Grim Ole (59) fikk kreft i bukspyttkjertelen: – Jeg er en seig gammel jævel

– Jeg tror at for mange som får alvorlige kreftdiagnoser, kan det gjøre godt å høre at ikke alt håp nødvendigvis er ute. Legene har kommet langt når det gjelder behandling, også for kreft i bukspyttkjertelen. Hadde jeg fått diagnosen noen år tidligere hadde jeg trolig vært steindau allerede, sier Grim Ole.

Selbyggen møter ham, kjæresten Svetlana Gumilevskaya, og sønnen Ola Bolmøyen, på hytta deres ved Sørungen. Her har de tilbrakt mye tid sammen etter at Grim Ole ble syk. I disse naturskjønne omgivelsene finner han glede og styrke til å fortsette kampen.

– Jeg tror psyken har mye å si når du havner i en slik situasjon. At du ikke setter deg ned og gir opp tror jeg betyr mye for hele sykdomsbildet. Jeg har også vært heldig, for jeg har tålt cellegiften bra. Jeg har tålt den såpass bra at jeg måtte spørre legene om jeg hadde fått «cellegift light», ler Grim Ole og fortsetter.

– Jeg har faktisk gledet meg til hver gang jeg skulle inn og få cellegift. Jeg så på det som et trinn videre på veien mot å bli så frisk som mulig.

Kastet opp blod

La oss spole tiden tilbake til sommeren 2022. Grim Ole hadde i lengre tid slitt med treg mage, men plutselig forverret problemene seg kraftig.

– 12. juli kjørte jeg lastebil for Franzefoss, men jeg følte meg skikkelig «kroppsklein». Legen anbefalte meg å ta avføringsmiddel mot forstoppelsen, men poengterte at jeg måtte ta kontakt igjen hvis jeg ikke ble bra innen en uke.

Grim Ole ble ikke bra. Men han ringte ikke legen.

– Det henger nok litt sammen med at jeg har et eget firma. Jeg hadde en del kjøreoppdrag på den tida, og de var godt betalt. Jeg fortsatte derfor til tross for smertene.

Akkurat dette med at Grim Ole driver eget firma kommer vi tilbake til, for det er en rød tråd i Grim Oles opplevelse av situasjonen han havnet i.

– Idioti

Etter samtalen med legen fortsatte plagene med uforminsket styrke.

– De tre siste nettene i september kastet jeg opp blod. Den siste natta ble jeg redd selv også, for da kastet jeg opp blod syv ganger. Svetlana sa hun ikke turte å være hjemme med meg lenger. Hun fikk meg til å ringe etter ambulanse.

Da ambulansen kom hadde formen bedret seg noe, og Grim Ole er av typen som skal klare seg selv. Han vil ikke være til bry for andre.

– Jeg ville ikke være med ambulansen, men jeg lovte å ta kontakt med fastlegen morgenen etter. Og da legen fikk se bildet av doskåla som var dekt av blod ringte han til St. Olavs med en gang. Da jeg kom inn dit tok de gastroskopi og oppdaget at magesekken var full av blod. Det viste seg at en utvekst på bukspyttkjertelen presset på tarmveggen slik at veggen i tolvfingertarmen sprakk.

Grim Ole tar en pause og ruller seg en røyk.

 – Når jeg tenker på det i ettertid var det jo helt idioti at jeg ikke oppsøkte legen tidligere. Det er et viktig budskap til andre folk som kommer i en slik situasjon. Dra til legen!

Vente-limbo

Utveksten på bukspyttkjertelen ble fjernet gjennom et kirurgisk inngrep. Og det var på mange måter «hell i uhell», for det er kun i et fåtall av tilfeller at en slik operasjon kan gjennomføres. Under inngrepet ble både halve bukspyttkjertelen, halve magesekken, samt tolvfingertarmen og galleblæra fjernet. 

Sønnen Ola beskriver tiden før operasjonen som et «vente-limbo».

– Det var en skummel beskjed at de hadde funnet noe. Vi var langt nede, og det var veldig mye usikkerhet, sier Ola.

Grim Ole var også en av noen få prosenter der bukspyttkjertelkreft ikke vises på blodprøvene. Heller ikke hurtigtesten da de fjernet svulsten viste kreft.

Overlevde kreft selv

Men til slutt kom altså diagnosen. For Svetlana var det nærmest en lettelse å få en diagnose å forholde seg til.

– For meg var det tiden før han ble innlagt på sykehus som var verst. Vi hadde ingen informasjon om hva som feilte ham, og det var skremmende at han ble dårligere og dårligere. Da han ble innlagt var det en lettelse. Den moderne verden har mange oppskrifter på hva vi gjør med kreft etter at diagnosen er stilt, sier Svetlana.

