Jul i Alpakkalia:

– Hverdagen hadde ikke vært den samme uten dem

Da Erik Brenna skulle kjøpe seg et småbruk i Selbu, fikk han et uventet tilbud i samme slengen: «Har du lyst på alpakka også?». Sju år senere arrangerer han åpen alpakkajulegård – for andre gang.

Livet med alpakka var kanskje ikke en barndomsdrøm, men alpakkabonden angrer ikke på valget sitt. Foto: Sofie Sørum
Publisert

På toppen av en lang bakke, med førsteklasses utsikt over Øverbygda, ligger det et lite, sjarmerende småbruk godt gjerdet inn. På innsiden av gjerdet står det 11 lodne pelsdotter og følger nøye med, for midt på tunet har en gruppe mennesker samlet seg. De har møtt opp til åpen alpakkajulegård og står nå og lytter til det Erik Brenna forteller. Han snakker om alt man trenger å vite om alpakkaen, det søte og litt rare peruanske dyret.

 – Alpakkaen er faktisk et kameldyr, og er i slekt med kamel og dromedar, og lamaen er en nær slektning fra Peru. De blir ofte forvekslet, men alpakkaen er mye søtere og mer “fluffy”! Alpakkaen er avlet på i 7000 år for pelsen sin del, så de mister ikke hår naturlig og klippes hvert år. Alpakkaene og lamaene har også hver sin viltlevende slektning i Andesfjellene, omtrent som tamrein og villrein her i Norge.

Alle foto i denne saken er tatt av Sofie Sørum.

Alpakkaene er glade i mat. Hva er det som lukter så godt i bøtta her, mon tro?

Spytt og gulp

Innimellom folkene som står og lytter går noen av hunn-alpakkaene fritt rundt. Lederen blant hoppene, Czarina, har lagt seg oppå venninna si, for å markere at hun er sjefen – og for å sikre seg at det er hun som tar imot eventuelle "friere"... Erik fortsetter sin preken til folkemengden. 

– Når du skal hilse på en alpakka, er det lurt å være stille og rolig – da kommer de gjerne og hilser på deg. De er veldig nysgjerrige, og er dessuten alltid ute etter noe godt å spise. Sitt gjerne på huk, men ikke rett bak en alpakka, for de kan sparke, selv om det ikke gjør særlig vondt. I den andre enden – foran – kan alpakkaen spytte! De spytter mest på hverandre, men noen ganger kan vi være uheldige å komme mellom to alpakkaer. Det første spyttet er som regel bare luft, men hvis de spiser pellets med kraftfôr, så kan det skyte ut som erter av et blåserør! I verste fall kan de gulpe opp halvfordøyd gress sammen med magesyre fra magen, som er litt ekkelt og lukter vondt, men ikke farlig. De kan også spytte med vilje, for eksempel for å beskytte ungen sin, eller når de føler seg usikre. Men jeg blir bare spyttet i ansiktet cirka to ganger i året, sier Erik lattermildt.

På med grime og ut på tur.

Småbruksdrømmen

Erik kommer opprinnelig fra Buskerud, men han fikk seg jobb i Selbu kommune i 2018. Da måtte han ha et sted å bo, og mens han hadde leid leilighet i Trondheim i mange år, hadde han fulgt med på Finn for å se etter småbruk.

– Hvis jeg først skulle bo på landet, ville jeg ikke ha et vanlig hus, da måtte jeg ha et småbruk. Jeg visste at det ikke lå noe ute for salg, så jeg spurte i en lokal gruppe for Selbu på Facebook. Der fikk jeg napp og ble invitert hit på visning. Før jeg i det hele tatt rakk å komme rundt hushjørnet, snudde selgerne seg og spurte: «Har du lyst på alpakka også?».

Hva tenkte du da?

– Jeg måtte jo tenke litt på det. Jeg er utdannet biolog, og jeg studerte faktisk atferd hos dyr, men visste veldig lite om alpakkaen. Dette var på forsommeren i 2018, og før jeg tok en avgjørelse dro jeg hjem på ferie til min mor i Buskerud. I nabokommunen, Sigdal, ligger en stor alpakkagård. Der har de rundt 150, kanskje nærmere 200 dyr. Jeg dro dit, fikk hilse på dyrene, og der anbefalte de selvfølgelig å begynne med alpakka – så da tenkte jeg, «hvorfor ikke?».

Alpakkabonden

– Bare tretten dager etter at jeg flyttet inn, kom alpakkaene på døra – de hadde stått hos oppdretter fram til da. Men mye var allerede gjort, med gjerder og fjøs å ha dem i, så jeg rakk å ordne klart alt i tide. Og plutselig stod de der – fire litt usikre hopper som sa “mmm, mmm” i noen dager, fram til de ble trygge på sine nye omgivelser. Så høsten 2018 var jeg eieren av et småbruk høyt oppe i lia og fire alpakkaer, sier Erik stolt.

