Der gamle håndverkstradisjoner vekkes til live

På tunet deres i Flora var det uvanlig mye aktivitet på starten av juni. En gjeng med karer hadde samlet seg rundt tømmerstokkene på Nesmelan, med øks, håndlag og godt mot.

Målet var å lære seg lafting, og resultatet ble tre bygg som kom godt på vei, mange gode samtaler og en sterkere tro på at gamle håndverkstradisjoner fortsatt har noe viktig å lære oss.

– Tanken om å arrangere et laftekurs har vært der en stund, forteller Frode.

For ham handler det ikke bare om å bygge noe. Det handler like mye om å ta vare på kunnskap, materialer og byggeskikk som ellers lett kan gå tapt.

– Mange kan lure på hvorfor en ikke bare slenger ut det gamle og bygger nytt. Men det handler jo ikke bare om å rive et bygg. Det er sjel i et bygg. Du kan ta vare på ting, og man kan gjøre det på en måte som ikke er så kostbar også, sier Frode.

Tok sjansen på eget tun

Ideen om å arrangere laftekurs på gården har ligget der en stund, og da var det naturlig å velge Henning Olstad fra Venabygd i Gudbrandsdalen som kursholder – en av Norges fremste i sitt felt i laft- og tradisjonshåndverker. Frode har hatt kjent Henning en god stund, og sammen begynte de to å se for seg et laftekurs på Nesmelan.

– Det er mye plen, og noen områder her er veldig flate og fine. Da måtte vi prøve å benytte oss av det. Jeg ringte Henning og sa at nå har jeg kurslokaler og plass – når kommer du? Da sa han at jeg bare måtte kjøpe tømmer, så prøver vi, smiler Frode.

Det skulle vise seg å bli en god avgjørelse. Med Olstad som kursleder kom arbeidet raskt i gang, og deltakerne fikk bryne seg på tradisjonelt håndverk gjennom flere intense dager.

– Vi var jo spent. Det er første gang vi arrangerer kurs, og så skulle vi ha folk boende her også. Men det gikk veldig bra, sier Frode.

 – En sjelden høy produksjon

Olstad har reist landet rundt med laftekurs i en årrekke. Han bor på gård i Gudbrandsdalen, driver med lafting, restaurering, skogbruk og jordbruk (kun med hest!), og har ifølge ham selv hatt over tusen personer på kurs. I tillegg holder han foredrag, og brukes enkelte ganger inn i undervisningen for byggfagelever. Han var imponert over gjengen som møtte opp i Flora.

– Kurset her har vært voldsomt produktivt med flinke og ivrige folk. Ingen vil ta pause, ler han:

– Når du ser hvor mye som er lafta på ei uke av nybegynnere, så er det ganske fantastisk, sier Olstad.

På tunet ble det blant annet jobbet med to gapahuker. Den ene er en mer tradisjonell gapahuk, mens den andre er en trøndersk variant med plass til to senger inni. Frode innrømmer at det kan bli vanskelig å kvitte seg med det som nå er i ferd med å reise seg på gården.

– Henning snakket om at de kunne selges etterpå, men jeg er ikke følelsesmessig klar for det, ler han.

Mer enn et kurs

På Nesmelan har uka også handlet om fellesskap. Noen av deltakerne kom langveisfra, faktisk helt fra Finnmark, og noen bodde også på gården underveis. Etter arbeidsdagene ble det grilling, prat og sosialt samvær.

– Når du arrangerer slike kurs, kommer det likesinnede sjeler. Det blir det mange fine samtaler ut av, forteller Frode.

Han beskriver arbeidet som lafting er, som noe som gjør godt både for kroppen og hodet. Også barking av tømmer, som i utgangspunktet kan høres ut som tungt og ensformig arbeid, fikk ny betydning i løpet av uka.

– Tone og flere familiemedlemmer var med og barka med barkspade. Det er jo «tungt arbeid», men Tone fikk kjenne på at det var ganske fint å drive med. Dagen etter sa hun at jeg bare måtte si fra hvis det var mer som skulle barkes, ler han.

 – Det er dialekter i lafting

Olstad er opptatt av at lafting ikke bare er én bestemt teknikk. Gjennom mange år har han reist rundt og lært av tradisjonsbærere i Norge og Sverige.

– Jeg pleier å si at det finnes mange dialekter i lafting. Det er små nyanser og forskjellige måter å gjøre ting på, sier han.

På kurset i Flora fikk deltakerne lære flere varianter, blant annet et lokalt laft som finnes på hovedbygningen på gården.

– Når folk kommer hjem dit de bor, må de for guds skyld se på lokal tradisjon. De har lært å lafte her, men de kan endre det litt og nærme seg sin egen lokale tradisjon. Ellers blir alt standardisert, og da forsvinner spenninga. Dialekten blir borte, sier Olstad.

Han mener de gamle byggetradisjonene har stor verdi også i dag.

– Tømmerhus har vært den dominerende byggeskikken i Norge i godt over tusen år. Det er en enorm materie å forske i, sier han.

Han legger ikke skjul på at han er kritisk til mye av dagens byggenæring, der han mener effektivitet, standardisering og kort levetid ofte trumfer godt håndverk.

– Før bygget vi for at husene skulle vare i flere hundre år, altså i flere generasjoner. I dag kan du risikere at du må bygge deg et nytt hus bare etter 40-50 år, sier han litt oppgitt.

Vil skape mer aktivitet

For Frode og Tone har kurset gitt mersmak. Og vi skal ikke se bort fra at det blir flere arrangementer i samme stil i fremtiden. De ser for seg at Nesmelan kan brukes til mer enn ett enkelt laftekurs. Andre typer samlinger kan også være aktuelt.

– Det går an å utvikle dette konseptet til noe. Litt håndverksdager, kanskje, spekulerer Frode.

– Vi har ikke lagt en fremtidsstrategi eller en stor plan, men vi har noen ideer og ønsker, og så får veien bli til mens vi går, sier han.

Og tilbakemeldingene fra deltakerne tyder på at interessen er der.

– Når folk som har reist langt sier at vi må arrangere kurs neste år også, er det kjempestas og artige tilbakemeldinger å få, sier han.

Fant roen i Flora

Frode og Tone har satt sitt preg på stedet siden 2009. Gården har, siden opprinnelsen, vært eid av Tones familie, og er i dag kjent under navnet Melan. Men i Selbuboka finner vi navnet Nesmelan om bruket. Utrolig nok danner dette en perfekt kombinasjon av parets to etternavn, nesten som om det skulle vært skjebnebestemt.

For Frode handler stedet også om noe mer enn areal, hus og tun. Han snakker varmt om roen de har funnet i Flora. Og etter noen krevende år, både jobbmessig og helsemessig, føler han at han endelig begynner å komme tilbake på rett spor.

– Når du svinger opp i gården, får du en helt unik ro. Det er vel det som kalles et hjem, sier han ettertenksomt.

Den roen ser ut til å ha smittet over på kursuka. Mellom tømmerstokker, øksehogg, teoriøkter og kaffepauser har det vokst fram både byggverk og fellesskap. Og kanskje er det nettopp der verdien ligger, mener Frode. Ikke bare i det som til slutt blir stående igjen på tunet, men i det som skjer mens hendene arbeider.

– Det er mye arbeid og slit, samtidig er det noe med å holde kropp og sjel i gang, og gjøre ting som gir noe positivt og varig tilbake, avslutter han, mens han oppfordrer alle som er interesserte til å følge både to- og firbeinte på Nesmelan via Instagram eller Facebook.