Hun vet hva hun snakker om. I 2017 fikk hun selv en kreftdiagnose, og måtte gjennom både cellegift, stråling og operasjon. Hun hadde så vidt kommet seg på beina og tatt fatt på hverdagen da sykdommen rammet husstanden på nytt.

– Etter at jeg fikk diagnosen, var jeg egentlig klar for å dø. Men det ble behandling og rehabilitering, og jeg fikk utrolig god støtte fra Grim Ole og Ola, sier Svetlana.

Nå var det hennes tur til å støtte dem.

– Artig helt til du ikke kan holde på lenger

Grim Ole har hatt et variert og langt arbeidsliv. Han har bodd i Selbu siden han var 18 år, men i store deler av livet har han vært ute i jobbsammenheng. Trolig var han den første i Selbu som ble meldt inn i fiskermanntallet (blad B). Blant annet var han på tråling i Russland i to vintre, og senere jobbet han 6–7 år i et nederlandsk rederi.

– Vi drev blant annet med dumping av pukk, og laget traseer til oljeledninger, forteller Grim Ole.

I 2015 etablerte han firmaet Sgo Entreprenør AS. Firmaet driver med lastebilkjøring, grunnarbeid, graving av veier og hyttetomter, restaurering, påbygg og bygging av hytter. For å nevne noe. De eier også en eiendom på Kvellomyra, der de blant annet har VY, TrønderOil og Innherred renovasjon som leietakere. 

Kreftsykdom kan aldri ramme på et riktig tidspunkt, men for Grim Ole rammet det kanskje på det verste tidspunktet – i hvert fall om man ser det fra et bedriftsperspektiv.

– Å ha eget firma og skape noe er artig helt til du kommer i en situasjon der du ikke greier å holde på lenger, sier Grim Ole. Man kan ikke bare sykmelde seg slik man kan gjøre hvis man jobber for noen andre, sier han og fortsetter:

– Årene etter 2015 gikk med på å bygge opp firmaet, og i 2022 – før jeg ble dårlig – hadde vi alt utstyret vi trengte, og det var mange godt betalte kjøreoppdrag. Det var nå vi skulle begynne å tjene penger.

– Svetlana har gjort en enorm jobb

I stedet skjedde det motsatte.

– Da jeg ble syk ble det bråstopp på det meste. Jeg måtte si fra meg kjøringa for Franzefoss og vi gikk med millionunderskudd tvert. Å holde styr på økonomien i en slik situasjon er svært utfordrende, spesielt for meg som er allergisk mot papir. Men Svetlana har gjort en enorm jobb. Jeg har vært imponert over henne mange ganger. Hun jobber jo i full stilling som helsefagarbeider på Selbu sykehjem, men i tillegg har hun klart å rydde opp i det økonomiske uføre vi havnet i.

Svetlana tok kontakt med kreditorer som ville ha pengene sine. Inkassokravene begynte nemlig å hope seg opp. Det måtte prioriteres hardt.

– Å styre bedriftsøkonomien er jo enkelt hvis det er penger på konto, da behøver man kun å passe på at regninger betales innen forfallsdatoen. Men når det ikke er nok penger må man prioritere hvilke regninger som må betales for å gi firmaet en sjanse til å leve videre, sier Svetlana.

Grim Ole legger til at lokale bedrifter har vært rause og vist stor forståelse for situasjonen bedriften havnet i. 

– Det setter jeg pris på. 

Gjorde noe helt spesielt for faren

I dag lever firmaet. Den overhengende faren for konkurs er over, og det ser ut til at det vil gå bra også i fremtiden. Grim Ole er tydelig på at det ikke hadde vært mulig uten Svetlana og Ola, som begge eier en bit av firmaet. At sistnevnte skulle bli involvert i bedriften, kom imidlertid som en stor overraskelse på Grim Ole. 

– Jeg husker at Ola kom til sykehuset en dag mens jeg var innlagt. Han spurte meg om hva som skulle til for å kjøre opp for lastebil. Jeg sa til ham at han ikke skulle bytte yrke, for han hadde jo en fast og sikker jobb som vernepleier, sier Grim Ole.

To dager senere kom Ola tilbake på sykehuset.

– Han fortalte meg at han hadde meldt seg på kurs for lastebil og gravemaskin. Han hadde brukt sparepengene sine og betalt fra egen lomme, sier Grim Ole og blir tydelig rørt.

Ola hadde ingen planer om å skifte yrke, men nattarbeidet som vernepleier i Malvik ga ham en del fritid på dagtid. Den tiden ønsket han å bruke for å hjelpe faren frem til han ble sterk nok til å komme tilbake i jobb.

