Baro ser og hører det vi andre overser: – Lenge siden jeg har gått en normal tur

Med kikkert rundt halsen og et blikk for det skjulte, har Baro viet livet til å forstå økologien, fuglene og verden de lever i.

– Jo mer du lærer om fugler, jo mer fascinert blir du. De er en av de beste indikatorene på hvordan naturen har det, sier Baro med glød i stemmen.

På vei mot en av familiens setervoller ved Østrungen, forteller han ivrig om hvordan interessen oppstod.

– Jeg har nok mye å takke min mors onkel for. Han hadde sine fysiske utfordringer og satt i rullestol. Men han hadde interesse for fugl, og tok oss ofte med på bilturer i sitt nærområde. Han viste meg fuglekasser, foringsplasser med fugl, og hadde flust av CD-er og kassetter med fuglelyder. Jeg synes alt dette var spennende.

Da Baro entret ungdomstiden dabbet imidlertid interessen litt av. Plutselig var det mye annet som tok plass i livet. 

– Interessen forsvant i noen år, helt frem til jeg begynte å studere naturforvaltning. Siden den gang har det egentlig bare gått én vei, forteller Baro.

– Hva er det med fugl som er så spennende? 

– Jo mer du lærer om dem, jo mer fascinert blir du. Jeg har enda til gode å møte en person som ikke har noe forhold til fugl. I tillegg er fugler en av artsgruppene som er mest sensitive for endringer. I pågående naturkriser og klimaendringer er det derfor interessant å se hvordan fuglene responderer. Nye tall fra denne høsten viser at 9 av 10 trekkfugler har negativ bestandsutvikling.

– Har du bitt deg merke i noen andre konkrete endringer?

– I det store bilde har jeg sett på fugl aktivt siden 2017. Jeg ser særlig at trekkmønsteret har endret seg for mange arter. Noen kommer gjerne tidligere om våren, og reiser tidligere om høsten, mens andre er her lenger i sesongen.

– Har du noen forklaring på det?

– Den begrensende faktoren til at fugl kan overvintre her i Norge, er gjerne strenge vintre. Milde vintre gir en lavere terskel for å kunne være her, sier Baro og fortsetter: 

– De som drar tidligere herfra har lyktes med hekkinga og trekker til et annet område, enten i Norge, eller i et annet land der de har stabile og gode forhold hvor de kan være til neste vår.

Andre fugler er her lenger. Grågåsa er et eksempel på en slik art. 

– Spesielt for bønder er gås problematisk. Grågås og kortnebbgås er de artene vi har mest av i Selbu vår og høst. Disse generelt er veldig tilpasningsdyktig og endrer fort atferd og mønster etter hvordan klimaet endrer seg. Bønder som har grågås på eiendommen har gjerne mye beiteskader på åkeren, og når det endelig blir lov til å jakte, er det gjerne en runde med jakt og vipps er gåsa borte. Året etter kommer de gjerne tilbake like mange eller fler, og bøndene får det samme problemet nok en gang.

Mindre fugl enn tidligere

– Er det noen av endringene du er ekstra bekymret for? 

– Jeg ser jo at det for mange arter blinker en rød varselslampe. Spesielt for arter som ikke klarer å tilpasse seg den hastigheten vi har skapt.

Baro nevner vipa som et eksempel.

– Før 1800-tallet var det ikke mye vipe i Norge, men da vi la om og begynte med en annen type jordbruk fikk den seg en voldsom oppsving. Da vi gikk over til mer maskinell drift, og intensiv hevd av jordbruket, ble det imidlertid problematisk for denne arten. I dag har 90 prosent av bestanden forsvunnet i Norge. 

– Undertegnende er ikke ornitolog, men har likevel en følelse av at det er mindre fugl i naturen enn før. Ligger det noe i det?

– Alle eldre jeg snakker med sier at det var mye mer fugl før. Det er jo nesten ikke fugl nå, sier Baro.

Han mener nedbygging av verdifull natur er en viktig medvirkende årsak til nedgangen.

– Det er ikke slik at du kan bygge ned et våtmarksområde og bare tro at artene kan flytte til den andre siden. Det er en grunn til at fuglene er der de er, sier Baro. 

Mens ordene blir sagt, befinner vi oss på fortsatt på setervollen som er i familiens eie. 

