Christian den frimodige – og historien om to som valgte feil side

Christian er i dag 81 år og for lengst pensjonist. Etter å ha bodd mange år på Åsen i sentrum av Tydal, har han nylig flyttet til Græsli, der sønnen Tore Daniel har kjøpt seg hus.

Inntil for ti år siden visste Christian lite om foreldrenes NS-medlemskap og deres situasjon under andre verdenskrig. Først da han blant morens etterlatenskaper fant en bunke med brev som viste seg å være korrespondanse mellom foreldrene i årene fra 1927-1948, kom den vonde tiden fram i lyset. Nå har han brukt mye tid på å transkribere brevene, noe som har medført refleksjoner og ny erkjennelse. Selv om han tar sterk avstand fra foreldrenes valg om å melde seg inn i NS, hører også det med i hans historie.

Som i eventyret

Vi må tilbake til sommeren i 1898 for å finne begynnelsen på Christians nyere familiehistorie. Nesten som i eventyret da fire unge menn fra Trondheims beste borgerskap kom syklende til Stugudal. Brødreparene Andreas og Hagbarth Lyng og Christian og Jørgen Lysholm kom fra universitetsstudier i utlandet og til den fattige fjellbygda øverst i Neadalsføret og ble fanget av folket og naturen der. Bare Hagbarth (far til den kjente hotellgründeren Bjørn Lyng) forlot Tydal.

Alle fire var friluftsmenn og lidenskapelige fjellklatrere – i begynnelsen var det trolig Nedalen og det mektige Sylmassivet som lokket dem. I 1899 kjøpte Jørgen Lysholm Nedal gård, drev gården med forskjellige forpaktere til han solgte den til Trondheims Turistforening i 1913. Både Christian og Jørgen var ivrige amatørfotografer, og unike bilder fra tiden på Nedalen er bevart i fotosamlingen til Tydal kommune. Blant annet fikk brødrene for seg at de skulle bygge en hytte på Bandaklumpen (1380 m.o.h.), og bildene forteller hvordan de fraktet med seg byggematerialer oppover de bratte fjellsidene. Ungdomslaget Fjellblink på Stugudal ble invitert til utflukter til hytta på Bandaklumpen, og bilder viser ungjenter i si-stakk og beksømstøvler som svever mellom himmel og jord i Sylveggen. Og om kvelden underholdt ynglingene med kammermusikk i finstua på Nedal gård. Jørgen på piano, Christian på cello, Hagbarth på fele og Andreas på orgel. Hagbart dro også med seg ei operasangerinne fra Dresden i Tyskland innpå Nedalen; det ble visstnok et kortvarig opphold. Hun mistrivdes allerede i Trondheim, og ekteskapet gikk fort i oppløsning.

Storhetstid på Moen gård

I 1903 ble Jørgen Lysholm gift med tydalsjenta Beret Marie fra gården Åsen og kjøpte i 1905 Moen gård av Andreas Lyng. Både Jørgen og Beret Marie var fremsynte og driftige arbeidsfolk. Nye hus kom opp, og innmarka ble forbedret og utvidet. På båsen sto 15 -20 melkekyr og to hester på stallen, i tillegg til kalver, sau og gris i fjøset. Både byggestil og interiør minnet om en herskapsgård; kjøkken med elektrisk komfyr og tre store stuer med lysekroner i taket, kostbare tepper, kunst og dekorasjoner på veggene. Storslagent og gjestfritt. Bygdefolk som kom på besøk, hadde aldri sett maken.

Innvendig som utvendig; hageanlegget på Moen gård gikk det gjetord om. Jørgen var en ivrig gartner som eksperimenterte med eksotiske vekster og drev utstrakt skogplanting. Lerketrærne i tunet på Moen gård sto ennå på 2000-tallet og vitnet om svunnen storhetstid. Og ikke nok med det; i elva Grøna bygde Jørgen det som regnes for å være Norges første private kraftverk. Det ble ferdigstilt i 1908, 43 år før linja fra det kommunale kraftverket ved Kistafossen ble bygd oppover til Stugudal og husstandene i grenda fikk elektrisk lys.

Broren, Christian Due Lysholm, anla i 1911 et tilsvarende kraftverk i elva Gjeta på Stuevold Vestre, og sannsynligvis var Jørgen ingeniør og pådriver også her.

Et omflakkende og delvis turbulent liv

Utover trettitallet gikk det tilbake med gårdsdrifta på Moen. Jørgen og Beret Marie begynte å dra på åra. De flyttet etter hvert til Trondheim, og gården ble forpaktet bort til 1948. Krigsåra ble ei vanskelig tid for familien, spesielt etter at den eldste sønnen deres, Jørgen og kona Ingeborg (datter av Andreas Lyng på Patrusvollen) i 1941 meldte seg inn i NS og Jørgen dro som frontkjemper til Østfronten. Han vervet seg for et halvt år, men først sommeren 1943 kom han omsider hjem til familien, som da bodde i Trondheim.