– Rent praktisk hadde jeg mulighet til det, og jeg tenkte det kunne gjøre situasjonen litt enklere for ham. Jeg er ikke praktisk anlagt på noen som helst måte, men jeg tenkte at jeg i hvert fall kan kjøre.

– Det betød utrolig mye, sier Grim Ole.

Den største belastningen

59-åringen er opptatt av å understreke at han ikke synes synd på seg selv. Men han legger ikke skjul på at de økonomiske utfordringene som kom som følge av sykdommen, har vært en stor belastning.

–Jeg føler jeg har hatt noenlunde styring på sykdommen. Det er rart å si, men tanken på at jeg skal dø klarte jeg relativt raskt å vende meg til. Men økonomien har vært en større belastning for meg psykisk. 

At både Svetlana og Ola har spyttet inn private midler i bedriften setter Grim Ole stor pris på, men det er også vanskelig å forholde seg til.

– Det er jo feil på mange måter. Jeg føler mye skyld, sier Grim Ole og tørker vekk tårer.

– For meg er det viktig at vi får dette på stell slik at det blir enklest mulig for dem som blir igjen.

Sønnen er klar over at det økonomiske aspektet har vært en belastning for faren.

– Vi har snakket mye om dette, pappa. Du har vært åpen om at du har tenkt mye på dette og at det har vært den største belastninga. Men for oss kommer det i andre rekke. At vi har deg og at det har gått bra med sykdommen, er det absolutt viktigste. Alt det økonomiske er en belastning for alle, men at vi får tilbringe tid sammen er det viktigste. Jeg har veldig god tro på at vi skal få orden på ting. Vi ror i samme retning, sier Ola og legger til:

– Jeg har fått mye hjelp fra dere opp gjennom, så jeg ser på dette som en måte å gjengjelde det på.

«Bedre å være hodeløs enn hjelpeløs»

Svetlana mener også at utfordringene med bedriftsøkonomien kan ha hatt en positiv effekt på Grim Ole.

– De økonomiske problemene har krevd at han fokuserer på nettopp økonomiske problemer. Han har ikke hatt muligheten til å tenke så mye på sykdommen. Legene sa det også; det kan hjelpe å bytte fokus.

– Det kan ligge noe i det, men det hadde vært triveligere å erstatte sykdomsfokuset med jakt eller noe slikt, ler Grim Ole.

Svetlana kjenner Grim Ole som en mann som alltid skal klare seg selv.

– Når han plutselig trenger hjelp fra andre, føler han seg skyldig og hjelpeløs. Det var det første uttrykket jeg lærte i Norge: «det er bedre å være hodeløs enn å være hjelpeløs», ler Svetlana.

Har dårligere tid

I dag er Grim Ole uføretrygdet. Og det er på sin plass, forteller han.

– Jeg fungerer til «husbruk», men jeg hadde nok ikke greid å jobbe lenger.

Nå bruker han i stedet mye tid på familien.

– Jeg er skrudd sammen slik at jeg nesten tror jeg er udødelig. Men du får en bra oppvekker når en slik sykdom rammer. Nå føler jeg at jeg har dårligere tid enn før til å ha kontakt med Svetlana og de rundt meg. Jeg kan ikke utsette ting på samme måte. Å ha gode og trygge forhold til de jeg er glad i er viktigere enn noen gang. Jeg koser meg også når jeg får være med Ola og veilede ham når han jobber, sier Grim Ole.

Ola forteller at faren alltid har vært full av tæl.

– Når det har gått litt imot deg har du alltid bitt tennene sammen og hatt trua på at det ordner seg. Det tror jeg er din største styrke.

– Ja, det skal alvorlig mye til for at jeg gir opp, sier Grim Ole.

Planla sin egen begravelse

Som følge av cellegiftbehandlingen har Grim Ole nedsatt førlighet i fingre og bein. Han har lett for å snuble. Han har også gått ned 39 kilo.

– Men jeg fungerer utrolig mye bedre nå enn i fjor sommer.

Han har sluttet å planlegge sin egen begravelse.

– Vinteren for 1,5 år siden gikk jeg på cellegift. Jeg satt her i stolen og så på TV da jeg tok meg selv i å planlegge min egen begravelse. Da innså jeg at jeg måtte komme meg ut og treffe folk og gjøre noe.

Ifølge Ola har faren aldri gått tur bare for å gå på tur. En forutsetning for at Grim Ole skal være aktiv, er at han har et mål. Han løste det på sitt eget vis, forteller Svetlana.