– Tidligere var det tiurleik utpå tangen her, sier Baro og peker.

På et tidspunkt ble det imidlertid bygd et hyttefelt i området. Da ble det slutt på tiurleken. Når slike ting gjentar seg mange nok ganger over hele landet blir det problematisk å være fugl, sier 29-åringen. 

– Det er selvfølgelig trist, men det er ikke bare det vi gjør i Norge som påvirker fuglene. Fiskeørnen er et godt eksempel. Det drives nemlig storstilt jakt av disse fuglene i Malta. 

Malta ligger strategisk til når fiskeørna skal trekke over Middelhavet, forklarer Baro.

– Når det drives storstilt jakt i Malta...hvor mye innsats skal vi legge ned når vi har medmennesker som har et helt annet syn?

Studie i digresjoner

Er du på tur med Baro, må du være forberedt på at turen blir en lang reise i digresjoner. Og det tar ikke lang tid før den første digresjonen melder seg under intervjuet. Baro stopper opp midt i en setning. Han stanser, blir helt stille og løfter opp kikkerten. Ett ord kommer ut av munnen hans: «grankorsnebb».

Mens en intetanende journalist har vandret i skogen med Baro, har den engasjerte ornitologen gjort en oppdagelse. En grankorsnebb sitter i toppen av et tre. Undertegnende forsøker, men klarer ikke å se den. Det må åpenbart et trent øye til for å gjøre disse oppdagelsene. 

– Det er helt normalt at den kommer når det er så mye kongler som nå. Jeg finnes ikke overrasket, sier Baro.

La oss slenge inn en fun fact om grankorsnebbet, når vi først er inne på temaet.

– Grankorsnebbene har et nebb som er formet som et kryss. Nebbet er spesialtilpasset for å få tak i frøet som er inne i grankongla. Det er ganske mange som er avhengig av frø, men ingen er så tilpasset som korsnebbene. Du har også motsatsen furukorsnebb og den sibirske kombisen båndkorsnebb, men det blir en avsporing, ler Baro.

Sjelden art i Selbu

Det er nemlig ikke denne fuglearten vi skal snakke om nå. Nei, nå skal det handle om en majestetisk og noe mystisk fugl; hubroen, én av ti uglearter vi har i Norge. 

– Spørsmålet om hva som er min favorittfugl er fryktelig vanskelig, men jeg skrev min masteroppgave om hubro, og det er en signalart i norsk målestokk og i naturforvaltningen, så jeg må kanskje svare hubro.

Tidligere i år sendte NRK programmet «Oppsynsmannen», der Bård Tufte Johansen undersøkte hvordan det egentlig står til med klimaet i Norge. I en av episodene besøkte han en hubro-familie på Hitra. Denne familien har også Baro god kjennskap til.

– For å kunne få til en masteroppgave om hubro var jeg avhengig av å ha noen par å jobbe med. Da endte jeg opp på Hitra/Frøya.

Nok en gang stopper Baro opp.

– Se, en trekryper som kryper oppover bjørka!

Tilbake fra digresjonen:

– Jeg undersøkte hubroenes tilgang på mat, hvilke kvaliteter som finnes i territoriet de lever i, og årsaker til at ungeproduksjonen varierer fra år til år.

Så kommer Baro med en avsløring:

– Vi er så heldig at vi har den i Selbu også. Det er ikke mange plasser igjen i Trøndelag der det finnes hubro i innlandet, den er stort sett knyttet til kysten. I Trøndelag kan antallet hubroer i innlandet telles på bare én hånd, sier Baro og fortsetter:

– Hvis du lurer på hvor du kan få sett hubro i Selbu, så får du ikke vite det av meg, smiler han lurt.

– Hvorfor ikke?

– Det beste for fuglen er at færrest mulig vet hvor de befinner seg. I utgangspunktet har de færreste fuglene godt av at vi mennesker skal legge oss opp i for mye. Mange folk er nysgjerrige, noen er uvitende, mens andre har uærlige hensikter, så slike hemmeligheter forbeholdes den indre kjerne.

Leder lokallag med 240 medlemmer

Baro er bosatt på Steinkjer, og hovedgeskjeften hans er jobben som rådgiver i Landbruksdirektoratet. Han er ansatt i seksjonen som jobber med nasjonal skogforvaltning. Sånn sett kan man fastslå at det meste som foregår i Baros liv, handler om natur.  

