Butikkminner på museum i Kulviksvingen

Oddbjørn Korsvold vokste opp på butikken i Kulviksvingen. Hele oppveksten var butikken, som bestemor hans startet opp i 1920, og som mor hans drev til 1980, og bakeriet, de faste kulissene rundt hans barndoms- og ungdomstid. 

Etter som åra har gått, har Oddbjørns interesse for familiens og etter hvert hele Selbus butikkhistorie, stadig vokst. I barndomshjemmet var store deler av denne historien fortsatt til stede, lite var blitt kastet, og han innså etter hvert at han i grunnen var eier av en historisk skatt som kunne fortelle nye generasjoner om hvordan det var på en butikk her i bygda før selvbetjeningens tid.

Et lite, men innholdsrikt museum

Derfor begynte han etter hvert mer og mer bevisst å systematisere det han fant i barndomshjemmets kjeller og ulike rom, og han skaffet seg også etter hvert andre ting som han fant ut at han manglet om han skulle kunne skape noe som kanskje kunne bli et museum for denne delen av bygdas historie.

I dag er det blitt et lite museum i nøyaktig de samme lokalene der bestemora startet butikk for hundre år siden. Alt dette har Oddbjørn gjort på eget initiativ og for egen kostnad, kun ut fra et ønske om å bidra til at denne delen av historien ikke bare skal forsvinne. 

Marit og Tomas Kulvik

Men før vi går nærmere inn på museet i Kulviksvingen i dag, må vi se litt bakover skuldra gjennom de nevnte hundre årene og litt lengre også. Bestemor Marit Kulvik, født Dyrdal i 1887, fra Dyrdalsplassen, hadde jobb som «butikkjomfru» i butikken hos Paul Birch på Havernesset. Der traff hun Tomas Kulvik. Han var født i 1876, kom fra Kulvik på sørsida av Selbusjøen, og var baker i bakeriet hos Birch. Etter hvert oppstod det søt musikk mellom den unge bakeren og butikkjomfrua, de ble et par, og de giftet seg i 1914. Men i 1915 gikk Paul Birch konkurs og dermed var det slutt for Birch-dynastiet her i bygda, selv om sistnevnte både var postmester og leder for uendelig mange ting som skjedde i Selbu i mange år etterpå. 

Da de giftet seg, bygde Tomas og Marit nytt hus og bosatte seg i det som i ettertid er blitt kalt Kulviksvingen. De fikk to barn, Einar, som ble født i 1915, og Brynhild, Oddbjørns mor, som kom til verden i 1917. Etter Birchs konkurs fikk Tomas Kulvik kjøpe bakeriet på Havernesset, og den digre bakerovnen fra 1852 som var bortimot fem meter lang, ble flyttet til kjelleren i Kulviksvingen.  Marit, som fikk med en diger kjøpmannsdisk fra Havernesset, datert 1902, startet etter hvert opp med butikkvirksomhet i en liten del av huset som vendte mot hovedveien, og Oddbjørn regner oppstartåret for butikken til 1920, mens Marit fikk handelsbrev i 1921.

Bakerovn til knottproduksjon

Med ektemannens bakerivirksomhet i kjelleren drev så Marit Kulvik butikken i flere tiår framover. Mange faste kunder hadde hun, og sammen med bakeriet ga dette utkomme til den lille familien i Kulviksvingen. Her hadde en først og fremst kolonialvarer av ulik art, og butikken solgte også blant annet stoffer og sysaker, men ikke jernvarer. I begynnelsen av krigsårene ble Tomas Kulvik sjuk med lungeemfysem, og han døde i 1943. Dette var ei hard tid for butikken, og i 1943 var landhandelen på randen av konkurs. Men på denne tida var det ekstrem mangel på drivstoff til biler, og dermed dukket det opp en mulighet med å begynne med knottproduksjon i den kjempestore bakerovnen til knottgeneratorene hos NSB Bilruter.

Brynhild og Henrik

Einar Kulvik, som var sivilarkitekt i Trondheim, ble butikkens eier, men nå beordret mor Marit Brynhild, som hadde fått tilbud av Gunnar Birch, Paul Birchs sønn, om jobb i Forretningsbanken, tilbake til jobb i butikken. Og slik ble det.

I 1957 døde Marit Kulvik, og Brynhild drev da butikken sammenhengende til 1980. Hun var blitt gift med Henrik Korsvold fra Marienborg, der det var både skysstasjon og gjestgiveri. Han var drosjeeier, og i følge Oddbjørn var faren aldri delaktig i butikkdriften. Brynhild hadde lange arbeidsdager på butikken i tillegg til stell av hus og hjem. Hun førte dessuten regnskapene selv, tok mot bestillinger, og hvis Henrik hadde tatt en dram, eller på annet vis var indisponert, kjørte hun også drosje.

