Holdt suveren kustus på Krokryggen gamlehjem

– Hvor er du nå, Ingrid Kjøsnes? 

– Nå er jeg hjemme i stua på Selbustrand. Etter å ha lest manus hver eneste ledige stund i over en måned, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre etter frokosten i dag. Så nå sitter jeg her i godstolen og løser kryssord. Det er godt at det hele er over, men jeg kjenner likevel på et lite tomrom. Det skapes et enormt samhold og fellesskap gjennom en slik forestilling, og det vil jeg savne. 

– Hvordan har reaksjonene vært? 

– Når du spør om det, vil jeg forklare det slik at publikum kan deles inn i to grupper; de som lytter til replikkene og monologene, og de som ler seg skakke over situasjonskomikken og de latterlige Aukrust-figurene. Fredag kveld var det mest av de siste, mens det lyttende publikumet dominerte under lørdagens forestilling. Jeg vil si at reaksjonene har vært gode, men de som hadde forventet bare ellevill humor, ble kanskje litt skuffet.  

– Hvem er Barbro Kjølstad? 

– Jeg vil si at hun er en type som gjerne vil være litt bedre enn andre. Men jovial, samtidig som hun kan være streng og bestemt. Bestyrerjobben på Krokryggen tar hun på strak arm. En av mine største utfordringer i rollen som Barbro Kjølstad var å klare å holde seg alvorlig under alle de komiske situasjonene som oppstår. 

– Det var veldig mye tekst; hvordan klarte du å lære deg alle replikkene? 

– Det var nettopp det som var det store problemet. Det kjennes ut som harddisken er full. Samme hvor mye jeg pugget, klarte jeg rett og slett ikke å få det til å sitte. Yngstemann og debutant i ensemblet, herr Myrullbråten alias Erik Vollan Stokke, hadde også litt av det samme problemet. Det så egentlig litt håpløst ut. Men etter siste øvelsen tok han meg i hånda og sa; det her skal mi klare, Ingrid.  Da var det som det klarna. Med litt hjelp av suffløren gikk det bra, og det kan jeg nok takke herr Myrullbråten for. Han ga meg den nødvendige sjøltilliten. 

– Hvilken replikk vil sitte igjen? 

– Erik Vollan Stokke hadde barbert av seg håret for å kunne spille Herr Myrullbråten. Han avslutter det hele med kveldens siste replikk: «Jeg har tenkt så mye på det her livet; hvis jeg får leve det opp att en gang til, så ønsker jeg meg midtskill». Akkurat den tror jeg vil leve til evig tid.

– Når begynte du å spille revy og teater? 

– Første sceneopptreden var under en 17. mai-forestilling på Vikvarvet skole. Jeg gikk i første klasse og spilte en nyutsprunget kvitveis. Senere ble det friluftsteateret i Kalvåa og forskjellige mindre oppsetninger. Det største jeg har vært med på er «Sensommer i Selbu» ved Radiomuseet i Sjøbygda. Der fikk vi spille mot kjente skuespillere som Øyvind Brandtzæg og Trond-Ove Skrødal. Det lærte jeg enormt av. 

– Blir det flere oppsetninger med Selbu Teaterforum? 

– Ikke for min del, nei. Som sagt, hard-disken er full, og en må kjenne sin besøkelsestid. Når en vet hva slike oppsetninger krever av tid og frivillig innsats, så er jeg ingen optimist på vegne av amatørteatrets fremtid i Selbu. Folk blir mer og mer opptatt av seg selv og familien og vil bruke tida på andre ting.  

– Har du lært noe av Krokryggen gamlehjem? 

– Jeg har lært at vi må ta vare på gamle folk. Stikke innom dem og spre noen lys i en monoton hverdag. Vi trenger ikke være så lenge, en halv time kan være nok. Det utgjør en enorm forskjell for den som får besøk og betyr også mye for de pårørende.