Selbu hylles i ny bestselger

– Jeg kom direkte fra et seks års studium ved veterinærhøyskolen i Oslo til min første jobb som veterinær i Selbu. Jeg delte vakt med Bella i Tydal, så det ble noen oppdrag der også. Det var et årsvikariat, men det ene året forandret livet mitt. Selbu vil ligge i hjertet mitt for alltid, sier Nes.

På gården Stubbe i Øverbygda fikk hun leie kårboligen hos Toril Ofstad og Sverre Selboe.

– De og barna med sine følger ble som en familie for meg, forteller Hanna Marie.

– Det er snart ti år siden jeg kom hit, tidlig på våren i 2017. Det var tjukk skodde, regn, nakne trær og gule marker. Jeg kjente ingen hverken i Selbu eller Tydal, men hos familien Selboe ble jeg møtt med en varme og tillit som gjorde at jeg straks følte meg hjemme.

Det gikk ikke lenge før hun ble invitert på båttur med Jøvra og firmatur med Selboe bygg. Om høsten ble hun bedt med på saueleting i Øverbygda, kvigeleting på Selbustrand og videre på elgjakt med to forskjellige jaktlag.

– Å få sitte rundt bålet med folk i bygda slik; da føler du deg virkelig privilegert og innafor. Det var veldig vanskelig å dra fra et dalføre der jeg hadde fått så mange venner og sånn tilhørighet til, sier Hanna Marie.

Sju års praksis og så sa kroppen stopp   

Da årsvikariatet i Selbu var omme, dro den unge veterinæren videre til et vikariat i Nordland der hun ble kjent med fantastisk natur, men også lange avstander og øy-logistikk. Etter det gikk ferden tilbake til Trøndelag igjen, før hun dro til Sunnmøre og heimtraktene på Ellingsøya utenfor Ålesund. Det var der kroppen sa stopp i 2023.

– Det var ikke bare en enkelthendelse som gjorde det, men summen av å stå i yrket over tid, ofte i et krysspunkt mellom dyr og mennesker, og systemer som påvirker dem begge, forteller Hanna Marie.

Fra dyrlege til forfatter

Kunst og skriving hjalp henne til å ta frem de gode øyeblikkene i det som var en tøff periode. Et Facebook-innlegg hun kalte «En hyllest til levende lokalsamfunn» åpnet nye veier.

– Etter å ha praktisert som dyrlege i Distrikts-Norge i sju år, følte jeg på en sterk varme og beundring for lokalsamfunn og mennesker jeg hadde møtt og blitt kjent med. Dette var min måte å takke dem på, og en spesiell takk går til folk i Selbu, sier Hanna Marie.

Uten å nevne navn takker hun bilmekanikeren på B. Langseth som smilte og sa «Du igjen, ja». Dugnadsgjengen i klatrehallen som lærte henne å klatre, ungdommen som ropte og vinka til «Dyrlegen» på butikken. Jaktlaget som viste henne skogens magi om høsten. De som ba henne med på fest på lokale samfunnshus, og han som viste henne at swing er for alle aldre. Latteren hun fikk på de lokale revyene. Det årlige markedet med kulturinnslag og nydelige lokalprodukt. Bonden med familie og venner som inviterte henne til nyttårsfeiring så hun ikke skulle gå inn i et nytt år alene på en ny plass. Og til slutt: Levende lokalsamfunn anbefales! Hilsen en lokal dyrlege.

Tilfeldigheter eller ikke; videre gikk det slik til at Norges Bondelag inviterte henne til å si hyllesten foran politikere utenfor Stortinget i fjor vår, og en redaktør i Kagge forlag ønsket å diskutere muligheter for et bokprosjekt.

Selvstendig næringsdrivende 

– 6. mai i år kom «Dyrlegen» ut som både vanlig bok, E-bok og lydbok, og mottakelsen har vært over all forventning, forteller hun.

– Boka er omtalt i flere medier og fagtidsskrift. Jeg har gitt intervjuer til riksaviser og nyhetssendinger. Jeg har vært på veterinærhøyskolen i Oslo og holdt foredrag for studentene der, og vært invitert av Norges veterinærforening til å diskutere utfordringer og løsninger.

– Det er mange som sier de kjenner seg igjen som dyrlege eller dyreeier, men også som menneske i et samfunn som stadig skal effektiviseres, forteller hun.

– Du og eventuelle kollegaer står opp for dyr og dyreeiere som trenger hjelp, hverdag som helg, hele året. Et viktig mål med boka er å vise hvor sammensatt og komplekst, og ikke minst sårbart og uforutsigbart det er å være veterinær, fortsetter hun.

– Alle dyrlegetjenester er private, noe som vil si at mange er selvstendig næringsdrivende med eget firma. Du kommer ut fra studiet med høy studiegjeld, og må gjerne skaffe deg bil, bolig og alt praksisutstyret du trenger.

Dyster statistikk

Flere anmeldere, blant andre Arve Nilsen i Dag og tid, har pekt på at det som gjør «Dyrlegen» til ei svært dagsaktuell og viktig bok, er at forfatteren gir leserne innsikt i hvordan arbeidspress, verdikonflikter og ensomhet fører til at mange dyrleger setter sitt eget liv og helse i fare.

– Akutt og vedvarende veterinærmangel er en kjent problematikk i distriktene. Men min mening er at det utdannes nok veterinærer i Norge. Spørsmålet vi må stille oss er hvorfor så mange i klinisk praksis slutter og går over i andre yrker. Og enda alvorligere; hvorfor dyrleger ligger så høyt på en dyster statistikk over mennesker som ønsker å ta sitt eget liv? Hvilke konsekvenser kan dette få for både dyrehelse, folkehelse og beredskap, og hvordan løser vi utfordringen, undres Hanna Marie.

Håpet hennes er at boka skal vekke debatt om disse spørsmålene og på sikt føre til en systemforandring.

– Som dyrlege kommer du veldig tett på lokalsamfunnet og er i knutepunktet mellom dyr, mennesker og natur. Det er et fantastisk og meningsfullt yrke, men også krevende.

Et kommunalt ansvar  

Etter dyrehelsepersonelloven er det kommunene som i dag har ansvar for å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra veterinærer og for å organisere en klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid.

Hvorfor denne ordningen ikke fungerer i alle distrikter i dag, har ikke Hanna Marie noe enkelt svar på.

– Utfordringene er mange og komplekse. Jeg har bare gitt et ærlig bilde av hvordan jeg selv opplevde mine sju år som dyrlege i ulike distrikter. Jeg har også reist noen viktige spørsmål rundt systemer for matproduksjon og kjæledyrhold. Håpet er at det kan åpne for tverrfaglige samtaler om systemforandringer og en bedre nasjonal veterinærordning enn den vi har i Norge i dag, sier Hanna Marie Fosse Nes som avslutningsvis vil takke distriktene for mange av de erfaringene hun har fått.

– Selbu var første bygda som ga meg en sjanse. Aldri undervurder en god kaffeprat eller en delt latter!