Eilert og Anders på stand med 29 år gammel bokutgivelse

Det var Knut Ottem som hadde den første ideen til det som skulle utvikle seg til å bli disse to bøkene.

– Fader'n brukte å gå lange turer med hundene, og da gikk han og tenkte på alt mulig rart så klart – han var jo en snedig kar. Det var under en av disse turene han fikk ideen om å livne opp historieundervisningen med en tverrfaglig tilnærming, forteller Eilert.

Knut allierte seg med norsklærer Per Morten Vaadal, og de to skulle sammen få sine elever i historie og norsk til å finne gammelt folk, naboer og besteforeldre og intervjue dem. Det kunne være om alt mulig fra kvinnesysler til skogbruk. Disse intervjuene ble samlet i temahefter og solgt.

– Disse heftene ble en kjempesuksess, og etter hvert ble det spørsmål om alle disse heftene kunne samles til en bok, noe som resulterte i utgivelsen «Fær i ti’n», forteller Eilert.

320 sider på åtte måneder

Daværende skolesjef i Selbu, Reidar Strand, ordnet det slik at Knut ble frikjøpt for å jobbe med konseptet på heltid.

– Han skulle selge det til andre kommuner, og under et møte med utdanningsdirektøren i Sør-Trøndelag, Ola Moe, ble direktøren så begeistret at han sa: «Du Knut Ottem... om åtte måneder er det 50 år siden frigjøringen. Får du til å gjøre noe av det samme som «Fær i ti’n», bare om krigen, med representasjon av flest mulig kommuner i Sør-Trøndelag?». 

– Fadern var jo ikke «rett», så han sa ja, forteller Eilert.

Dermed gikk de i gang med et voldsomt arbeid med rektorer rundt omkring som skulle godkjenne prosjektet og lærere som skulle kurses i «Selbu-metoden». Det ble til og med opprettet en kommunal bedrift i denne forbindelsen kalt «Huskestua».

Kvinneutgaven av bokserien ble gitt ut først, og en liten tid etterpå kom mennenes fortelling. En interessant betraktning gjort av Knut står beskrevet i den siste bokens forord: "Etter å ha lest gjennom minst tre tusen sider, sitter en igjen med mange spørsmål, og ett av dem er dette: Hva er årsaken til den helt påtagelige forskjellen mellom menn og kvinner i måten å skildre krigen på? Kvinnenes saga er varmere, men mollstemt, mennenes går mer i en trassig dur."

Gulosten?

Underveis i prosjektet ble både mor til Eilert, Eva med, i tillegg til lærer ved ungdomsskolen Anders Stenberg.

– Pappa var en fantastisk idémaker, men det var nok bra han hadde med seg mamma som var skolebibliotekar og Anders med sitt klare hode. Jeg husker det var høyt under taket, men ikke spesiell høy temperatur, mimrer Eilert.

Eilert vikarierte en del som lærer for sine foreldre da de var okkupert med prosjektet, og han hjalp også til med litt korrekturlesing og den slags.

– Jeg husker spesielt godt da jeg måtte faktasjekke et sitat fra en lærer som ikke var særlig lokalkjent. Flyet det var snakk om hadde ikke styrtet i «gulosten», men i Gaulosen, ler Eilert.

Mer enn 3000 personer var med 

Metoden de brukte den gangen levendegjorde både historiefaget og norskfaget. Ikke minst hadde det en sosial verdi ved at det knyttet den eldre og den yngre generasjonen sammen.

– Ungdommer fikk se at sin gamle nabo, bestemor eller bestefar ikke bare hadde vært inntørka folk som sitter i en gyngestol og drikker kaffe fra asjetten hele livet. Alle har en historie, og det er et viktig budskap i denne modellen utover det rent fagligtaktiske, sier Eilert.

Mer enn 3000 personer, unge og eldre, var involvert i skriveprosjektet, og et av hovedmålene var å grave frem så mye nytt stoff fra krigens hverdag som mulig.

Lena Marie med kassettkofferten

En av elevene som var med i prosjektet va Lena Marie Sand. Hun intervjuet Per Nervik (f. 1927) om illegalt arbeid.

– Jeg husker ikke så mye fra det, men jeg tok opp intervjuet på kassett og skrev det ned etterpå. Det er godt mulig den kassetten eksisterer fremdeles. Hjemme på rommet mitt hos mamma og pappa står kassettkofferten enda. Det er litt enklere metoder i dag, ler hun, og legger til at intervjuet ble transkribert med blyant og ført inn på en stasjonær PC på skolen.

Intervjuet til Sand avsluttes på følgende vis: «Etter en lang prat om den stormfulle krigen, ble vi begge enige om at det er ingen som ønsker at denne tiden skal komme igjen. Per satte punktum ved å servere meg av den deilige bursdagskaken sin. Han fylte 68 år dagen før jeg tok veien dit for å høre om hans opplevelser fra krigen».

Vil fortsatt skryte av dem

– Det er 29 år siden denne boken ble gitt ut. Hvorfor skal dere selge den nå?

– Jeg har egentlig tenkt på siden jeg flyttet tilbake til Selbu, men den gangen var fader’n for skrøpelig til å sitte på stand, så jeg parkerte ideen. Jeg syns det var så morsomt å se hvordan E-laget fikk stelt i stand en ny martna igjen, og da tenkte jeg litt sånn «faen heller, her må vi gjøre noe». Anders er sprek, og jeg tror folk vil trives godt med å få treffe ham igjen. I tillegg er jeg stolt av det mamma og pappa fikk til den gangen. Jeg er så heldig at jeg rakk å si de gode ordene til dem mens de fortsatt levde og forsto det, men jeg vil fortsatt skryte av dem, smiler Eilert.

Besøk med historisk sus

Anders Stenberg jobbet som lærer ved Selbu Ungdomsskole fra 1981 til 2013. Han gikk da av med pensjon og tok over barndomshjemmet i Surnadalen. Han gleder seg til å besøke gamle trakter, og forhåpentligvis møte gamle kjente, under årets martna. Prosjektet «Fem år» minnes han godt.

– Det snart 30 år siden disse ble utgitt, og nå begynner disse innsamlingene virkelig å få et historisk sus, slik jeg ser det. Styrken med disse bøkene er at de ligger så tett opp mot de som ble intervjuet. Noe som gjør at de er interessante i dag og, sier han.

Også metoden, med yngre som intervjuer eldre, er en styrke.

– Etter at jeg flyttet tilbake til Surnadalen har jeg skrevet en del lokalhistorie herifra og tar meg selv i å angre på at jeg ikke snakket med eldre naboer og besteforeldre om deres historier da jeg var yngre. Men slik er det bare. Når man er ung har man blikket rettet fremover, og når man blir pensjonist ser man bakover.

Han forteller at to spesialutgaver av boken «Fem år – kvinner forteller» ble overlevert til dronning Sonja og daværende prinsesse Märtha Louise våren 1995. De var i Trondheim i forbindelse med en tilstelning i Erkebispegården etter en festgudstjeneste i Nidarosdomen der 16 unge bidragsytere fra skoler i Selbu var tilstede sammen med Knut Ottem.

Gode opplevelser

Eilert og Anders tar med seg en stabel av begge bøkene under martnan, og håper på mange hyggelige samtaler ved standen.

– Målet er ikke nødvendigvis å få solgt ut alle bøkene, men det er prosessen rundt som er interessant. Jeg håper og tror det blir en positiv opplevelse, avslutter Eilert.