– Jeg er født og oppvokst i Trondheim, men har på en måte lengta etter Selbu hele mitt liv

– Hvor er du nå, Lars Kristoffer Berggård?

– Nå er jeg på kjøkkenet på Selbu sykehjem der jeg er i ferd med å rydde opp etter middagsmåltidet og avslutte dagvakta. De annonserte etter ny kokk her i mai i fjor. Jeg søkte og var så heldig å få jobben. Nå har jeg vært her siden i november og trives veldig godt.

– Hvor jobba du før?

– Jeg drev tre restauranter i Trondheim og hadde det daglige ansvaret for drift, innkjøp og personalet, i tillegg til å være kokk. Jeg var konstant på jobb, og selv om jeg hadde fri eller ferie, måtte jeg hele tiden være tilgjengelig. Det var et knallhardt kjør, og jeg begynte å innse at slik kunne jeg ikke fortsette. Det var kona mi som så linken til den ledige jobben på sykehjemmet, og da var jeg snar til å klikke meg inn.

– Hvorfor ville dere til Selbu?

– Jeg er født og oppvokst i Trondheim, men har på en måte lengta etter Selbu hele mitt liv. Mamma er fra Selbu, og i oppveksten tilbrakte jeg alle somrene og mesteparten av fritida mi hos besteforeldrene mine, Kjersti og Oddvar Berggård i Øverbygda. Jeg og de to brødrene mine fiska, jakta og gikk på ski og ble i det hele tatt veldig glad i å være ute. Farfar, som var en lidenskapelig fisker, hadde hytte på Åsbaret, og det er nok mest han vi har å takke for at vi guttene også ble ivrige fiskere. Den ene broren min dro det så langt at han leide vald av Tydal kommune og drev med fiskeguiding i Nea. På elvestrekningen ved Løvøya var det et eventyrlig godt ørretfiske, noe som kommer fram i fiskefilmen «Tørrfluelandet». I forbindelse med innspillingen lånte jeg bort fiskeveska mi til broren min. Da jeg fikk den tilbake, hadde filmskaperne Lars Lenth og Andreas Fisman signert den.

– Delte kona di også drømmen om roligere liv i Selbu?

– Ja, så absolutt. Vi bodde veldig usentralt langt oppi skogen på Melhus, og uten bussforbindelse var vi avhengige av to biler i den daglige pendlingen til jobbene våre i Trondheim. Kona jobber på Ticket reisebyrå på City Syd, dit det tar ca. 1 time å kjøre fra Selbu. Og hvis det kniper, kan hun også få noen dager på Ticket på Stjørdal. Vi ville begge bo landlig og fant ut at Selbu var perfekt for oss.

– Når kom huset i Johan Petter-svingen inn i bildet?

– Da jeg fikk jobben på sykehjemmet, leide vi oss først husrom på en gård på Selbustrand. Huset i Johan Petter-svingen lå allerede da ute for salg, men vi syntes prisen på over 6 millioner var litt drøy for oss. Men da salgsprisen ble satt ned til 4,9 millioner, slo vi til.

– Men det er vel likevel mye å betale for et hus i Selbu?

– Det er mulig, men når vi tenker på beliggenheten helt ved strandsonen til Selbusjøen og et opparbeidet og ferdig ryddet grøntområde på 15, 8 mål, synes vi ikke det er så mye. De tidligere eierne har tatt godt vare på selve bygget. Det er et veldig fint og funksjonelt hus, samtidig som det har et historisk preg ved at de gamle tømmerkassene er bevart og likedan dørene inn til de tre soverommene i andre etasjen. Et tilsvarende hus i Trondheim ville fort ha kommet oppi en pris på 20 millioner. 

– Hva skal dere bruke den store tomta til?

– Jeg har ikke rukket å planlegge så mye ennå, men jeg har lyst til å starte med birøkt. Jeg tenkte å være med på et kurs på Stjørdal, men ble for sen til å melde meg på, så det må vente til neste år. Ellers tenker jeg å skaffe meg båt og gleder meg til fisketurer på Selbusjøen. Nå må jeg snart ringe broderen i byen og fortelle at elva åpen og klar for fiske. Jeg tenker det begynner å krible i fingrene hans nå.

– Bor kona og du alene i det store huset?

– Foreløpig gjør vi det, men jeg har ei datter som forhåpentlig snart flytter hjem til oss. Hun utdanner seg til bilmekaniker og går siste året på lettkjøretøy på Byåsen VGS. Nå har hun søkt på lærlingeplass på bilverkstedet på Tømra, og hvis det går i orden blir vi tre i Johan Petter -svingen.

– Hvordan var reaksjonene fra venner og familie da det ble publisert i Stjørdals-Nytt at dere hadde kjøpt Selbus dyreste hus?

– Ja, da tikket det inn gratulasjoner og mange artige meldinger som ala denne; «Jaså, du har blitt søkkrik bykar som kjøper deg herskapshus på landet nå, Lars.» Nei, jeg er verken bykar eller rik. Jeg er bare en vanlig mann som bar på en drøm om å finne igjen barndomslandet mitt i Selbu. Og når kona og jeg kjørte forbi huset i Johan Petter-svingen og så at det var til salgs, drømte vi om å få råd til å kjøpe det. Noen ganger går drømmer i oppfyllelse. Nå er vi der.