Påfølgende sommer økte bestanden fra fire til sju, da tre av hoppene fikk unger; guttene Vincent, Celsius og Popper var de første som ble født hjemme på gården. Og siden har bestanden bare økt, og ligger nå på 11 dyr.

– Til nå har åtte små alpakkaer blitt født her. Noen med far fra innleid hingst, men de siste er helt hjemmelagde, med både mor og far fra Alpakkalia. Lille Vaania her mistet moren sin da hun var bare 2,5 måned gammel i fjor, så hun er flasket opp og har blitt litt ekstra tam – hun kan flere triks, som å gi labb som en hund.

Snåle dyr

Entusiasmen Erik Brenna har når han snakker om sine kjære alpakkaer er vanskelig å skjule, og valget om å bli alpakkabonde har han ikke angret en dag på.

– Jeg hadde ønsket lenge å bo på småbruk, men selve alpakkaene var ikke planlagt. Alpakkaene er noen snåle dyr, de er veldig nysgjerrige og tillitsfulle, samtidig som de er litt beskjedne. Det er så trivelig og gøy å bare være med dem. Og de er like nysgjerrige på meg. Jeg har alltid publikum når jeg jobber med noe ute, de følger med på alt jeg gjør. Hverdagen hadde ikke vært den samme uten dem.

Åpen alpakkajulegård

Litt derfor inviterte han også til åpen julegård, for å kunne dele gleden han får av dyrene med enda flere.

– Mange har lyst til å komme hit til gården, men ikke alle får det til i hverdagen. Da tenkte jeg at jeg åpner gården en dag, slik at alle skal ha mulighet til å ta turen – og så får jeg brukt alpakka-pepperkakeformene mine også, smiler han. 

– Det er hyggelig å få folk hit, og gi bygda et lite tilbud nå før jul.

Vannskrekk og selfie

Hva har vi fått oppleve i dag?

– I dag har de besøkende fått prøve å gi mat til alpakkaene fra hånda, vi har gått tur, sett på produktene vi lager av pelsen deres og så har vi tatt selfies. Og selvsagt drukket gløgg og spist pepperkaker. Dette er andre året jeg arrangerer åpen julegård, så vi nærmer oss en tradisjon nå, sier Erik.

Han forteller videre om hvordan det er å gå tur med alpakka.

– Turen vi går varer alt fra 20 minutter til tre kvarter avhengig av tempo, forstyrrelser eller fristelser. De koser seg veldig på tur, de kikker rundt og opplever nye ting – og noen ganger kan det vi møter på være litt skummelt. Alpakkaene har mange fobier og kan være redde for høydedrag, åpne plasser, trange plasser, åssider – for der kan det stå en puma –, vanndammer, mørke – alt mulig, egentlig. Mange av disse tingene ligner menneskelige fobier. Men når de ser at det går fint, blir det litt som eksponeringsterapi for dem.

Alpakkaene ruller seg i grusen for å ta vare på pelsen sin.
Kraftfôr fra hånda. Nam!

Alpakka eller hamster?

En som var med på alpakka-jule-turen var Dennis Thordarson fra Trondheim.

Hvordan er det å gå på tur med en alpakka?

 – Det går veldig bra, men det er litt annerledes enn å for eksempel gå tur med hund. Jeg har ikke hund selv, men har vært hundepasser flere ganger, så jeg har jo gått mye tur, men aldri med et slikt dyr, sier Dennis mens han leier en pelsdott på fire ben sammen med kjæresten Sladjana.

Sladjana Ivanisevic og Dennis Thordarson. De var på sitt første besøk til Selbu denne dagen. Hva er inntrykket av bygda så langt? – 10 av 10. Nei, 11 av 10 kan du skrive, flirer Dennis. Foto: Sofie Sørum

Kunne dere ha tenkt dere en alpakka?

– Vi tror kanskje det blir litt vanskelig å ha en alpakka i Trondheim sentrum, det er nok det som stopper oss. Vi måtte ha flyttet hit i så fall, sier Dennis lurt, og Sladjana sier seg enig i den.

Skal dere vurdere en hamster først?

– Ja, det er nok enklere, vi får begynne i det små. Først hybelkaniner og så hamster og så får vi se hvor det ender hen, ler han. 

Det var det siste vi hørte fra Dennis før alpakkaen la på sprang med han hengende etter. Den hadde tenkt seg hjem til Alpakkalia.

Se flere bilder i galleriet under: 

Powered by Labrador CMS