Hvordan kom gjedda til Selbusjøen og når kom den?

På begynnelsen av 1980-tallet leste jeg i Norges Dyreliv at «fra Selbusjøen har gjedda kommet videre nedover i Nidelven». Jeg ble litt nysgjerrig på dette, og undersøkte derfor en tidligere utgave av Norges Dyreliv fra 1949 – der sto det skrevet nesten det samme: «for noen år siden ble gjedde fanget i og ovenfor Selbusjøen. Senere er den kommet nedover i Nidelva». Trass i at disse bøkene er blant de fremste oppslagsverkene som beskriver Norsk dyreliv, tenkte jeg den gang at dette umulig kunne stemme. Utover hele 1970-tallet hadde jeg vært med på den årlige rørpelkinga på Selbusjøen, og senere hver sommer fisket vi med marklokker og oter, regelmessig med mark, sluk og flue ved utløpet av Nea, Slindelva og Renåelva. Vi hadde aldri hverken tatt gjedde, ei heller hørt om noen andre som hadde tatt gjedde i Selbusjøen. Selv tok jeg min første gjedde ved utløpet av Slindelva i 2011. Jeg tenkte derfor at det som stod i de to utgavene av Norges Dyreliv, om at gjedda i Nidelva kom fra Selbusjøen, måtte være feil.

Fiskesport fra 1936 Siden den gang har jeg ikke tenkt så mye på hvordan og når gjedda kom til Selbusjøen før jeg inntil nå nylig kom over en artikkel som ble publisert i 1936 i bladet Fiskesport. Jeg antar at forfatteren av artikkelen, Carl Collin-Hansen jr., må ha vært en meget ivrig sportsfisker ettersom han kjente godt til forholdene for fiske både i Selbusjøen, Klæbu og Nidelva. Han slår fast tidlig i artikkelen at, «det er meget sannsynlig at gjedden må ha nådd Selbusjøen, og det til tross for at det mig bekjendt til dags dato aldri er fisket en eneste gjedde i denne sjø». Han begrunner dette med at, «i en del småvann i Klæbus villmark er gjedden allerede et faktum. Gjedden i Nidelva og gjedden som antas å ha kommet til Selbusjøen har derfor sin opprinnelse fra sjøer i Klæbu».

Danske munker? Bakgrunnen for at man midt på 1930-tallet begynte å interessere seg hvorvidt det fantes gjedde i Selbusjøen var at det fantes gjedde i Nidelva. Dette var kjent blant sportsfiskere, spesielt at det fantes gjedde i bukten ved Stavne. De som fisket i Nidelva var derimot sterkt tvilende til at det fantes gjedde ovenfor Nedre Leirfoss, og gjedden i Stavnebukten ble derfor lenge betraktet som et lokalt fenomen. Kanskje hadde denne lokale bestanden kommet fra vann i Bymarka? Carl Collin-Hansen bestemte seg derfor for å undersøke gjeddas utbredelse i Nidelva og spesielt områdene ovenfor Leirfossene hvor ørretbestandenes tilbakegang kanskje skyldtes gjedde. Av flere bønder i Tillerområdet ble det den gang fortalt at de tok gjedde en sjelden gang når de dorget etter ørret, og av et par guttunger ble han fortalt at i Amundbekken, som renner ut i Nidelva ca. 1 km ovenfor Tiller bro, hadde de trolig sett gjedde. Dette ble også bekreftet av lokale bønder som kunne fortelle at en mindre sidebekk til Amundbekken kom fra et tjern der det var en betydelig bestand av gjedde. Dette fikk Collin-Hansen selv bekreftet da han fisket med sluk i dette tjernet, og hvor han den gangen til sammen tok opp 7,5 kg gjedde. Bøndene i området fortalte også at det til tider var ganske mye gjedde i denne bekken til tross for at bekken et stykke nedenfor tjernet dannet en 10 meter høy foss. I hølen under fossen var det tatt gjedde på over 2 kg. Collin-Hansen mente derfor at Nidelven hadde en større og farligere gjeddebestand enn det man egentlig var oppmerksom på. Den gang ble det en del skriverier i «Dagsposten» om hvor gjedda kom fra. En forklaring var tjernene i Klæbu, mens en annen forklaring gikk ut på at danske munker i sin tid skulle ha plantet gjedde i et lite myrtjern ved Tiller kirke. Disse avisskriveriene ledet også til at man begynte å interessere seg for om Selbusjøen huset gjedde.

«Faren som lurer oppe i Gullsiberget» Collin-Hansen ville derfor undersøke Nesnelvens kilder som løper ut i Selbusjøen ved Sagbukta i Klæbu. Han dro først opp til et par små tjern ved Gullsiberget og der fikk han gjedde på sluk. Han nevner ikke navn på disse tjernene, bare at de ligger i området ved Gullsiberget. Dermed var det bekreftet at det fantes gjedde i tjern som har utløp til Selbusjøen og han dro derfor den slutning at dette er kildene til Selbusjøens, den gangs eventuelle, gjeddebestand. Han skriver, «en kan nesten ikke bruke uttrykket eventuell, for likså sikkert som gjedden greier å karre sig ned bekken til Nidelva, skulde den finne veien nedover til Selbusjøen». Han er av den oppfatning at det hele avhenger av hvor lang tid det har tatt siden tjernene i Gullsiberget ble befengt med gjedde til den har nådd ned til Selbusjøen. Collin-Hansen avslutter artikkelen fra 1936 med følgende konklusjon, «det kan tenkes, ja, det er sannsynlig, at man en vakker dag vil opdage gjedden ikke bare som et faktum i Selbusjøen, men som et sørgelig faktum, der vil få konsekvenser for kommende tider. Bøndene i Selbu og Klæbu, som er vant til å øse utbytte av Selbusjøens ørret og rør-bestand, skal være oppmerksom på faren som lurer oppe i Gullsiberget. Glem ikke at gjedden er ferskvannets hai som til fullkommenhet behersker formeringens kunst og att på til meget vanskelig lar seg utrydde». Jeg har i stor grad latt meg imponere av hva Collin-Hansen skrev og gjorde for snart 90 år siden. Han hadde jo helt rett. Han oppdaget lokaliteter der det var satt ut gjedde, en potensiell fare for ørretbestanden i og i de omkringliggende vassdrag, han fortok undersøkelser for å bekrefte hvor reell faren var ved å oppsøke disse vannene med avløp enten ned i Nidelva eller Selbusjøen. I tillegg forutså han de økologiske konsekvensene det fikk for ørretbestanden i Selbusjøen.

