Valborg og Marie bodde i taterleiren i Vikvarvet – nå vil de gjenreise den

Denne saken ble første gang publisert 22. september 2023. Vi velger å republisere den i forbindelse med Kulturminnedagene som foregår i Selbu denne uken. Fredag 6. september er Taterleiren tema under disse dagene.

En gang i tiden stod det fem hus i leiren, og på det meste bodde omkring 60 tatere der. I dag står det igjen kun ett hus på området. To personer som har mange minner fra dette stedet, er Valborg og Marie. Førstnevnte ble faktisk født i det eneste huset som står igjen, og Marie flyttet til leiren da hun var en liten jente.

Nå bor de i Larvik, men en dag i september vendte de tilbake til Fredrikstad sammen med en sønn og svigersønn. Selbyggen fikk være med i det som ble et følelsesladet øyeblikk fylt av nostalgi, men også et møte med vonde minner. 

– Vi var et jaget folk

– Vemodig. Veldig vemodig, sier Valborg med tårer i øynene når Selbyggen spør om hvordan det er å være tilbake på stedet de tilbrakte mye tid som barn.

– Vi var et jaget folk uansett hvor vi reiste. Det gikk mye rykter om at vi stjal og gjorde ugagn, men vi gjorde ingenting. Vi var faktisk redd for bygdefolket. I Vikvarvet ble vi riktignok tatt godt i mot av de aller fleste, men vi sitter vel begge igjen med noen vonde minner likevel.

Livet i taterleiren var ikke bare enkelt, selv ikke for barna som bodde der.

– Vi hadde en lang og tung skolevei. Jeg tror ikke dagens unger hadde klart det. På vinteren gikk vi opp bakkene med snø opp til midja. Når vi omsider kom frem til skolen, ble vi møtt av en lærer som ikke var særlig snill med oss. Han var veldig streng, og vi ble også mobbet – taternavnet ble til stadighet brakt opp, sier Marie.

Hun minnes videre at folk kom bort til henne og sa «det lukter lus av deg» mens de gjorde seg til og demonstrativt flyttet seg vekk fra henne. 

Ble klippet ut av klassebilde

Valborg har også ubehagelige opplevelser fra tiden i Selbu.

– Jeg husker at jeg og noen andre kom gående oppover fra butikken da noen gutter i 15-årsalderen kastet stein på oss og kalte oss stygge ting som inneholdt ordet «tater». Jeg blødde «så gæli» fra hodet etter å ha blitt truffet av steinene, sier Valborg.

En annen episode er fra tiden Valborg bodde på Havernesset og gikk på barneskole i Mebonden.

– Vi skulle ta skolebilde og stilte oss opp på rekke og rad. Jeg var spent før bildet ble fremkalt, men da jeg fikk se bildet oppdaget jeg at jeg ikke var med. Fotografen hadde flyttet kameraet slik at jeg, som den eneste, ikke skulle vises. 

– Godt gjort at vi fremdeles står oppreist

– Hva har disse opplevelsene gjort med dere?

– Vi har båret det med oss, ingen tvil om det. Enkelte dager tenker jeg at det er godt gjort at vi fremdeles står oppreist. Både Valborg og Marie understreker at mobbing, og det å bli holdt utenfor, skjedde mot tatere over hele landet.

– En del av befolkningen var veldig snill og hjelpsom. Det var ikke like ille i Selbu som mange andre plasser, sier de to. 

– Når jeg sier «tater», hva tenker du da?

– Jeg tenker at det er et skjellsord. Jeg liker det ikke, fordi jeg har blitt kalt det så mange ganger opp gjennom tiden. Et finere ord å bruke er «reisende». Men det spørs helt på hvilken måte «tater» blir sagt, jeg reagerer for eksempel ikke på måten du sier tater til meg nå, sier Valborg. 

Også gode minner

Noe av årsaken til at taterne reiste så mye rundt var at de ikke klarte å skaffe seg noen fast bopel. Det skyldtes både økonomi, og et dårlig rykte.

