Fem ganger måtte Sigmund hastes til sykehus – nå hyller han menneskene som hjalp ham

Denne historien begynner på Årsøya 19. april 2019, da Sigmund Kallar skulle utføre en gravejobb for elektriker Jon Kåre Aftreth. 

I utgangspunktet en helt vanlig dag, men som på kort tid skulle bli snudd opp ned. Mens Aftreth kom kjørende inn på øya, begynte det plutselig «å gå rundt» for Sigmund. 

– Dæven, nå ble jeg «høtullinj», sa jeg til ham, gjenforteller 70-åringen. 

Aftreth spurte om ambulanse skulle tilkalles, noe Kallar avfeide. 

– Nei, vi må vente litt, sa han. 

Men Aftret var ikke i tvil. Her var det behov for legehjelp. Han ringte derfor ambulansen. 

– Da kom ambulansearbeider Birger Aftret, og jeg ble sendt til sykehuset tvert.

Ramlet ut i vegen 

Sigmund hadde fått slag. De påfølgende månedene ventet det rehabiliteringsopphold både på Lian og i Meråker. 

Da han kom hjem i august fikk han nok en skremmende opplevelse da han var på tur. 

– Jeg ramla ut i vegen i Kyllokrysset, og det var en bil på vei mot meg. Jeg rakk å tenke at «dæven, hva om bilen kjører på meg?». Men heldigvis så sjåføren, Gunnar Svelmo, meg. Jeg husker ikke noe mer før han stod over meg. Han ringte til ambulanse, og jeg ble sendt til sykehuset. 

Der ble Kallar i en ukes tid, før han ble sendt hjem igjen. 

Nok en gang skulle plena klippes, men heller ikke denne gangen gikk det som planlagt. 

– Plutselig begynte det å gå rundt for meg igjen. Da ringte Odd Bjarne Kyllotrø ambulansen, og jeg ble på nytt sendt til sykehuset. Det var slag det også, sier Sigmund. 

Men det stoppet ikke der. Etter sykehusoppholdet prøvde han seg på plenklipping igjen. 

– Men så skjedde det samme... 

Husker ingenting

Sigmund hadde nå hatt fire slag. Men takket være at hjelp var kjapt på plass alle gangene, fikk han behandling tidsnok. 

– Etter denne perioden berget jeg i flere år, inntil lørdag 4. oktober. Men episoden som oppstod da kan ikke jeg fortelle noe om, for den husker jeg lite av. 

Vi gir derfor ordet til sønnen Morten Kallar. 

– Faren min kom på på besøk, og etter et kvarter skjedde det noe med ham. Jeg merket at språket hengte seg opp, og etter hvert forsvant han mer og mer. Jeg skjønte raskt alvoret, sier Morten og fortsetter: 

– Jeg begynte med hjerte- og lungeredning og holdt på med det frem til ambulansen kom.

Hos ambulansetjenesten i Selbu gikk alarmen. Samtidig var Ole Løvseth i brannvesenet på plass på stasjonen, til tross for at han egentlig ikke hadde vakt. 

– Alarmen gikk hos oss samtidig som hos ambulansen. Jeg ble spurt om jeg ville sitte på med ambulansen, sier Løvseth. 

– Hva møtte deg da du kom til pasienten? 

– Jeg fikk beskjed av de to i ambulansen at jeg måtte springe inn og hjelpe til. Da jeg kom inn så jeg at Morten holdt på med kompresjoner. 

– Så det var hjertestans? 

– Nei, det tror jeg ikke, men han var livløs da vi kom. 

Morten forteller at han relativt raskt så at faren levde. 

– Han pustet, så da var det ingen grunn til å knuse brystkassen hans. 

– Er det farlig å gjøre hjertekompresjoner selv om ikke er hjertestans? 

– Nei, det er ikke noe problem, men det det blir verre for han da, sier Ole Løvseth og peker på Sigmund Kallar. 

– Jeg tror ikke det gikk noen ribbein, men jeg har hatt jævlig vondt de siste dagene, ler han. 

– Jeg tror kanskje du skulle hatt blomstene selv, smiler Løvseth. 

Kreft med spredning

Men fra spøk til alvor: Sigmund er svært takknemlig for hjelpen han fikk fra både sønnen, brannvesenet og ambulansearbeiderne. 

– All ære til alle som har hjulpet meg. Jeg har vært «gørrheldig». 

Men Sigmund har ingen minner fra episoden. Det neste han husker er at han plutselig er i Trondheim. 

Etter alskens undersøkelser fikk han svaret på hva som hadde skjedd med ham. 

– Jeg har jo fått lungekreft, vet du. Så viser det seg at det har spredd seg til hjernen, og at det trigget et slags anfall som førte til bortfall av bevisstheten. 

Han forteller at lungekreften startet i venstre lunge, og at legene lyktes med å fjerne svulsten kirurgisk. Men ved senere undersøkelser viste det seg at en ny svulst hadde dukket opp på høyre lunge. 

– Jeg sa til legene at jeg sikkert hadde røyka litt for mye, men da påpekte de at flere som rammes aldri har røyka. Uansett, de fikk ikke til å fjerne hele svulsten, for den lå for vanskelig til. Så derfra har kreften spredt seg til hjernen. Nå venter videre behandling i form av stråling. 

– Hvordan går det med deg nå? 

– Jeg føler meg heldig, for jeg har ingen smerter, sier Kallar og legger til: 

– Helsevesenet er fantastisk. 

Viktigheten av rask hjelp

Felles for alle de helserelaterte episodene som er nevnt i denne saken, er at Kallar har fått hjelp raskt. Det er vel en slags flaks, oppi all uflaksen. 

– Ja, absolutt. Det er derfor jeg vil gi dem en rose nå. Alle ringte etter hjelp, og det har nok reddet meg. Jeg kunne kanskje overlevd likevel, men da ville det trolig blitt flere senskader. Jeg kunne endt opp i rullestol og hengt med hodet. Så det har godt så bra som overhodet mulig.

Sønnen Morten tilføyer: 

– At systemet fungerer er det ingen tvil om. Det er bra at det brukes mye penger på dette, for det er jækla viktig. 

– Man tenker ikke på det før man er borti det selv. Men når det først skjer, og det rammer deg selv, blir du takknemlig for at systemet fungerer. Nå følges jeg opp tett, og har ulike behandlinger og kontroller planlagt helt frem til juni neste år, sier Sigmund.  

– Ingen tvil om at han fortjener det

Til slutt en liten historie-tvist: For noen uker tilbake ble Selbyggen tipset om at Sigmund fortjener ukens rose for hans innsats med å plukke søppel i Mebonden. Rett som det er tar han nemlig med seg klypa og rydder uteområdene for ting folk har kastet fra seg. Men Sigmund ønsket ikke noen oppmerksomhet for arbeidet, så det ble ingen sak den gang. Noe motvillig gir han likevel Selbyggen tillatelse til å omtale nominasjonen siden han nå selv gir bort roser. 

Verken sønnen Morten eller Ole Løvseth er i tvil: 

– Sigmund fortjener virkelig ukens rose for innsatsen. 

I tillegg til at Morten og Ole fikk overlevert ukens rose, har også Odd Bjarne Kyllotrø, Birger Aftret, Gunnar Svelmo og Anna Hegglund (på vegne av avdøde Jon Kåre Aftreth) fått roser for sin hjelp og medmenneskelighet overfor Kallar.