– Han satte ut åtte fiskestenger på forskjellige plasser, som for eksempel i Aftretvika og på Kjøsnes. Hver morgen gikk han ut for å sette ut stanga, og om kvelden måtte han ut nytt for å sjekke om det var fisk på stanga.

– Da hadde jeg et mål. Trening må være lystbetont, mener Grim Ole.

Skjøt hjort med cellegift på innerlommen

Noe kreftsykdommen ikke har klart å sette en stopper for, er jakt- og fiskeinteressen. Mens han gikk på cellegift fikk han beskjed av legene om å ikke skyte med våpen, fordi rekylen kunne ødelegge cellegift-ballongen han hadde på brystinnerlomma.

– Men fire timer før julefredningen skjøt jeg en hjort.

For slik er Grim Ole. Han har både evnen til å stå i tøffe tak, og en egenrådighet som kan være både til fordel og ulempe for ham selv. Røyken har han for eksempel ikke stumpet. Det er han heller ikke motivert for nå. Motivasjonen ble heller ikke større av legenes utsagn:

– Legene mente jeg måtte være i veldig god form siden jeg fikk så lite bivirkninger av cellegiften. Da stusset jeg, for jeg sitter jo stort sett inne i en lastebil eller gravemaskin, og jeg røyker mer enn noen andre, ler Grim Ole.

– Jeg vet ikke om det er genene som spiller inn. Kanskje er jeg herdet på noe vis, sier han.

– Tenker det kan være en reell sjanse

Nå er det 1,5 år siden han sluttet med cellegift. Hver tredje måned kjører han til St. Olavs for å ta CT-røntgen.

– Det er for å sjekke om jeg får tilbakefall, for det er veldig vanlig å få det med denne krefttypen. Legene har egentlig forventet at kreften skulle komme tilbake ganske raskt da jeg sluttet med cellegift, men når den enda ikke har gjort det tyder det på at krefttypen ikke er så aggressiv. Da vil den i så fall bli enklere å behandle når den kommer tilbake også. Men de siste nettene før resultatet av CT-sjekken kommer, er det vanskelig å sove, ja. 

Kun 11,8 prosent av personer som får behandlingen Grim Ole har vært gjennom, lever etter fem år. Nå har det gått to år siden han fikk diagnosen.

– Jeg tar for gitt at jeg får tilbakefall, men det er mange gode tegn nå. Jeg tenker at det kan være en reell sjanse for at jeg blir en del av disse prosentene. Jeg er en seig gammal jævel, som Otto Jespersen sa. 

Roser St. Olavs

All behandling for kreftsykdommen har foregått på St. Olavs. Hjelpen derfra har vært enestående, sier Grim Ole.

– Legene har gjort en kjempejobb. De er jo verdensledende på mange typer kreft, så jeg føler at jeg ikke kunne fått noen bedre hjelp.

Sønnen Ola er også full av lovord om sykehuset. Han har selv satt seg godt inn i sykdommen. 

– Man blir jo nødt til det når man havner i en slik situasjon. Det er viktig med informasjon for å vite hva man står ovenfor, for alle blir jo berørt. Vi ba ofte om komplett utskrift og rapporter fra legene, og de har vært veldig flinke til å informere.

– Ubeskrivelig glad

Når sykdommen først rammet, er Grim Ole glad for at det skjedde ham, og ikke sønnen. 

– Når du er på sykehuset og mottar cellegift, sitter du sammen med andre pasienter på rekke og rad. Det er spesielt trist å se alle ungdommene som blir rammet. De er så skrøpelige og syke. Unge jenter på bare 18 år som ikke er i stand til å gå. De er i starten av livet. Det synes jeg er vondt.

Ola er glad for pappaen har klart seg så godt. 

– Å komme seg gjennom det han har stått i – den iherdigheten, tælet og arbeidsmotet han har vist til tross for alt – det er veldig imponerende og inspirerende. Jeg er stolt av han, og veldig glad for at jeg har ham som pappa, sier Ola. 

– Og jeg er ubeskrivelig glad for det Ola har gjort, sier Grim Ole.

– Tusen takk

Han retter også en stor takk til både kamerater og andre støttespillere.  

– Kameratene mine har stilt opp for meg til alle døgnets tider, uten at jeg ba om det. Jeg har fått hjelp både med private gjøremål og ting som har bidratt til at firmaet har gått rundt. Jeg vil også rette en takk til kreftsykepleier i Selbu, Sissel Wågan. Hun har gitt meg profesjonell behandling, og positive og humoristiske samtaler. Det synes jeg er viktig. En stor takk må også rettes til min fastlege Ola Guldseth, som har vært en god støtte, og advokat Tore Welde som har bistått meg og vært en god samtalepartner i mange år. De har alle betydd mye for meg, avslutter Grim Ole.