Oddbjørn Korsvold fylte 70 år i desember. Han dro fra Selbu da han var 19 år og har siden den gang hatt fast bosted i eller nær byen, først i Trondheim, og de siste 30 åra på Hundhammeren. Men han har søkt til heimbygda så ofte han har hatt mulighet til det.
Militærtjeneste og to år på handelsskole i byen, ni år på hybel i Midtbyen like ved Leutenhaven, jobbet seks år på Nobø som informasjonskonsulent for møbler i Skandinavia, deretter 18 år i databransjen og så 18 år i mobiltelefoni.
– Har du alltid vært like mye i Selbu?
– Da jeg hadde jobb som innebar mye reising, var det jo umulig å dra hit hele tida. Men mens jeg var hybelboer i Trondheim i yngre år, var det ikke ei eneste helg at jeg ikke dro til Selbu. Og uansett hvilke faser jeg har vært i i livet, så har jeg dratt «hjem» så ofte jeg har kunnet. Jeg var jo ellers ungkar helt til jeg var 39 år, og da ble jeg gift med min Berit fra Stubban. Vi har to barn, Henrik og Ingrid, og nå har vi også ett barnebarn, Tuva.
– Nå er du jo for lengst blitt pensjonist og kan nyte livet som du vil. Hvor ofte er du «i din barndoms dal»?
– Jeg oppholder meg ganske sikkert 90 prosent av tida i Selbu. Og her føler jeg virkelig hvor godt det er å være selbygg. Her opplever jeg mye sosialt liv, selv om koronaen setter sine begrensninger. Jeg treffer gode kamerater og naboer, og dessuten er det jo alltid kort avstand til steder der jeg kan dyrke friluftslivet. Gjennom alle yrkesaktive år har jeg levd et hektisk liv med data og mobiltelefoni en stor del av tida, og i den forbindelse har jeg kjørt mellom 30 000 og 40 000 kilometer hvert år. Nå kan jeg dra til Selbu og finne den absolutte roen her, og da føler jeg at jeg virkelig lever.
– Men du kan jo ikke bare sitte og nyte dagene som selbygg i heimbygda?
– Nei, det kan jeg jo slett ikke, og det er aldri heller noe problem. Jeg har sagt at barndomsheimen og barndomsbygda er hobbyene mine, og her har jeg alltid noe å gjøre, både sommer og vinter. Her må jeg ivareta husa, eiendommen og ellers leietakerne. Ikke minst har jeg også etter hvert brukt mye tid for å få til butikkmuseet her i Kulviksvingen. Jeg ble overrasket over hvor mye butikkhistorie som fantes her i form av gamle ting som mine formødre og forfedre brukte i butikkvirksomheten. Og så har jeg kjøpt en god del ting til museet for å supplere det vi hadde her.
– Har du hatt mange besøkende på museet?
– I utgangspunktet hadde jeg ingen planer om noe annet enn å samle ting fra butikken til glede for familien. Men så kom planene for Birch-filmen, og det at en der skulle ha noen butikkscener fra gamle dager, medførte at det ble mer fart og systematikk i arbeidet. Etter hvert ble det flere og flere som ytret ønske om å få se butikkmuseet, og jeg har tatt i mot små grupper på tre, fire eller fem personer som har bestilt omvisning. Og trass i koronabegrensningene, hadde vi faktisk 250 personer innom her i løpet av fjoråret. Nå lurer jeg på om jeg skal holde museet åpent en fast dag i uka, men ingenting er helt bestemt når det gjelder dette, sier Oddbjørn Korsvold og ser utover den fantastiske utsikten over Selbusjøen fra stua i Kulviksvingen.
