Det er gøy, helt til det ikke er det lenger

Noe har endret seg. Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig når det skjedde. Kanskje det var da videoene av Stephen Hawking som tok rullestol-saltoer i en halfpipe begynte å sirkulere tidligere i høst. Eller kanskje det var da vi så Michael Jackson i en opphetet diskusjon med Adolf Hitler i et hyperrealistisk KI-generert univers? 

Med lanseringen av Open AIs Sora 2-tjeneste, en ny og dramatisk forbedret modell for AI-generert video, er grensene mellom ekte og kunstig innhold i ferd med å viskes ut. Modellen genererer realistiske videoer med synkronisert lyd, troverdig stemmebruk, lydeffekter – og en fysisk presisjon som for kort tid siden ville vært science fiction. Vi kan nå skape alt. Det er gøy, ikke sant? Helt til det ikke er det lenger. 

For hva gjør det med vår forståelse av virkeligheten? Og hva gjør det med barna våre, som får utlevert smarttelefoner i svært ung alder?

Det mest urovekkende er ikke kattevideoene eller babyene som prater som voksne. Det virkelig alvorlige er hvor vanskelig det nå har blitt å vite hva som faktisk er sant. Våre barn vokser opp i en tid der virkelighet og fiksjon ser likt ut– og det krever en sans som selv vi voksne sliter med å utvikle for å se forskjellen.

Samtidig som teknologien utvikler seg i rekordfart, ekspanderer infrastrukturen som støtter den. Forrige uke kom nyheten om at Tydal Data Center i Trøndelag kan bli et av Europas største knutepunkter for kunstig intelligens. Styreleder Haakon Bryhni sa det rett ut til Selbyggen:  

– Betalingsviljen for KI er enorm. Det er forretningsmessig et veldig smart trekk.

Og det til tross for at store deler av AI-industrien foreløpig ikke er lønnsom. De store gigantene blør penger, for datakraften som kreves for å generere kunstige kattevideoer, er enorm. Likevel pøser investorer inn penger inn i industrien. 

Og så, midt i dette, deler vi gladelig bilder av barna våre på internett. Et smil i badekaret, en bursdag med klovnehatt – små og uskyldige glimt av et barndomsliv. Men hva skjer når disse bildene hentes inn i treningsgrunnlaget til AI-systemer? Vi kan ikke late som at vi ikke skjønner hva som kan komme til å skje, eller kanskje allerede har skjedd. 

Nå kjører vi alle på en motorvei uten å være sikre på hvor neste avkjørsel ligger. Men fremfor å drømme om fremtiden, bør vi kanskje være mest opptatt av nåtiden. Akkurat nå smelter virkelighet og fantasi sammen, og vi skylder både oss selv og barna våre å stille de vanskelige spørsmålene. Og viktigst av alt: Vi må være forberedt på at det mest troverdige vi ser i morgen, ikke nødvendigvis er ekte. Tar vi derfor de rette grepene på hjemmebane, når det kommer til deling av våre barn på nett, og likedan deres tilgang til skjemen?