Høytidelig og totalt uhøytidelig, vakkert, variert og fullstendig vilt

Det var definitivt ingen revy som Kor Magnon presenterte i Spongtun lørdagskvelden der koret feiret 50-årsjubileum. Et jubileumsshow er nok mer dekkende, jubileumsforestilling mer høytidelig. Dagens overskrift til disse linjene dekker nok noenlunde hva forestillingen inneholdt.

Uansett hva en måtte kalle det, så var kvelden en herlig opplevelse som fremkalte minner fra de 50 årene, den fremkalte følelser som gjorde en rørt, og dessuten latterbølger som slo mellom veggene i Spongtun.

Vakkert og patriotisk

Det startet så uendelig vakkert og patriotisk med Tydalssongen og Ja, vi elsker, og med Når fjordene blåner med «Gud signe deg Norge, mitt deilige land». Og deretter en styggbrå overgang til Svein Hilmos spinnville framføring av Underbara, uppblåsbara Barbara. Og slik fortsatte det hele forestillingen gjennom med høyst skiftende melodier og tema der publikum aldri fikk anledning til å lulle seg inn i en stemning, for så å forbli der.

Kirkevergen og soknepresten 

Kirkevergens framførelse av «Å, æ kjinne ein kar», med soknepresten som en sigarrøykende Bør Børson, var ubetalelig i sin gjennomføring, og svenske drikkeviser fikk oss til å famle etter glasset vi ikke hadde tatt med oss inn. Men det hadde heldigvis alle andre. Og de skålte mer enn gjerne.

Fra Himlajord til Møkkerbakken

Børge Hanssen var korets dirigent i minst en mannsalder og bidro med minner fra kortida, supplert av Leif Arne Aashaug som hadde bakgrunn fra korets fanklubb. Og ett av kveldens vakreste innslag stod nok Børge for da han framførte Evert Taubes «Himlajord». Overgangen til Hans Rotmos Hammarfossens brus, og «Det var tiur det lukta av hanj Møkkerbakken» kunne oppleves som brutal, men det fungerte utmerket likevel. Og så kom en rekke sanger med skiftende stemninger og innhold som også traff publikum, for en stor del i hjertet, men også i lattermusklene. At vi også fikk ta del i korsangernes oppvarmingsøvelser, var nytt for undertegnede, men fortalte at korsang nok også krever fysisk styrke.

Fra Blå salme til Bee Gees og Olga Marie Mikalsen

Det var altså mange høydepunkter, nesten bare det, men Vitae Lux av Frode Alnæs, Erik Byes Blå salme, og Når hele himlen faller ned, av Anne Grethe Preuss, ble opplevelser på linje med Himlajord.

Et utvilsomt høyt høydepunkt kom med Merete, Heidi og Lars Liens Bee Gees-framførelse. Bee Gees var jo tre brødre, men tre søsken i Tydal var minst like bra. Og da selveste Olga Marie Mikalsen dukket opp og framførte bursdagssangen til de jubilerende  koristene, var kvelden fullkommen. Heidi Liens imitasjon av den forferdelige sangerinnen, var kanskje det mest vellykkede forsøket vi har sett noen gang. Og vi har sett, og hørt, mange.

Blomster, og ABBA helt til slutt

Så var det over, nesten, Men først ble dirigent Lindsey hedret med takkens ord og blomster, og det ble også Kari Haarstad, som vel nesten har vært med i koret fra hun  ble født, etter det vi forstod. En person til vil vi nevne her. For at Lars Lien betyr enormt mye for koret, kan det ikke finnes tvil om.

Det var en stor kveld, og for en ABBA-fan som undertegnede ble prikken over i-en satt med selve avslutningen, Super Trouper. At koret fikk trampeklapp, var en selvfølge.

Ikke strømlinjeformet, men det gjorde ingen ting

Var det så ingen minussider med Kor Magnons jubileumsshow? Det var det nok. Blant annet var det et svare strev for fotografen, og trolig også for publikum, at den fremste korrekka stod i dunkelt mørke, mens bakrekka var fullt opplyst. Og at overgangene mellom numrene var langt fra strømlinjeformede, kunne det jo ha vært gjort noe med. Men det slo oss at dette gjorde da slett ingen ting. For det kledte denne mer og mindre spinnville korsangergjengen, som slett ikke fremstår som strømlinjeformede selv heller, at ikke alt fløt med millimeterpresisjon. Og om kanskje ikke hver eneste tone var like ren hele tida, var i hvert fall revnende likegyldig. For hvis vi ville oppleve det perfekte, hadde vi dratt til operaen i Bjørvika. Og da foretrekker vi Tydalen med en entusiastisk gjeng sangere som ikke tar seg sjøl for høytidelig, men som gir av seg selv og er hundre prosent ærlig i sine framførelser.