– Hvis du vil det nok, kan du dyrke appelsiner på Svalbard

– Vi var vel fire-fem stykk helt i starten som kan kalles for pionerer, forteller John når vi har satt oss ned rundt bordet i huset hans ute i Grøtemsgrenda. Huset ble omregulert til boligformål for mange år siden, og var opprinnelig hytta til John og familien. Huset står i stil med interessene han har, veggene er tapetsert med utmerkelser innenfor hundehold, bilder av familie og venner, kunst og andre minner fra et levd liv med mange spennende bekjentskaper og hendelser. Han har satt frem kjeks, og kokt kaffe når lokalavisens journalist tar turen utover for å høre om det som for mange kanskje kan betegnes som et eventyr. John var nemlig av de aller første som startet med oppdrettsfisk i Norge, noe han fikk en utmerkelse for for noen få år siden. 

Johns kone var fra Finmark, og på 60-tallet pakket de sammen og flyttet dit. Det var ikke bare, bare. John drev nemlig med mink på den tiden, og tok med seg driften av pelsdyr til sitt nye hjemsted. 

– 350 pelsdyr og alt vi eide ble lastet opp og kjørt nordover. Da var det 27 pelsdyrfarmer i Finnmark der oppe, men i 1977 var vi bare to igjen. Det var harde tider, men heldigvis begynte det å gå så bra med oppdrettsfisken på den tida at det gikk bra med oss. 

Langvarig interesse for fisk

John har vært interessert i fisk hele livet, og da han kom over idéen om oppdrettsfisk var det en enkel avgjørelse å ta.

– Du vet, jeg har fisket i Selbusjøen hele livet, og har alltid vært lidenskapelig opptatt av fisk. Det bare slo ned i meg; det der skal jeg begynne med, tenkte jeg med en gang jeg hørte at det var noe på gang på Hitra. Jeg brukte sommerkveldene på å lete etter plasser å starte opp, og det var rett og slett en feber uten like. 

– Tidlig på 70-tallet startet vi med småfisk i kjelleren til svigerfaren min. Før det var det ikke mange som hadde begynt med oppdrett av fisk. Det var Mowinckel i Bergen, Torbjørn Flakstad i Flakstadvåg og brødrene Grøntvedt på Hitra, for å nevne noen. 

Og det gikk veldig bra med idéen om å starte med oppdrettsfisk. Simo Havlaks A/L (Johns selskap), fikk sin første laksesmolt i sjøen forsommeren 1973. Også sjørøye ble det igangsatt eksperiment med, med stor suksess. 

– Den overlevde i saltvannet, noe som var en aldri så liten biologisk sensasjon. Om du tror det eller ikke, mesteparten av den sjørøya som produseres i dag kommer fra stamfisken i Simo Havlaks.

– Man må huske på at det er individer man holder på med

Etterhvert som at 80-tallet kom ble det litt lite plass for Simo Havlaks i Finnmark. Høsten 1984 stod et nytt anlegg ferdig i Bjugn, da John hadde fått flyttet konsesjonen dit for videre drift. Da måtte flyttelasset pakkes på nytt, og familien fant seg til rette i en ny kommune, med nye muligheter. Laksen som ble produsert, ble levert til bedrifter flere steder, blant annet i Trondheim, men noe av det havnet også på mer eksotiske steder.

– Vi leverte fisk til en veldig flott restaurant i Paris som het Fixsen. Dit ble vi invitert fordi eieren var så glad i den store laksen vi produserte. I dag blir ikke laksen like stor, det er det for mange sykdommer og lite plass til. Da jeg holdt på var det mindre sykdommer i mærene. 

Jobben ble en livsstil

Å drive med oppdrett krevde mye jobb, og den viktigste ingrediensen var sterk vilje.

– Jeg pleier å si at; hvis du vil det nok, kan du dyrke appelsiner på Svalbard.

John rodde ut til mærene i havet fire ganger per dag.

– Da jeg kom roende ble det liv. Fisken var glad for at jeg kom. Jeg mener bestemt at man må "tenke individ" når man holder på med laks. Det er ikke masse som må være fokus, dette er levende vesen som man må behandle godt. 

Det var jobb fra tidlig morgen til sene kvelden, og han forteller at det sjeldent ble tid til å spise frokost. Midt på dagen var det litt roligere. De to barna ble godt vant til at pappa jobbet mye, og ble etterhvert store nok til å bidra selv. 

– Jeg levde og åndet for dette. Barna var med meg på jobb, og tok del i det de også. Det ble ikke mye tid til ferie, men rypejakt ble prioritert. Og vi ferierte nord i Finland, helt øverst ved Østersjøen. 

Slutt for pionerene

I 1996 ble Simo Havlaks, som da var blitt et AS, kjøpt opp av Hydro Seafood (staten). Med det var John ikke lenger i bransjen på samme måte, men det betydde ikke at livet ble betydelig kjedeligere. 

– Jeg kjøpte et fjell i Sverige i 1996, som grenser mot Meraker Brug. Der har jeg bygd meg en hytte, og jeg bruker mye tid der fortsatt. Der har det også vært gode jaktmuligheter. I 1997 flyttet vi til Selbu, noe som er, og alltid har vært, hjemme for meg. Barnebarna har vært her hver sommer, og vi har fisket i sjøen, gått masse i skog og mark og badet.  

Fortsatt glad i laks

John har noen tanker for fremtiden innen oppdrettsbransjen, og vil i grunn at laksenæringen skal se litt tilbake i tid for å finne måter å gjøre næringen bedre enn den fremstår nå.

– Jeg mener at laksenæringen aldri skulle vært så stor. Og jeg mener at laksen skulle vært likestilt med russisk kaviar. Vi fikk servert det på Fixsen, sammen med Simo Havlaks. Laksen var ti ganger bedre enn kaviaren, men prisen var ti ganger lavere. Laksen skulle hatt samme kvalitet i dag. Miljøet er også en stor faktor i dag. Havet er så forurenset. Det er ikke noe sted der smitte sprer seg så raskt som i vann, og det kan man se på sykdommene laksen har i dag. Du kan vel si at dette blir som å banne i kirka, men da gjør jeg vel det. Det har jeg også gjort før. 

– Var laksen bedre før i tiden, og spiser du fortsatt laks?

– Neida, laksen er god i dag også den. Jeg spiser fortsatt masse laks, selv om jeg må kjøpe den selv.