– Folk aner ikke hvor sosialt det er å være usosial

– Hvor er du nå, Oskar Sørflakne?

– Jeg er på Selbu Trykk der jeg er lærling i grafiker- og mediadesignfaget. Jeg trives veldig godt og synes jeg har vært heldig som har landa her.

 – Var det litt tilfeldig?

– Ja, det kan du godt si. Jeg gikk tre år på media- og kommunikasjonslinja på Levanger VGS og dro deretter til høyskolen i Fredrikstad for å studere videre. Der kom mange av studentene direkte fra studiespesialisering, og jeg oppdaget fort at vi startet helt på nytt i fagene jeg hadde hatt på vgs. De fagene jeg gledet meg til å ha, måtte vi vente 3 år på selv om det var navnet på studieløpet. Det endte med at jeg slutta etter tre måneder.

– Hva gjorde du da?

– Jeg dro hjem til Selbu, men jeg måtte jo ha meg noe å gjøre og fikk meg jobb på barnehagen i Tydal. Jeg trivdes der også, men det var jo ikke det jeg brant for. Samtidig som jeg søkte etter jobb den første runden, sendte jeg en melding til Selbu Trykk. Ett og et halvt år etterpå fikk jeg en telefon om at de gjerne ville snakke med meg. Jeg fikk både sommerjobb og muligheten til å bli lærling. Det var nesten ikke til å tro.

 – Hva gjør du på Selbu Trykk?

– Her får jeg praktisere alt det jeg lærte på Levanger og det grafikerne gjør i det virkelige arbeidslivet. Det vil si at jeg må gjøre digitalt arbeid og utføre oppgaver som kommer på bestilling, eksempelvis forstørring og redigering av bilder eller grafisk oppsett av tidsskrift og bøker. Media- og kommunikasjonslinjen på Levanger var veldig bra på den måten at elevene fikk lære seg hvordan vi skulle bruke verktøyene. Det åpnet muligheten til å være kreativ, og jo mer kreativ og nysgjerrig man var, jo mer lærte man.

 – Hvor var du i utdanningsløpet ditt da du meldte deg på skrivekonkurransen i Adresseavisen?

– Da var jeg i første eller andre året på videregående. Det vil si like etter at ting åpnet opp igjen etter pandemien. Oppgaven var å skrive om hvordan ungdommer som meg hadde det under koronatiden. For min del var det ganske negativt. Frosta ble rammet hardt og stengte ned, og Levanger fulgte fort etter som ett av de stedene med rød farge på kartet. Det var full panikk, og vi på videregående ble sendt hjem til to ukers karantene. Jeg var den eneste i klassen som bodde på hybel. I teksten stilte jeg spørsmål hva en hybelboer som jeg skulle gjøre når jeg var stengt inne på en liten hybelleilighet helt alene, ikke kunne møte folk og ikke gå på butikken å kjøpe mat.

 – Mat måtte du jo ha. Hva gjorde du da?

– Jeg var veldig bestemt på å ikke bryte karantenen og risikere noe. Heldigvis hadde jeg besteforeldre i Verdal, og kjære farmor ble den som dro på butikken og kom med påfyll til matlageret mitt. Jeg likte egentlig ikke at hun risikerte helsa si for min skyld, men hun var det nærmeste familiemedlemmet jeg hadde tilgjengelig.

– I teksten skriver du også at du sammenlignet karantenefølelsen med den følelsen du rømte fra da du flyttet fra Selbu til Levanger. Kan du utdype det?

– Med bakgrunn i egne erfaringer vil jeg si at det ikke bra for et barn og vokse opp på et bitte lite og avsidesliggende sted slik jeg gjorde. Følelsen jeg rømte fra var ensomhet. Når jeg ikke var på skolen, tilbrakte jeg mesteparten av tida mi i kjellerstua der jeg spilte dataspill. Det var stort sett det eneste sosiale livet mitt i oppveksten når foreldrene mine ikke kunne kjøre meg til en kompis.

 – Hva sa foreldrene dine til det?

– De prøvde jo alt de kunne for å få meg interessert i andre ting. Men det var ikke så enkelt for dem heller i en travel hverdag. Det tar nesten en halv time hver vei og kjøre fra Flora til sentrum i Selbu. De fikk meg med på fotball, men det var ikke noe gøy. Så jeg slutta ganske fort og begynte med håndball i stedet. Det ble fort litt for seriøst. Da jeg oppdaga at 16-åringer satt og gråt i garderoben fordi de hadde tapt en kamp, skjønte jeg ingenting. Vi spilte jo håndball for å ha det artig.

– Kommer det noe godt ut av gaming?

– Gaming utvikler språkferdigheter, formidlingsevne, konsentrasjon, kreativitet og en rekke andre ferdigheter som kommer godt med i et hvilket som helst yrke. Det blir noe helt annet å lære seg engelsk gjennom å spille dataspill enn det å sitte på skolebenken. Hvis du har pc og et tastatur, vil hele verden åpne seg for deg. Da har du verktøy til å bruke kreativiteten din på og skape akkurat det du vil, samt møte store grupper fantastiske mennesker. Og for ikke å snakke om hvor utrolig sosialt gaming er. Jeg har møtt veldig mange flotte folk over nettet.

– På hvilken måte da?

– Jeg fikk tidlig venner fra England, Canada og hele verden som jeg spiller med fortsatt. Og vi er en fast gjeng fra Trondheim, Namsos, Stjørdal og Oslo som møtes jevnlig på nettet, spiller dataspill og prater skitt. Hvis noen snakker engelsk, er det som en spak som trekkes i og alle bytter automatisk til engelsk. Noen ganger tenker vi ikke over at den som er engelsk, har dratt og sitter der og snakker engelsk til hverandre fortsatt, noe som er litt komisk. Jeg tenker på hvor utrolig mye folk jeg har møtt og blitt kjent med og hvor mange venner jeg har fra alle kanter av verden. Folk aner ikke hvor sosialt det er å være usosial.

– Hvor er Oskar om fem år?

– Målet mitt er å fullføre lærlingeløpet mitt her på Selbu-Trykk, men ellers tenker jeg aldri lenger framover enn ut arbeidsdagen, gjøre jobben min best mulig, dra hjem og spise middag. Jeg stresser aldri med å tenke på morgendagen. Framtida er et abstrakt konsept. Den eksisterer ikke. Med et bilde på mobilen din kan du bevise at gårsdagen fins, men hva som hender i morgen vet du ingenting om. Derfor velger jeg å leve her og nå.