Henrik var også en av bygdas fremste trekkspillere og hadde til og med spilt i radioen. Musikalsk var også Brynhild, men hun spilte piano, og blant annet hadde hun spilt til Reidar Morsets daglige «Bøy og tøy»-program i NRK, da som vikar for Inger Mikkelsen Røsoch.

Fra stall, via butikk, til kunstutstillinger

Butikken hadde til vanlig to eller tre fast ansatte, og de som hadde lengst fartstid i Kulviksvingen, var utvilsomt Margot Uthus, født Eidem, som var der i 28 år, og Leif Småland, i tillegg til bakeren, Ivar Byberg. Dessuten ble ekstrahjelp innkalt når det led mot høytider som jul og påske.

I alle år hadde Marit Kulvik drevet butikken i det lille lokalet i familiens våningshus. I tillegg hadde familien det som ble kalt «uthuset», som rommet både grisehus, stall, hønsehus og garasje. Men i 1956 ble uthuset ombygd til en ny og mye større butikk der Brynhild altså drev butikken til 1980 da den så ble utleid en del år. I dag vet vi at lokalene nå først og fremst rommer kunstutstillinger i regi av Neadalen Kunstforening, og at en hudklinikk også holder til der.

Se galleriet:

Minner fra ei svunnen tid

Oddbjørn Korsvold har utallige minner fra oppveksten i Kulviksvingen.

-Det var trafikk inn og ut av husa hele døgnet. Bakeren, som begynte arbeidet midt på natta, bodde her, det samme gjorde hushjelpa. Og far måtte ut med drosjen til alle døgnets tider. Det var ingen drosjesentral, så når folk ringte, var det bare å kjøre ut enten det var sykekjøring, dokterkjøring  eller festkjøring. Hver eneste julaften i sjutida om kvelden var det en vikvarving som skulle ha drosjeskyss. Om dagene var det brødkjøring ut i kretsene der vi tuta i gardsleet når vi kom. Jeg husker at jeg hadde fast plass på motorkassen når jeg fikk bli med, og den ble så varm at jeg følte jeg holdt på og brann opp bak. Det var ellers utelukket at vi fikk forsyne oss av søtsakene i butikken, og i heimen spiste vi alltid gårbakt brød. For ingenting skulle kastes. Men jeg husker også at jeg en gang skulle lure meg til å finne meg noe bronsukker i en eske på loftet. Det skulle jeg ikke ha gjort. For det var mye mus i husa den tid, og det var plassert ei musefelle i bronsukkerkassen. Den klappet igjen over fingrene mine, og det medførte et smertehyl av dimensjoner. Og jeg prøvde ikke å stjele bronsukker flere ganger, ler Oddbjørn.

Museum for nostalgikere

For nostalgikere som undertegnede er et besøk på Oddbjørns lille butikkmuseum den rene gjenopplevelsen av hva vi opplevde som barn på vår lokale butikk. Her finner vi bare minner fra en svunnen tid som vi vet aldri kommer tilbake.

Her er gammel Sunlight Sepe og Fedora sæpe, Blue Master og South State cigaretter, kaffekverner, Kiellands drops og Nitedals fyrstikker av gammel dato, spann for fersk fetsild, Tiedemanns Teddy, Cacaobokser, Freia selskaps-chokolade, Langaards Tobak, Milo vaskepulver, oljelamper og «ristet kaffe fra Finne og Kvenild. Og alt mulig annet.

Regninger til og fra firmaer som er borte for lenge siden.

Dessuten har Oddbjørn tatt vare på et utall regninger, både inngående og utgående krav, og ikke minst her er det mye interessant å finne. Det er blant annet to regninger til «Bakker Kulvik» fra Vighvervets Dampsag, hver av dem for 64 favner ved, sendt med et halvt års mellomrom. Altså kan vi slå fast at vedforbruket i bakeriet og våningshuset ellers kom opp i 128 favner på et år.

Dessuten finner vi blant annet regninger fra Mebondens Handelsforeing, fra S. Christophersen, Nea Konfeksionsfabrik og Selbu Telefonsamlag. Ikke minst merket vi oss

ei regning for annonse i lokalbladet Selbyggen der Kulvik presenterer følgende brødtilbud: Husholdningsbrød: 30 øre, Grovbrød: 28 øre. Dessuten er prisene på småbrød også nedsatt. Og prisen for denne tilbudsannonsen var Kr. 3,50.

Det er altså uendelig mye interessant å finne i Oddbjørn Korsvolds butikkmuseum i Kulviksvingen. Spesielt er det interessant for oss som  opplevde denne tida. Men vi tror også at mye vil vekke interesse også hos den oppvoksende slekt om ei helt anna tid med helt andre forhold. Så når disse koronatider en gang er slutt, anbefaler vi at skolene og andre grupper gjør avtale med museumseieren om omvisning. Det er ingen faste åpningstider her, men Oddbjørn stiller mer enn gjerne opp og viser besøkende denne butikkskatten fra ei nær, men like fullt fjern fortid.