– Det må bli en ordning

Du møter ham ofte i en bil foliert med Selbubakar´n, enten susende oppover eller nedover dalføret, eller i bakeriet i Mebond. Nå har han vært «pensjonist» i tretten år, og er like aktiv som alltid.

Vi som bor i Neadalføret, og fryktelig mange utenom også, vet godt hvem Hans Olav Sørensen er. Enten kjenner vi ham som skihopper, eller som baker, eller som han som har tusen jern i ilden. Den 16. november fylte han hele 80 år.

– Jeg er ung til sinns, kjødet er noe mer skrøpelig. Jeg skal skifte hoft i januar, og det er noe jeg skulle ha gjort for lenge siden. Jeg skiftet den andre hofta for omtrent 15 år siden, da fikk jeg jern og nå håper jeg på titan. Da går turen til Kristiansund, for doktoren min har flytta dit. Nå som St. Olavs sliter litt tenkte jeg at jeg kunne ta turen dit, forteller han.

– Men, hvordan tenkte du å komme deg hjem igjen, nyoperert med skiftet hoft?

– Det e som e bruke å si, det må ordne se på nå vis.

– Født bortpå her

Når Selbyggens journalist spør om han kan ta det fra starten, altså fra barndommen av, kommer det kontant:

– Ja, barndommen var jo ganske fantastisk. Jeg ble født rett bortpå her vet du. 

Med «rett bortpå her» mener han den gamle turiststasjonen i sentrum av Selbu. Intervjuet fant sted i lokalene på bakeriet, så han veiver bare med armen for å signalisere hvor fødselen fant sted. Å være baker er noe som har ligget i familien, da hans bestefar og far også drev bakeri. Bestefar hadde et bakeri på Stjørdal, mens far kom til Selbu på 1930-tallet og startet først i bakeriet som hørte Samvirkelaget til. Senere startet han opp selv, med bakeri i kjelleren, restaurant i etasjen over og så bodde han og familien på toppen. Det blir rett å si at Hans Olav har vokst opp i et bakeri. 

– Det var enklere å vokse opp før, enn det er nå, sier han plutselig.

– Det var ikke så nøye før. Vi gjorde mer som vi ville. Og vi gjorde jo så mye gæli, vet du, sier han og rister på hodet mens han ler. 

– Hva gjorde dere som var så gæli, da? 

– Jeg hadde for eksempel en lærer som vi kalte «Hoviskulinj». Han kunne ikke gå. Men han kom seg nedover jordet her og da plukket jeg ham opp på en trehjuling (motorsykkel) og kjørte ham til skolen.

– Men er det så gæli?

– Jeg var jo bare 9-10 år, sier han og ler. Og ja, man har vel strengt tatt ikke førerkort i den alderen. Når man hører ham fortelle om den tiden, så skjønner man på tonefallet at det var mye «hyss» som foregikk. 

Skihopping og Mebond IL

Mange kjenner nok historien bak skihopperen Hans Olav Sørensen. Han startet i Mebond IL, og han får ikke skrytt nok av det gode miljøet i klubben.

– Det var litt av en klubb i gamle dager. Vi slo jo Byåsen IL i mange lagkonkurranser, og det skal jeg fortelle deg ble dårlig likt av byåsingene, sier han og ler.

– Jeg var bare en liten gutt da jeg startet å hoppe, og det ble alvor etter hvert. Jens Alsethaug og jeg deltok på Guttelandsrenn (NM), og da var det så dårlig vær da vi dro at vi endte opp med å gå foran bussen når vi kom over skogen. Det var sånn snøvær at sjåføren ikke så hvor han kjørte. Jeg vant også Gråkallrennet fem år på rad, og det er det kun Torbjørn Falkanger og jeg som har gjort. Han ble jo nummer to i OL til og med, forteller han engasjert.

Og turen gikk til både VM i 1962 og OL i 1964, også for Hans Olav. Fra sikre kilder har journalisten hørt at den ble valfartet rundt om i bygda til husene som hadde TV-apparat og flere titalls mennesker var samlet i stuene enkelte plasser for å være vitne til at en selbygg skulle hoppe i OL.

– Det var jo et trønder-VM og trønder-OL det året. Sverre Stensheim, Harald Grønningen og Magnar Lundemo deltok på ski, mens Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg og jeg deltok i hopp. Og i 1964 ble også Bjørn Wirkola med. Det var mye «artågt». Det er nok derfor vi holder kontakten, også i dag, flere av oss, forteller han.

Og den kontakten kommer vi tilbake til.

Konditor ble veien å gå

Han gikk på barneskole og framhaldsskole i Selbu, før han prøvde seg på realfag på videregående. Etter ett år skjønte han at det ikke var veien å gå, og turen gikk så til Trondheim for å bli konditor. Han bodde hos onkelen sin under studietiden, men nesten hver helg gikk turen hjem til Selbu sammen med kompisen som også bodde i Trondheim.