Dette var situasjonen da deres yngste sønn, «vår» Christian, ble født i 1944. Han visste ingenting om foreldrenes NS-medlemskap før han var 15 år, men minnes likevel en til dels vanskelig oppvekst. Allerede som ti–elleveåring ble han sendt bort for skolegang på Rena.

– Heimlengsel og savn var vanskelig å takle, sier Christian som samtidig forteller om noen gode barndomsminner.

– Noe av det første jeg minnes er mor som kala ull og sydde dyner og lappetepper. Og i femtiåra var det gode forpaktere på Moen, spesielt familien Welve. På Valset hadde vi snille naboer, og når kulda var som verst og jeg gikk til og fra grendeskolen på Stugudal, var jeg bestandig velkommen inn til Ragna og Henning Lien, forteller Christian som tidlig utviklet sterk leselyst.

– Fra mine tanter og grandtanter fikk jeg tilsendt bøker. For en ti-elleveåring som leste alt han kom over var det sjeldne skatter.

Rike studieår

Etter et lærerikt år med landbruksfag på framhaldsskolen i Tydal, bar det til Katedralskolen i Trondheim. I likhet med så mange av sine forfedre, hadde Christian et mål om å komme inn på sivilingeniørstudiet ved NTNU (den gangen NTH), men artiumskarakterene var for dårlige. Det var nok ikke evnene det skortet på; mer fliden og innsatsen. I militæret ble han utdannet radiotelegrafist og tok brevkurs i veikonstruksjon og praktisk kurs i sveising. Deretter ble det tre år på anlegg, samt snøbrøyting av Stugudals-vegen. Det ble viktige modningsår som roet sinnet og klarnet tankene.

Planer om telegrafistjobb på Jan Mayen ble skrinlagt; det var fortsatt sivilingeniør han ville bli. Etter å ha forbedret artiumskarakterene, kom han høsten 1968 inn på Teknisk Geologi på Gløshaugen, med blant annet spennende studieopphold ved Sarajevo i Jugoslavia og i Papua og Ny-Guinea. Diplomet tok han på tungmetall-innholdet i brunalger; kjørte langs kysten fra Hammerfest i nord til Bindal i sør. Sov oppå tangdungen i baksetet på den gamle Morissen og visste ikke bestandig hvor han var. Parkerte på måfå midt på natta og våkna neste morgen av at en hop med unger sto og stirra på han gjennom bilruta. I nattens mulm og mørke hadde han parkert midt på et gårdstun, og ungene trodde nok han var havmannen selv med tang og tare i håret.

Geolog og alenefar

Et spennende og utfordrende yrkesliv ventet den nyutdannede geologen. Fra forskerjobb i NTNF og Miljødepartementet til malmleting i Sulitjelma og videre til konsulentarbeid i Øst-Afrika. På et damprosjekt i Tanzania jobbet også selbyggen Åge Kulset. Han og Christian ble bestekompiser, et vennskap som varte til Åge døde for noen år tilbake.

Datteren Magli ble født i 1972, men etter en kort tid i Afrika, overlot moren foreldreansvaret til Christian, flyttet selv tilbake til Norge, og ekteskapet ble oppløst.

Nå er vi kommet frem til midten av 1980-tallet. Christian ble gift igjen – og skilt igjen. Han hadde da flyttet tilbake til Moen gård, men jobben som konsulent i offshore krevde mye reising og lange perioder på Nordsjøen. Som alenefar til sønnen Tore Daniel og pleiesønnen Tom Christian, ble han tvunget til å si nei til det meste. Selv om han hadde et stort inntektspotensial og inderlig trengte pengene etter en kostbar utbygging og modernisering av stuebygningen på Moen. Nedtynget av gjeld måtte han gi slipp på gården. Uten hjelp fra familien Kulset/Kirkvold som stilte opp og åpnet hjemmet sitt, først for Tom Christian, senere også for Tore Daniel, skjønner ikke Christian hvordan han og guttene skulle ha klart seg.

– Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke Else og Rolf, sier Christian.

I Nazi-Tysklands tjeneste

Som nevnt innledningsvis har brevene og korrespondansen mellom foreldrene ført til at Christian har fått ny viten om deres situasjon under andre verdenskrig. Dette er det han forteller:

Ingeborg (født Lyng) og Jørgen Lysholm giftet seg i 1930. Mens Jørgen studerte i Trondheim, bodde Ingeborg med sine to førstefødte barn hjemme hos foreldrene på Patrusvollen og delvis i sommerstua på Moen, samt i en liten periode også på Stuevold Vestre. Brevene fra denne tiden forteller om et sterkt kjærlighetsforhold og enighet. Politisk hørte de begge hjemme i Arbeiderpartiet.

– Hva som førte til valget om å melde seg inn i NS, var trolig Jørgens ønske om å verve seg på tysk side i fortsettelsen av den finske vinterkrigen, mener Christian.

