«Garbergselva»

Èn prikk. En organisk perfekt liten prikk av vatn slipper skyen, kommer ned og setter seg på den ene sida av et grasstrå oppe ved varden. Speiler hele Gjestådalen i et knøttlite opp-ned bilde. Hele Gjestådalen og floene mellom Høgfjellet og Turrularsen. Opp ned Sylan til venstre, og langt der nede til høyre: en flik av opp ned Selbusjøen. Rommer alt det og landskapet bak og rundt og himmelen med skyer som ligner på den den sjøl akkurat kom fra. At det går an. Å være så liten og romme så mye. Man må kanskje ha små øyne for å kunne se det.

Med tid og stunder skal flere komme ned, prikk etter prikk med vatn samles på stråa, blir tyngre. Dras av sjølveste jordklodens indre. Ned, ned. Fler og fler. Mer og mer. Ned, ned, ned. Med tid og stunder dras de ned, ned hele dalen gjennom kriker og kroker. Kriker og kroker og sprekker så smale og lange og trange at ikke noe menneske noen gang har vært der, kriker og kroker ikke noe menneska har sett, ingen mennesker noen gang skal se. Fler og fler, mer og mer, kriker og kroker, ned, ned, dras av sjølveste jordklodens indre.

Fyller myr, arbeider i grus og grums, fler og fler, mer og mer, ned, ned. 

Møter stein, skyter fart, virvler, virvler, èn og èn prikk slår sammen ring om luft i organisk perfekte bobler som oppstår og sprekker i en i vanvittig fart i et mylder av enkeltbobler fler enn mennesker kan klare å telle, aldri skal klare å telle. Men som vi får behov for å kalle noe fordi den er av en sånn størrelse, den her summen av enkeltbobler som sprekker og sprekker og sprekker og sprekker.

(Èi boble som sprekker på Stråsjøen er hørbart kun for langt mindre ører enn menneskets)

Vi kaller det brus, og vi kaller det foss og sprut og kaskade og kast og fråde og dusj (egentlig er det litt rart at vi som bor i et sånt landskap ikke har tusen ord for fenomenet med enkeltbobler av luft i vann som sprekker og sprekker og sprekker).

På lang avstand kaller vi det det dur eller sus. På enda lenger avstand hører vi den faktisk ikke lenger. Men den er der. Hver dag. Hver natt. Akkurat nå.

Myriader av organisk perfekte prikker med myriader av mulige opp- ned verdener i seg som med tid og stunder har slått seg sammen og blitt ei åre som bukter seg nedigjennom landskapet. 

Djup. Klar.

Ei åre som dras av sjølveste jordklodens indre og som formes av steinene som har ligget der - ikke for alltid, men siden iskappa trakk seg tilbake under siste istid. 

Levende.

Ei åre i konstant bevegelse som i ei svart høstnatt kan speile silhuetten av ei gran og lyset fra stjerner titusener av lysår unna i et og samme bilde på ei og samme glassklare flate -fullstendig uavhengig av om det er øyne der til å oppfatte det når det skjer. 

Mektig, stille, vill, vakker, farlig. 

Rikelig elv. Stort, livsviktig mørke.