nok innstille meg på krykker og rehabilitering en god stund fremover. Men akkurat nå er spinalhodepinen det verste, så du må ikke stille for vanskelige spørsmål.

– Er det en gammel idrettsskade?

– Jeg er født med klumpfot og livsstilen har ikke akkurat gjort det bedre. Som guttunge var jeg veldig ivrig på fotball, men etter streng beskjed av legen, så slutta jeg med fotball i 2006. Neste gang jeg spilte fotball var i 2019. Da smalt det på nytt, og det ble en ny smerteperiode. Så da ble det definitivt slutt på fotballen.

– Ble snøskutercross en slags erstatning for fotballen?

– Nei, egentlig ikke. Jeg begynte å kjøre snøskuter allerede i tiårsalderen. Jeg fikk låne en snøskuter av John Inge Sørensen, og Tydal Bil og Landbruk hadde også en barneskuter til utlåns. Med kongepokalvinner Bjørn Kløften i spissen for en rekke gode konkurransekjørere, var det et fantastisk bra skutermiljø i Tydal på den tida. Alt lå til rette, og jeg ble veldig fort hekta.

– Hva gjorde at du fort ble så god?

– Den mest avgjørende faktoren var veldig god støtte og oppfølging fra de hjemme. Det hadde ikke vært mulig å satse på snøskuterkjøring uten hjelp fra foreldrene mine, Astrid og Petter. Jeg må også nevne Arild Østby på Bil og Landbruk. Han har vært med meg hele tida.

– Gikk snøskuterkjøringa utover skolearbeidet?

– Ja, skolen kom i andre rekke. Jeg fullførte ungdomsskolen i Tydal og deretter dro jeg til Røros og Maskin og Mekk på den videregående skolen der. Men jeg hadde ingen interesse av skolearbeidet, så da jeg kom med i satsingsgruppa til Norges Motorsportforbund og fikk elevplass ved Norges Toppidrettsgymnas i Bærum, droppa jeg ut av videregående etter første året og flytta sørover.

– Hvor lenge var du der?

– Der var jeg i ett og et halvt år. Men drømmen var å bli profesjonell skuterkjører, og da et amerikansk team tok kontakt med meg sommeren i 2009, forhandlet vi frem en kontrakt, og så var jeg klar for å dra over Atlanterhavet.

– Hvordan gikk det?

– Det gikk dårlig. Teamet som jeg hadde skrevet kontrakt med, viste seg å være noen snuskete greier. Da finanskrisen i USA inntraff omtrent samtidig, hadde de ikke penger til å betale med. Kontrakten ble brutt på alle punkter, og etter en måned reiste jeg hjem igjen. Det var en skikkelig nedtur; jeg var 18 år og hadde ingenting. Ikke penger, ingen utdannelse og ingen jobb.

– Men så tok du grep?

– Ja, da hadde jeg fått såpass mye lærdom at jeg skjønte at jeg måtte ha noe å falle tilbake på den dagen snøskuterkjøringa tok slutt. Jeg kjørte opp og tok lappen den høsten jeg fylte 19 år, og da var jeg i gang med VG 2 på Rjukan i Telemark. Fra å være møkka-lei av skole ble jeg kjempemotivert. Noe av det jeg er mest stolt av her i livet, er at jeg gikk ut med en sekser i praksis fra Rjukan. Lærlingetida med motorsykkel som verktøy tok jeg ved et motorsykkelfirma i Trondheim. Den 8. januar i 2014 sto jeg der med fagbrevet i hånda og verkstedjobb i sikte, men da var et nytt proffliv allerede på gang. 

– I USA denne gangen også?

– Nei, denne gangen fikk jeg tilbud om å prøvekjøre for et lag i Canada. Det var noen snedige greier; fyren som tok kontakt med meg på Facebook fortalte at han hadde vokst opp på landsbygda, og vi fikk straks en god tone. Bailey Motorsport viste seg å være et canadisk familieteam, og jeg ble tatt imot på beste måte. Under oppholdet mitt i Canada fikk jeg en veldig god venn i teamsjefen, og vi snakkes fortsatt på telefon minst en gang i uken.

– Hvordan gikk det sportslig i Canada?

– Jeg var i Canada i tre år, og det ble de beste årene i idrettskarrieren min. Andre og tredjeplassen i den største nasjonale serien der borte er nok noe av det beste jeg har prestert.

– Og etter Canada da?

– Allerede før jeg dro hjem fra Canada, publiserte jeg på Facebook at jeg ville legge opp, dette hovedsakelig på grunn av kroniske smerter i føttene. Da kom det straks et jobbtilbud fra AB Motor på Melhus. Fra jeg kom hjem til Tydal i april i 2017, gikk det bare ett døgn før jeg flytta til Melhus.

– Har du aldri vurdert comeback?

– Den første tiden etter at jeg la opp, angra jeg meg hver dag. Selv om jeg vant NM i Stadion-cross tre år på rad, vant jeg aldri noen kongepokal. Det året Robert (Lunden) vant sin første kongepokal, vurderte jeg å gjøre comeback. Men jeg kjente at kjøreformen og treningsmengden var langt bak skjema og tok heldigvis til fornuften og lyttet til kroppen.

– Hvor er Ståle Eggen i dag?

– I dag er jeg 33 år, far til to gutter og ei bonusdatter. Jeg jobber som selger på Tydal Bil og Landbruk og pendler annenhver uke mellom Tydal og Levanger der mor til bonusdattera mi bor.

– Vil du motivere guttene dine til å begynne med snøskuterkjøring?

– Når jeg forteller deg at yngste sønnen min heter Bailey og er oppkalt etter teamet mitt i Canada, skjønner du kanskje hva svaret mitt blir på det. Bailey er for liten til å kjøre ennå, men den eldste på seks fikk snøskuter før han ble født og kjørte sitt første skuterløp i fjor vinter og sitt første motocross nå i sommer. Han heter Konrad etter bestefaren min i Skultrøa. Så begge guttene mine har fått solide navn og sitt å leve opp til. Snøskuterkjøring er en kostbar idrett, men jeg tenker at dersom det motvirker å havne utpå med verre ting, så er det vel verdt det. Og så kan jeg jo avslutte med å si at det du brenner og gløder for selv, vil du gjerne gi videre til dine egne barn.