– Hvis en har veldig lyst på noe, er det utrolig hva en får til

– Hvor er du nå, Jens Aftret Andersen?

– Nå er jeg akkurat ferdig med siste time og på vei hjem fra flygelederskolen CANI i Praha, Tsjekkia hvor Avinor utdanner sine flygeledere. Vi er 24 studenter i klassen, alle fra Norge, hvorav 13 søkte samme år som meg. Tidligere tenkte jeg på mange ulike yrker og en drøm var å bli pilot, men med tanke på å etablere seg fast med familie, fant jeg ut flygeleder var det beste alternativet. 

– Hvordan blir du flygeleder?

– Et standard krav er at du har over fire i snitt fra videregående, og deretter må du bestå en ganske hard opptaksprosess som jeg tok mens jeg var i militæret i Bardufoss. Først var det to kognitive tester der du blant annet blir testet på nøyaktighet, om du er ansvarsfull og tåler stress, samt har evne til å håndtere flere oppgaver samtidig. Deretter må du gjennom et intervju; en samtale hvor du viser muntlig fremstillingsevne, språkegenskaper og hvordan oppveksten din var. All undervisningen her foregår på engelsk, og det er også språket vi må bruke når vi kommer ut i jobb. Godt syn og hørsel og evne til å arbeide selvstendig er også viktig. En grundig helsesjekk og sikkerhetsklarering inngår også i opptaksprosessen.

– Hvor langt er du kommet i utdanningen?

– Jeg begynte ved skolen her i Praha i september i fjor og blir ferdig i juli. Deretter blir det ett års praktisk opplæring og trening ved et kontrolltårn eller en kontrollsentral i Norge. Etter endt eksamen og sertifisering får jeg tre pliktår ved en av flygekontrollenhetene til Avinor Flysikring her i Norge.

– Hva tenker du om ditt framtidige yrkesliv?

– Som flygeleder skal du forhindre sammenstøt mellom luftfartøy i luften og på bakken. Enkelt forklart skal vi på en måte leie pilotene i hånda og guide dem gjennom lufta på en trygg og effektiv måte. Vi har et stort ansvar, men vi jobber i et sikkert og kontrollert system som gjør lufttrafikken trygg. Jeg tenker at jeg har valgt et krevende, men samtidig et veldig spennende yrke. Nå er jeg snart midtveis i utdanningen min, og jeg gleder meg veldig til å komme ut i jobb.

– 15 år gammel mottok du Norsk Kulturskoleråds Drømmestipend og ble omtalt som et lovende sangtalent. Ble du aldri fristet til å satse på musikken?

– Nei, jeg har alltid tenkt på musikken som en hobby. Det er veldig mange som er flink til å synge, men svært få som klarer å leve av det. Men musikken har gitt meg veldig mye; vi var en gjeng gutter som spilte og hadde mye moro sammen. Vi hadde «Hjul, jul» og julekonserter i Tælet, forestillinger i Bell Amfi og oppdrag og opptredener rundt omkring i bygda. Etter ett år på studiespesialisering ved Selbu VGS, begynte jeg på musikklinja ved Heimdal VGS. Det ble tre fine år som ga meg mye, både musikalsk og rent menneskelig. Men den som utvilsomt har betydd mest for meg i musikksammenheng, er rektoren ved kulturskolen i Selbu. Hadde det ikke vært for Ivar Aas, hadde jeg aldri vært noen sanger.

– Var du arvelig belastet i forhold til musikken?

– Nei, det tror jeg ikke. Moderen var glad i å synge, og jeg husker at jeg lærte meg tekster og at vi sang sammen når hun kjørte meg til skolen på Bell. Det som er helt sikkert er at jeg ikke har arvet noen musikalske gener etter farfar Bjørn. Jeg har hørt at når han var med i revyoppsetninger i Neatun, fikk han ikke være med når de skulle synge i kor, for da ble det så mye styr og falske toner.

– Driver du med noe musikk i dag?

– Jeg har kjøpt meg en kassegitar som jeg klimprer litt på, men best liker jeg å koble av med en god bok. Når jeg kommer hjem fra skolen, er hodet fullt av kunnskap og læring. Jeg har funnet ut at det er bedre å lese enn å gå inn på sosiale media. Der blir du pepret med alt mulig rart, og det er vanskelig å vite hva du skal tro på.

– Følger du med i hva som skjer hjemme i Selbu?

– Ja, jeg følger med stor interesse vindkraftdebatten. For meg blir det dobbeltmoral når vi skal redde miljøet ved å bygge vindmøller. Det er naturinngrep som det aldri går an å reversere. Vi kan ikke redde noe som helst ved å ødelegge naturen. Selbu har ofret nok natur til kraftforsyningen nå. Det har vi et kommunestyrevedtak fra 2019 på. Hvis det blir endret på nå, tror jeg det vil gå hardt utover troverdigheten til politikerne.

– Er det noen som venter på deg når du blir ferdig med flygelederutdanningen i Praha?

– Ja, det er ei i Trondheim. I helga kommer hun på besøk, og det gleder jeg meg veldig til. Vi vurderer å gå på en symfonikonsert, men det koster en del. I Tsjekkia er det et helt annet klasseskille enn det er i Norge. Slike kulturopplevelser koster nok så mye at de ikke er for vanlige folk.

– Hva vil du si til ungdom som leser dette og får lyst til å ta samme utdanning som du?

– Til de vil jeg si at de må for all del søke og gjøre et forsøk. Opptakskravene kan virke harde, men en vet aldri før en har prøvd. Det er en kort utdanning, og du får dekket mye av kostnadene i forbindelse med utdanningen. Og dessuten er det kort veg fra Selbu til Værnes, der en får ta de to første testene. Hvis en har veldig lyst til noe, er det utrolig hva en får til.