– Vi var slett ikke ønsket alle steder på grunn av ryktet som hang ved oss. Folk hadde en oppfatning av at tatere var fæle og at vi gjorde mye galt, og denne oppfatningen spredte seg over hele landet. Vi var rett og slett ikke velkomne. Hvis noe var stjålet i bygda, var det ofte tatere som fikk skylda, sier Valborg, før Marie skyter inn:

– Vi hadde aldri turt å stjele.

– Har dere noen gode minner fra tiden her?

– Jada, de minnene finnes også. Jeg har gode minner fra at jeg og andre unger løp mellom husene på gresset her. Jeg husker også samholdet vi hadde, vi stilte opp for hverandre, sier Valborg. 

– Vi hadde det mye artig. Jeg husker blant annet hvor glade vi ble da brødbilen kom hit, for da kunne vi kjøpe oss bakst. Og når julen kom og julematen var kjøpt inn, så fikk vi hjelp fra bygdefolket til å frakte dette opp til Vikvarvet med hest og slede. 

Snakker fortsatt sitt eget språk

Både Valborg og Marie snakker norsk, men de behersker også «taterspråket» (romanispråket) flytende.

– Vi har et eget språk, men vi ble advart da vi kom til nye steder om å ikke bruke språket, fordi da skjønte folk at vi var tatere. Men vi kan prate slik at du ikke forstår noen ting, ja, ler Valborg og Marie.

Språket, som har røtter helt tilbake til 1500-tallet, snakkes av nært sagt alle tatere den dag i dag, men det brukes ofte i kombinasjon med norsk. Mens Selbyggen sitter der slenges det ut et ord som i hvert fall undertegnede aldri har hørt før; «tyrakkar». Dette ordet betyr «sko», forklarer de to damene.

Tidligere skulle dette språket være hemmelig og kun forståelig blant de omreisende. Men i dag er språket tilgjengeliggjort via bøker og internett slik at alle kan lære det. 

Ønsker å gjenoppbygge taterleiren

Valborg og Marie står utenfor gapahuken som står på Fredrikstad-området. De ser utover den gjengrodde sletta de engang i tiden løp barfot over.

– Det er vemodig, gjentar de to.

– Når dere ser utover, hva ser dere i et drømmebilde av dette stedet?

– Jeg ser husene som stod her., og ungene som sprang mellom dem. Jeg husker hvert hus og hvordan det så ut inni. I mitt drømmebilde ser jeg at det på nytt blir liv og røre her, sier Valborg.

Og kanskje kan det bli en realitet.

Besøket til Selbu denne septemberdagen er nemlig ikke bare for minnenes skyld – Valborg og Marie har nemlig en drøm de ønsker å oppfylle i sine eldre dager.

Drømmen er å gjenoppbygge taterleiren slik den opprinnelig var mellom 1939-1960.

– Jeg har brydd meg veldig om dette stedet i alle år, og det vi ønsker å gjøre nå er å sette i stand denne plassen. Vi ønsker å samle en skokk med folk, både folket vårt, slektninger og bygdefolk, til årlige alkoholfrie arrangement om sommeren, sier Valborg og Marie.

Valborgs svigersønn, Cato Lysgård, bistår dem på veien mot dette målet. Han har vært i kontakt med Selbu kommune, Sverresborg Museum, Stjørdal Museum Værnes og Kulturrådet. Samtlige har stilt seg positive til prosjektet, hevder Lysgård.

– Vi mener det er viktig å ikke glemme denne historien, sier Lysgård.

Håpet er å få økonomisk tilskudd til gjenreisingen av taterleiren Fredrikstad. Samtidig har de også et håp om at lokalbefolkningen i Selbu kan være villig til å delta i en dugnad.

– Trær må kuttes, gress må klippes og det må ryddes her. Vi bor så langt unna, så om folk kunne ha hjulpet til på noe vis, hadde det vært kjempeartig, sier Valborg og Marie.