– Det gikk en kjempe igjennom bygda – om han er borte så lev han lell
Noen ganger er opplevelsen og inntrykkene så sterke at det er vanskelig å finne ord. Onsdagskveldens minnekafe for Narve Rognebakke i Samfunnshuset i Vikvarvet ble av det slaget.
Publisert
Sist oppdatert
Da aktørene avslutningsvis fremførte Erik Byes berømte vise i en omskrivning av Ellen Overvik, visste vi at det var sant; i de over femti årene Narve fikk leve og virke i Selbu gikk det virkelig en kjempe gjennom bygda. For sterkere enn de aller fleste gjorde Narve seg gjeldende i Selbus kulturliv. Med sine utallige teater- og revyoppsetninger, med sine prologer, viser og dikt, med sine egne opptredener og primus-motorledelse i tusenvis av ulike sammenhenger. I kulturen, i idretten og på det medmenneskelige planet; Narve sa aldri nei, og han gjorde aldri forskjell på folk. Så fremt og så lenge han maktet, ville han hjelpe alle.
Om han er borte så lev han lell. Den tre timer lange minnestunden i regi av Vikvarvet idrettslag er det beste beviset på det. Fra alle kanter av bygda hadde folk møtt opp for å minnes og takke Narve. Samfunnshuset var fullsatt til siste stolsete. Det ble latter og tårer, vemod og glede. En kveld for sterke følelser. Og midt iblant oss sto Narve. Vi så han så levende for oss der han ville ha bukket og brummet på sitt djupeste vossamål: No vart eg glad.
Tidløse revyperler
I spissen for arrangementet sto initiativtaker Petrine Korsvold og leder i Vikvarvet idrettslag, Alf Roar Slind. Sammen med Oddbjørn Kjøsnes, Ellen Overvik, Bjørn Sigmund Stokke hadde de lagt opp en perfekt ramme og regi for selve programmet. På scenen sto mange av Narves tidligere elever, revytalenter han hadde tatt under sine vinger og løftet frem til nærmest profesjonelle utøvere.
Typisk for Narves revytekster er det tidløse. De er like aktuelle i dag som de var tretti, førti år siden. «Skuter`n ska frem,» Sjøbygdvegen», «Prevensjonsvalsen» men fremfor alt klassikeren «Erkefienden», eller kanskje bedre kjent som «En mebonding og vikvarving går itj i lag». Like god og treffsikker som selve sangteksten er den fantastiske framførelsen av Hans Ivar Aftret. Revystjernen fra Sjøbygda fortalte at han har fremført «Erkefienden» mellom 300 og 400 ganger, men kanskje aldri så ellevilt og sprudlende som på onsdagens minnekafe for sin tidligere lærer, revyinstruktør og gode venn.
Ny giv for idretten
Fra stiftelsen av Vikvarvet idrettslag i 1911, har idrettslivet stått sterkt i grenda. Men med Mari og Narve Rognebakke kom likevel en ny giv, for håndballen og kanskje spesielt for friidretten med flere utøvere i Norgeseliten. Intervjuet av Alf Roar Slind kunne sprinteren Egil Steinar Slind fortelle at den nye læreren fra Voss hadde med seg slalåmsko og piggsko da han kom flyttende til Vikvarvet i 1968. Slalåmskoene ble det visstnok lite bruk for, men piggskoene fikk alle elevene låne etter tur, enten de passet eller ikke. 60 meter og høyde grop ble anlagt i skolegården, og friidrettens gullalder ble snart en realitet.
– Narve hadde en finger med i alt, kunne Norgesmester i kule, Bjørgunn Uthus, fortelle.
– Vi fikk forelagt terminlista tidlig på våren og kunne plukke ut de stevnene vi ville delta i løpet av sommeren. Narve ordnet med sjåfører og la til rette for alt. En gang jeg skulle på landslagssamling i Oslo, hadde Narve ordnet så et søskenbarn av han kom og hentet meg på togstasjonen og kjørte meg dit samlinga skulle være. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk oppleve det gode miljøet og friidretten i Vikvaret, sa Bjørgunn,
Også noen av dagens utøvere i idrettslaget fikk blomster og heder for sin innsats. Idrettslagets fortjenstmedalje gikk til Joar Stokke, Lars Erik Kjøsnes, Arnt Olav Husdal og Haldor Olav Siraas, mens Kari Berit og Jan Korsvold mottok diplom som bekreftelse på deres nye æresmedlemskap i Vikvarvet il.
– En hjelpsom og snill svigerfar
Som en verdig og fin avslutning på kvelden, overtok Narve og Maris svigerdatter, Unni Rognebakke, mikrofonen.
– For en kveld! Jeg er evig takknemlig for at dere ordnet det slik at det passet med tidspunkt og dato for meg. Det er sagt så mye fint om Narve her i kveld, men det som sitter innerst hos meg er at han var en veldig snill, hjelpsom og varm svigerfar. Etter at Jon Olav døde mistet han gnisten. Hvis det går an å sørge seg i hjel, tror jeg Narve gjorde det, sa Unni før hun leste diktet «Ta vare på stunda» av Torstein Hernes.
Og det var nok noe vi alle følte på da vi forlot Samfunnshuset i Vikvaret denne januarkvelden i 2025; for akkurat denne stunda kommer aldri att.
Se flere bilder (alle foto: Bodil Uthus):
