En vanlig mann som gjør så godt han kan

– Hvor er du nå, Idar Johny Kjøsnes?

– Jeg er hjemme i Harstad der jeg har bodd siden i 1976. Rene tilfeldigheten at jeg har havnet her, og den tilfeldigheten heter Annie og sitter her i stua sammen med meg nå. Vi har holdt sammen i 47 år og er foreldre til to, og besteforeldre til fire.

– Tilfeldigheten Annie; hvordan skjedde det?

– Jeg gikk tre år på engelsklinja på Gerhard Schønning i Trondheim og dro deretter rett i militæret der jeg avtjente verneplikten ved Åsegarden leir i Harstad. To måneder før jeg skulle dimme, traff jeg Annie. Men jeg kunne ikke bare bli værende i Harstad, så vi måtte ta farvel. Hjemme i Tydal fikk jeg arbeid i masseuttaket hos Joralf Østby og var der fram til jul. Da ble det kulde og frost og ikke noe arbeid lenger. 

– Arbeidsledig og ei jente du ikke klarte å glemme; det høres ikke særlig bra ut?

– Nei, men nå skal du høre; på kvelder og ellers når jeg hadde fri fra militæret, så jobba jeg mye hos en murmester i Harstad, og lillejuleaften ringte han og tilbød meg fast jobb. Dette var lenge før mobilen og Facebook sin tid, så da skrev jeg brev til jenta om det var noe håp for å få henne tilbake. Til all lykke; det var det, og da dro jeg straks til Harstad igjen der Annie venta. Siden har det vært oss to. Ikke verst, tenker jeg i dag.

 – I 70-åras Tydal var Trondheim e-verk og anleggsarbeid et naturlig valg for mange gutter på din alder. Hva ville du med Gerhard Schønning og gymnaset?

– Problemet var at jeg ikke visste hva jeg ville. Men jeg hadde fått høre at jeg hadde et godt språkøre og lett for språk, så derfor ble det engelsklinja. Jeg var veldig stolt av dialekten min, og på gymnaset var jeg beinhard på å snakke tydaling, noe de andre i klassen gjorde litt narr av. Men det ble litt artig også; for når norsklæreren stilte spørsmål og den ene etter den andre hadde svart, sa han bestandig; «nå, Kjøsnes; hva mener så du om dette? Er det noe jeg skjemmes litt av, så er det at jeg ikke har klart å holde på tydalsdialekten. Når du har jobbet sammen med nordlendinger og delvis også folk fra hele landet gjennom hele yrkeslivet ditt, er det vel nesten uunngåelig. Du må jo gjøre deg forstått. «Ståggån» var det ingen som forsto, så da må en krype til korset og si stige.

 – Hva har du jobbet med i alle disse åra?

– De første 13 åra var jeg på Mur-senteret i Harstad. Der tok jeg svenne- og mesterbrev og starta deretter mitt eget firma med sju ansatte. I 12 år jobba vi med store og små mur-prosjekter over hele nord- Norge. Men å ligge på kne på et mur-gulv hele dagen sliter hardt på knærne. Det endte med meniskoperasjon og ny jobb som avdelingsleder i Polygon Nord, et skadebegrensningsfirma, som på ordre fra forsikringsselskapene tar på seg alt fra småskader til store industriskader forårsaket av brann, vann og olje. Vi fikk oppdrag fra Lindenes i sør til Hammerfest i nord. Det var utrolig lærerikt og mange tøffe avgjørelser som måtte tas der og da. Dette jobbet jeg med helt til jeg gikk av som pensjonist i fjor sommer.

– Da har du kanskje god tid til å reflektere litt over livet ditt og åra som har gått?

– Ja, jeg tenker mye på barndommen og oppveksten i Tydal. Vi var seks søsken, tre gutter og tre jenter, men utenom oss var det få unger på Aune i den tida. Yngste broren min, Emil, døde i kreft for noen år siden, men heldigvis rakk han å fortelle hva naboen vår, John Lian, eller Jo Høga, som han ble kalt i Tydal, betydde for han, dette i et portrett i Selbyggen i 2004. Jeg hadde også et nært og godt forhold til Jo og minnes at han om somrene kom og vekket meg tidlig for å spørre om jeg ville være med han på tur. Vi fiska og tente bål og snakket om alt mulig. Etter hvert som jeg ble litt eldre, så ble jeg spurt om jeg ikke kunne hente mopeden hans oppe i Ås på fredagen og levere den på Aunmoen søndagskveld. Dette var stort for en trettenåring, og jeg var ikke vond å be. Det var en stor sorg for Jo at han ikke fikk noen unger sjøl. Han var en veldig klok mann med så mange gode egenskaper, men folk så helst bare fylliken og ranglefanten Jo, og gikk store omveger og skygga banen når de møtte han.

