– Denne gitaren gjemmer på to spesielle historier
Musikeren Lars Lien vokste opp i Trondheim. I stua hjemme på Stubban sto det en gammel gitar som han begynte å øve seg på. Nå har den samme gitaren fått hedersplass i Larsville studio på Stugudal.
Publisert
Sist oppdatert
– Problemet er at den ikke har noen strenger så den må nok gjennom en rehabiliteringsrunde. Jeg må kjøpe noen nye bånd og nytt strengesett. Selv spiller jeg gitar bare til husbruk, men akkurat denne gitaren gjemmer på to historier som gjør den spesiell og verdifull for meg, sier Lars.
Konfirmasjonsgave
Det var hans nå 94-årige mor, Liv Lien (født Haarstad) som ønsket at Lars skulle overta gitaren som hun har gjemt på siden hun fikk den i konfirmasjonsgave av sin bror, Torleif, i 1946.
Med gitaren fulgte også denne høyst spesielle historien:
– Torleif Haarstad, som selv var en aktiv motstandsmann under andre verdenskrig, kjøpte gitaren av søskenbarnet sitt, Tormod Morset. Tormod hadde med seg denne gitaren da han kom tilbake fra Sverige etter frigjøringen i 1945. Morsetfamiliens motstandskamp er vel kjent gjennom Per Hanssons bok «Og tok de enn vårt liv». Som ved et under klarte Tormod å unnslippe da Gestapo og Rinnan-banden slo til mot Kleset 1.mars i 1943. Han klarte å komme seg over grensa til Sverige, og fortsatte motstandskampen derfra.
En Levin?
Lars er ikke 100 prosent sikker, men etter å ha sjekket litt på nettet, er han kommet fram til at gitaren sannsynligvis er produsert i Sverige i årene mellom 1920-1930.
– Sverige hadde mange gitarprodusenter på denne tiden, og jeg tror dette må være en såkalt «Levin». Grunnleggeren av Levin- gitarer var den svenske instrumentmakeren Herman Carlson Levin. Han ble kjent i Europa for sine kvalitetsinstrumenter. Hvordan og hvorfor denne gitaren kom Tormod Morset i hende, blir bare spekulasjoner, men kanskje lærte han seg å spille gitar mens han var i Sverige? undres Lars.
Gitarspill og håndball
Liv Lien minnes godt konfirmasjonsgaven hun fikk av bror Torleif og forteller at hun fort lærte seg noen grep og begynte å spille på gitaren.
– Jeg klimpret litt, men når vi var flere sammen og sang attåt, så låt det ikke så aller verst likevel. Det var «Maren i Myra», «Gamle Svarten» og sånne gamle viser. Spesielt minnes jeg at gitaren ble med da vi dro til Sverige på håndballturnering, kanskje var det sommeren i 1947 eller 1948, sier Liv.
Selbus håndballgründere
– Etter fem års krig og forbud mot all organisert aktivitet, var ungdommen helt på styr etter fest, idrett og alt som var moro, forteller Liv.
– Vi var en gjeng jenter som mente det var på høy tid å få i gang et håndballag i Selbu. Og sommeren i 1946 stiftet vi Mebonden håndballklubb som trolig var den første organiserte håndballklubben i Selbu. Om det var samme året, eller året etter er jeg ikke sikker på, men Vikvarvet kom fort etter. Det var veldig om å gjøre å slå de, så rivaliseringen mellom Mebonden og Vikvarvet når det gjelder lagsport er nok ikke noe nytt fenomen, sier Liv.
Hovedsponsor og mentor Nils Bank
Samtidig med stiftelsen, ble laget i Mebonden meldt inn i Sør-Trøndelag håndballkrets.
– Det var stor stas da vi fikk drakter og begynte å spille kamper i kretsserien. Banksjef i Selbu den gangen var Nils Aftret, bedre kjent som Nils Bank. Han ordna opp det meste for oss, målte opp håndballbane og satte opp mål-bur i enden av den gamle idrettsplassen i Mebonden. Han stilte også opp med bilen sin og kjørte oss på bortekampene mot Lånke, Ranheim og klubbene rundt Trondheim. Men alle fikk ikke plass med Nils Bank, så da var lastebilsjåfør John Bellsli god å finne. Jeg husker mange turer over Selbuskogen da det blåste godt på lasteplanet til Bellsli, forteller Liv.
– Idrettsgleden var kanskje enda større den gangen
Fra åtte-ti jenter som startet med å spille håndball i 1946 og til dagens håndballkamper i Selbuhallen – det er rart å tenke på som alt har forandret seg, men idrettsgleden er nok den samme, hvis den ikke var enda større i etterkrigsårene, tror Liv.
– Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg følte en enorm glede med å være fysisk aktiv og drive med idrett. Ikke bare håndball; men også ski og friidrett. Da jeg flyttet til Trondheim i tyveårsalderen, begynte jeg og en lagvenninne fra Mebonden å spille i by-klubben Rapp. Men det ble ikke det samme, så for min del ble det slutt på håndballen ganske fort da. Men jeg er glad for det gamle laget vårt; du verden så artig vi hadde det! sier den kvikke 94-åringen.