Hevn? I boken Dyreliv i Norge som utkom i 1894 står det allerede den gang at, «gjedden er alt for utbredt her i landet. Dette skyldes i stor grad folks uvitenhet i det de har satt gjedde i et vann hvor den ikke har vært fra før. Noen steder skal det endog ha blir gjort i ondskap for å ødelegge gode fiskevann eller som en slags hevn for en eller annen man har hatt noe utestående med». Årsaken til at det var gjedde i vannene ved Gullsiberget i Klæbu på 1930-tallet skyldes nok at noen har båret gjedde, trolig fra Jonsvannet, opp i disse sjøene. Når dette skal ha skjedd er det ingen som vet i dag. Etter tid og stunder har gjedden deretter fulgt bekker og stryk og etter hvert etablert bestander i både Nidelva og Selbusjøen. Trygve Hesthagen har nok helt rett når han i sin NINA Rapport fra 2012 skriver at det i Selbusjøen trolig vært en liten og ubetydelig bestand av gjedde i flere tiår, og at denne bestanden har hatt en eksplosiv utvikling siden midten av 2000-tallet.

Spredd av mennesker At utsetting av gjedde har tradisjoner langt bak i tid er det ingen tvil om. Fra flere kilder kan vi lese at det på slutten av 1800-tallet var gjedde i flere sjøer rundt Trondheimsfjorden deriblant Jonsvannet. I Huitfeldt-Kaas sin bok, Ferskvandsfiskenes utbredelse og invandring i Norge fra 1918, står det «for gjeddens nuværende utbredelse i vores land spiller inførelse ved hjelp av mennesker en betydelig rolle, og meget hyppig berettes at sådanne gjeddeinførelser er utført i «dansketiden» av de danske embedsmænd». I samme bok kan vi også lese at, «traditionen beretter at gjedden er innført av fru Inger til Østraat, altså i 1st halvdel av det 16de aarhundrede, til Eidsvatnet på Fosen». I de etterfølgende årene ble nok gjedden spredd av mennesker til flere sjøer i Midt-Norge og kanskje har bestanden i Jonsvannet sitt utspring fra Fosen, og hvis vi spekulerer enda litt mer, kan det være etterkommere av disse gjeddene vi finner i Selbusjøen i dag?

Bedrøvelige tall Når gjedda kom til Selbusjøen første gang er umulig å besvare, det begredelige faktum er at den er her og at mengden gjedde er så stor at den reduserer bestanden av ørret. Sammen med utsettingen av mysis høsten 1973 er dette den andre økologiske katastrofen som rammer Selbusjøen. Det som bekymrer oss som fisker etter ørret er det som Collien-Hansen skriver, «gjedda behersker formerings kunst». En gjedde på 2 kg kan legge opp mot 30 000 egg mens en tilsvarende stor ørret legger 2000 egg. I tillegg har ørreten i Selbusjøen dårlige gyteforhold på grunn av lav vannføring i flere elver, mens gjedda gyter på grunt stillestående vann. Gjedda vet også å ta for seg i matfatet, en gjedde på 10 kilo må ha spist minst 60 - 70 kilo mat for å nå den vekten. Fagfolk jeg har snakket med tror dette tallet kan være høyere, opp mot 100 kg. Vi vet også at en hunngjedde på 10 kg kan legge så mye som 250 000 egg som betyr at 4 slike gjedder til sammen produserer 1 million egg. Bedrøvelige tall som vi bare må akseptere.

Konsekvenser av menneskelig uvitenhet Det er fremdeles mange gode ørretvann i Midt-Norge og faunakriminalitet som det å overføre gjedde fra et vann til et annet er noe vi i fremtiden absolutt må unngå. Vi har mer enn nok kunnskap i dag som viser konsekvensene av å innføre nye arter til et område hvor de naturlig ikke hører hjemme. Tittelen på Collin-Hansens artikkel fra oktober 1936, «Ørreten behersker Selbusjøen i dag – men i Gullsiberget lurer ferskvannshaien», har i dag høyere relevans enn den gang det ble skrevet. Det hersker ingen tvil om at ferskvannshaien, i dette tilfellet gjedda, som i sin tid ble båret av mennesker og satt ut i sjøer i Klæbu har ført til alvorlige konsekvenser for ørretbestanden i Selbusjøen, og alle de som har høstet av denne ressursen. Det finnes tiltak for å redusere bestanden av gjedde, men de er krevende å gjennomføre slik at denne «Selbusjøens andre katastrofe» er noe vi trolig må leve med i uoverskuelig fremtid. Uansett, hele denne historien viser til fulle og hele hvilke alvorlige konsekvenser menneskelig uvitenhet kan føre til.