– Hva vet du om hans opplevelser under andre verdenskrig?

– Jo var med i kampene i Nord-Norge og var grenselos og hjalp flyktninger under krigen. Hvor mange han hjalp i sikkerhet over grensa til Sverige får vi aldri vite, for han snakket aldri om det. 

– Er det andre du minnes fra oppvekstårene?

– Jeg minnes godt to eldre karer til, det var Martin i Litjbakktrøa og Ivar i Aunetrøa. De drev og hogg tømmer oppi skogåsene ovafor Aune om vintrene. I likhet med Jo hadde de ingen unger selv og tok godt imot syvåringen som kom stabbende på ski, men uten skistaver, til skogsbrakka der de holdt til. Der fikk jeg servert svart kaffe med stekt flesk attåt, og etterpå gikk de ut spikket til nye skistaver til meg. Det er et minne som sitter fast.

 – Enn da du ble eldre da?

– Da ble det fotball. Jeg sprang ikke så fort, så da var det noen som fant ut at jeg kanskje heller skulle være keeper. Det hjelper lite med fantastisk keeperspill på trening, når keepertabbene på kamp var av det helt hysteriske slaget. At jeg i tillegg var nesten halvmeteren kortere enn keepertalentet Roar Øverås, gjorde at min karriere på fotballbanen ble enkel å avslutte før den hadde begynt.

– Ifølge Google ble du nordnorsk innendørsmester i kikkertklassen og er en kjent skytter i miljøet. Din kommentar til det?

– Ikke annet enn at jeg har hatt utrolig mye glede av skytinga. Det er en unik sport der tre, fire generasjoner, eksempelvis en tiåring og nittiåring, kan ligge på samme standplass og skyte samme programmet. Både kona og datter mi er aktive skyttere, og det store målet mitt er landsskytterstevnet i Bodø i 2031. Det går ti år mellom hver gang det arrangeres i Bodø, og mitt første landsskytterstevne der var i 1981. Siden har jeg skutt alle landsskytterstevnene som har vært der, og dersom jeg holder til 2031, så blir det 60 år siden første gang.

– Men så var det denne oteren da?

– Ok da, jeg skjønner jo at du har fått med deg det for maken til oppstyr og mediedekning. Det som hendte var at en oter hadde forvillet seg inn i sentrum av Harstad og lå hardt skadet på trappa utenfor polet. Som leder av ettersøk gruppa for fallvilt i kommunen, ble jeg kontaktet for å ta meg av dette. Det var fredags-ettermiddag og fullt med folk som hadde stimlet sammen. Noen hadde klart å få oteren inn i et nettingbur. Den klarte ikke å gå og så veldig dårlig ut, så jeg sa til de skuelystne som hadde samlet seg, at her går det mot avlivning og at de måtte trekke seg unna. På grunn av at jeg ikke kunne bruke våpen der så ble oteren slått i hjel med en stor stein. Den døde momentant, og hadde det ikke vært for at dette ble filmet og lagt ut på sosiale medier, hadde det nok ikke blitt noe mere om denne hendelsen.

– Men det ble det?

– Ja, det gikk ikke lenge før NRK og VG fanget opp videoen og la det ut som en stor nyhet. Navnet mitt ble gjort kjent, og aviser fra hele landet ringte og ville ha kommentarer. Avlivningsmetoden ble kritisert, og hatmeldinger begynte å strømme inn fra alle kanter. Jeg ble kalt morder, dyreplager og alt mulig. Det var en brutal måte drepe et dyr på, fikk jeg høre. Men da svarte jeg at ja, naturen er brutal, og at jeg gjorde det jeg måtte for å forkorte lidelsene til dyret.

 – Hvordan gikk det til slutt?

– Jeg fikk etter hvert enormt mye støtte, også fra politisk hold i kommunen. Men denne saken er nok et eksempel på misforstått dyrevern, og at det fort tar av i sosiale medier når ville dyr må tas av dage. Folk bør tenke seg litt om før de sprer hat og hets på nettet.

– Til slutt; er det noen i Tydal du vil sende hilsen til?

– Jeg vil gjerne sende en hilsen fra goffa til May Elin. Det er ei skikkelig godjente. Vi har samme formen for humor og jeg besøker henne så ofte jeg kan når jeg er i Tydal. Jeg trives veldig godt sammen med May Elin, og det føler jeg er gjensidig.