– Vi jobbet i Trondheim til klokken var 13 på lørdagene, så syklet vi hjem til Selbu via Hell. Vi rakk så vidt å komme oss hjemom for å dusje og skifte, så befant vi oss på festlokalet. På søndag sykla vi tilbake til Trondheim, men da via Selbustrand, for det var mer logisk.

Etter hvert ble han ferdig konditor og opptatt med hopping, men han fant også den store kjærligheten, Eli Groven, og havnet tilbake i Selbu.

– Jeg husker ikke hvilket år jeg traff Eli for første gang, men familien hennes hadde sommersted i Vikvarvet. Faren hennes hadde en margarinfabrikk i Trondheim. I de gamle dagene da hun var her fikk hun lov til å dra på fest, men måtte være hjemme til klokka 22. De måtte altså være hjemme før musikken hadde begynt å spille, sier han og ler godt. Det var noe annet å gå på fest på bygda enn i byen, tydeligvis. De to fant sammen, ble gift i 1965, og fikk tre barn og senere barnebarn. Hansi og Marius bor i Selbu, Karin bor i Asker. I 1975 stod bakeriet omtrent slik vi kjenner det i dag.

Den gode, gamle gjengen

Som tidligere nevnt holder flere av de gamle storhetene kontakten. Det er nemlig et fast julekaffe-arrangement, hvor Bjørn Wirkola, Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Ingar Lerem, Otto Ulseth, Iver Jønland og Kjell Ulstad er med. Åge Aleksandersen og Arve Tellefsen er også med i kompisgjengen. De har møttes til julekaffe siden 80-tallet.

– Noen har jo kommet bort, men vi som lever møtes hvert år. Vi er kompiser og gode venner, sier han.

De mimrer gjerne tilbake til tiden de hoppet langt og gikk fort på ski, og så kommer det ofte historier snikende som ender med frasen «at det gikk bra er et under». Som da Hans Olav skulle lære Bjørn Wirkola å kjøre bil. 

– Han har rekorden fra Sinsenkrysset i Oslo til Melhus på fire timer og 35 minutter. Det var Toralf som var den jordnære av oss. Og Torgeir er god til å kjøre, men han er også en underlig rabagast, forteller Hans Olav.

Feiring ble det

Tidlig i desember hadde trimgruppa, som de kaller seg, invitert til en liten feiring av 80-åringen i bakeriet. Det ble holdt taler, spilt live-musikk og servert kake. Alle talene hadde et fellestrekk, nemlig at Hans Olav er et godt medmenneske som bryr seg om de rundt seg. Han har tid til de som sitter på sykehjemmet, og han har tid til kongen. Selbyggen var til stede under markeringen av dagen, og spurte Hans Olav om han var en del av trimgjengen han også?

– Nehei, jeg er ikke gammel nok enda, var svaret. Feiringen kunne likevel vitne om en stor gjeng rundt ham som setter pris på den han er, og jubilanten selv syns det var trivelig at alle tok seg tid til å komme, selv om det ikke var han selv som inviterte denne gangen.  

Underveis i intervjuet kommer det kunder innom jevnt og trutt. De skal ha smultringer og brød, og siden Haldis Balstad er ferdig med skiftet sitt er han selv i bakeriet frem til stengetid. Arbeidsdagen er derfor over ca. klokken 18, noe som er en vanlig dag for Hans Olav. Bror, John Inge, kom innom og slo seg ned han også.

– Hans Olav er grådig på egne vegne, men raus ovenfor dem rundt seg. Han kommer og spiser mat hos meg i Tydal hver onsdag og lørdag. 

– Det er gratis det, vet du, sier Hans Olav og ler. Han ler mye, og det smitter over på alle som er i kontakt med ham. 

Slutt for bakeriet?

28. februar er datoen, da har han ikke lenger en baker på plass og bakeriet stenger. Nå skal de stoppe opp og tenke seg om, forteller han. Men negativ er han ikke nå heller. Tvert imot. Han trekker heller frem de som har vært solide arbeidstakere oppgjennom. 

– Jeg må jo trekke frem Haldis. Så lenge hun har vært her har det jo gått. Og så må jeg skryte av Morten Norboe som er baker her nå, og så jobbet baker Lundberg her i mange år, og Odd Stageberg i mange år før det. Det har vært en stabil grunnstamme. I en periode var vi jo fire bakere her, fordi det var butikker i hele bygda. Det var fire bare i Vikvarvet og tre i Øverbygda. B. Langseth har vi hatt som kunde i fire generasjoner nå. Jeg bygde jo her i 1975, og siden har vi holdt på. Nå skal vi se på utvikling. 

– Men skal du pensjonere deg nå, da?

– Pensjonist har jeg vært en stund. I 13 år. 

– Du har ikke en veldig rolig pensjonisttilværelse?

– Jeg må jo holde på med noe. Nå blir det snømåking og plenklipping. Så må jo hunden luftes, sier han. 

– Hvordan har du orket å holde på sånn i alle disse årene?

– Jeg bruker å si at man må være litt overfladisk for å overleve. Man kan ikke legge på seg alt, da blir man dårlig selv.

– Og hvordan tror du det går med bakeriet?

– Det må bli en ordning, avslutter Selbubakar´n.