Sovjetunionen angrep Finland i november 1939, og mange frivillige nordmenn dro dit for å kjempe sammen med finnene. Vinterkrigen varte til mars i 1940 og endte med store finske tap og klar sovjetisk seier. Fortsettelsen var en krig mellom Finland og Sovjetunionen fra 1941 til 1944, der Finland etter hvert fikk militær hjelp og ble en alliert med Tyskland.

– Dette var situasjonen da far i 1941 dro til Oslo for å verve seg på finsk og tysk side, i Den Norske Legion, mot Sovjetunionen. Han trodde nok fullt og fast på at den store trusselen mot Norge kom østfra, sier Christian.

Frontsoldat ved Leningrad

Men Jørgen Lysholm kom aldri til Finland. I stedet ble han sendt direkte til Tyskland og videre til Østfronten og den sovjetiske byen Leningrad, i dag St. Petersburg. Tyske og finske styrker utgjorde den militære beleiringen av Leningrad, som varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944.

– Av brevene går det frem at far var sjåfør og fraktet forsyninger til soldatene i skyttergravene. Han hadde vervet seg for et halvt år og søkte gjentatte ganger om å bli fritatt for videre tjeneste. Det skulle han få, men på den betingelsen at han gikk inn i ledende stilling for NS i Trondheim; en dobbelt stilling som by – og herredsingeniør for henholdsvis Trondheim og Strinda, sier Christian.

– Men Jørgen takket nei, og dette var kanskje en årsak til at han ble tvunget til enda et halvt års forlengelse av kontrakten som frontsoldat, tror han.

– Jørgen kunne ikke skrive noe om dette i brevene til Ingeborg. For det ene var det hemmelig, for det andre ville hun blitt enda mere fortvilet enn hun allerede var. For Jørgen måtte det dog ha vært fristende å få dratt rett hjem til familien og til en godt betalt dobbeltstilling i Trondheim. Men antagelig så han hvordan dette ville ende. Og som NS embetsmann ville han trolig ha fått en enda strengere straff i rettsoppgjøret etter krigen, sier Christian.

Fengsel og tvangsarbeid

I stedet ble Jørgen Lysholm tiltalt som frontkjemper og dømt til fire års fengsel og tvangsarbeid. I brevene til Ingeborg forteller han om hardt arbeid og lite mat, men også om snille bønder som ga fangene smør og flesk.

– Imens måtte Ingeborg klare seg som best hun kunne som forpakter av Moen gård. For eksempel måtte hun holde kraftverket i Grøna i gang. Til dette fikk hun instrukser over telefon fra sin svigerfar i byen. Husdyra og melkinga gikk greit; mor var vant til gårdsarbeid fra oppvekst og ungdomstid, forteller Christian.

Jørgen ble løslatt på prøve 9. juli 1948 etter søknader og vitnemål fra Ingeborg, Jordstyret i Tydal og Milorg. Han dro da tilbake til Moen der Ingeborg og de fire barna ventet på han. Christian var da bare fire år og for liten til å huske noe fra denne tiden. Det han har fått vite er stort sett gjennom brevene.

Fikk støtte fra forskjellige hold

– Det er lett å tenke seg at mor var i en svært vanskelig situasjon da hun med en skokk unger flyttet fra Trondheim og tilbake til Moen etter frigjøringen i 1945. I et brev til far forteller hun at en sambygding kom og varslet henne om at «pakket» på Moen var uønsket i Tydal. Men dette hørte med til unntakene. Bygdefolket i Tydal var stort sett snille og greie, og mor fikk hjelp fra forskjellig hold, forteller Christian.

– Det mest oppsiktsvekkende var at hun fikk hjelp og støtte fra slektninger som hadde vært sterke motstandsfolk under krigen, mener han.

– Blant søskenbarna til mor var juristen og høyrepolitikeren John Lyng og pioneren Thor Heyerdal. Begge viste sin medlidenhet, og Lyng, som også var aktor under rettsoppgjøret, oppsøkte mor mens hun ennå bodde på Munkvold ved Trondheim. Han var nok redd hun kunne bli utsatt for vold og represalier. Men pistolen han ga henne, fikk hun heldigvis aldri bruk for, sier Christian.

Den utbredte lynsjestemningen og vilkårlige volden som oppsto mot NS-medlemmer etter andre verdenskrig, fikk aldri noen grobunn og fotfeste i Tydal, dette til tross for at det var mange kurerer og motstandsfolk her. Dette er noe Christian har tenkt mye på etter at han leste brevene mellom foreldrene.

– Ingeborg og Jørgen visste mye om det illegale arbeidet i fjellregionen, men de anga ingen. De var i utgangspunktet imot den tyske invasjonen, men jeg vet for lite om hva som skjedde i 1940. Og senere kunne de naturligvis ikke omtale dette i sine brev, sier Christian.

Som nevnt tidligere tar han sterk avstand fra foreldrenes valg om å melde seg inn i NS.

– Gjort er gjort; de tok sin straff, ble satt på bar bakke og far sonet med tre års tvangsarbeid. Det er over 75 år siden. En gang må det ta slutt. Jeg er ferdig med det som skjedde under krigen nå, avslutter Christian Lysholm.