– Jeg får mye nytte av min utdanning og ikke minst oppveksten fra et gårdsbruk på Mosletta, med mye praktisk arbeid. Så har det seg slik at jeg er for rastløs til å bare sitte på kontoret. Derfor har jeg et enkeltmannsforetak der jeg tar på meg ulike kartlegginger, undersøkelser og overvåking av fugl. En del av det er lønnet arbeid, men i tillegg gjør jeg en del frivillig arbeid.

Blant annet har han, ifølge seg selv, «rotet seg til» å bli leder i BirdsLife Norge Innherred lokallag. Foreninga har ca 240 medlemmer.

– Vi har en del aktiviteter for medlemsmassen, og har fokus på å rekruttere barn, unge og kvinner. For det er ingen hemmelighet at fuglemiljøet består av menn 50+. Men det er ingen grunn til at det skal være slik. Jeg tror at alle barn, hvis de får tilbudet, kan bli engasjert i fugl og naturen rundt oss.

– Lenge siden jeg har gått en normal tur

I et samfunn der smarttelefoner og sosiale medier tar mye av folks tid, kan man gjerne beskrive Baro som en motsats. Det han mangler av sosiale medier-kontoer, tar han igjen i sin sterke tilstedeværelse. Men tilstedeværelse betyr ikke nødvendigvis at han er alltid er fullt til stede med menneskene rundt seg. Noen ganger må tilstedeværelsen deles med fuglene.

– Det er lenge siden jeg har gått en normal tur, sier Baro, og forklarer:

– Sansene, særlig syn og hørsel, er veldig til stede når jeg går. Jeg har en indre iver etter å finne ut hva jeg ser eller hører. Selv om jeg kan de fleste artene på rams, blir det artigere å møte dem jo mer jeg lærer om dem.

– Hvilken fugl kjenner du deg mest igjen i?

Det blir stille. Journalisten er fornøyd med å ha stilt et spørsmål som virkelig får Baro til å tenke. I hvert fall trodde undertegnende at det var det han gjorde. Men etter 30 sekunder kommer det et svar som avslører en annen sannhet.  

– Spurvehauk. Det er den vanligste rovfuglen å ha i hagen. Den kommer på fuglebrettet og spiser dompap og kjøttmeis.

– Ehm...det er den fuglen du kjenner deg mest igjen i?

– Nei nei, men det flyr en spurvhauk over deg nå. Det er mange fugler jeg har hørt mens vi har snakket sammen, men som jeg ikke har sagt noe om.  

Vi må derfor fyre av spørsmål en gang til.

– Hvilken fugl kjenner du deg mest igjen i?

– Oi, det spørsmålet har jeg aldri fått før. Denne må jeg nok tenke litt på, sier Baro før han likevel begynner å resonnere seg frem til et svar.

– Jeg vil ikke si jeg er en trekkfugl, for selv om jeg reiser mye rundt i Norge, så har jeg ingen interesse av å stikke til Syden eller Afrika. Jeg har ingen utforskertrang som strekker seg utover vårt eget land. Da har vi jo snevret inn litte grann i hvert fall.

Han fortsetter:

– For dem som kjenner meg er jeg ærlig og sier egentlig ting rett ut, både når noe er bra og noe er dårlig. Det er jo egenskap som er både positiv og negativ. Fargerik vil jeg ikke beskrive meg som. Jeg tar ikke spenstige valg verken i klesstil eller frisyre. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig. Jeg er kanskje ikke den mest sosiale, men det har riktignok kommet seg med årene og arbeidsoppgavene.

Oppsiktsvekkende reise

Baro grubler videre, men finner ikke et tilfredsstillende svar på spørsmålet om hvilken fugl han kjenner seg mest igjen i, så vi kan heller snakke litt om havsvale.

Nylig var Baro med i et forskningsprosjekt som er et samarbeid mellom Nord Universitet og NINA. Prosjektet gikk ut på finne ut mer om den minste stormfuglen vi har, nemlig havsvalen.

– Den er på størrelse med en dompap og veier kun 22-23 gram. Den lever på havet hele sitt liv, med unntak av når den skal hekke, forteller Baro.

Fuglen sover til og med i vannet, og kan bli opptil 30 år. Maten får havsvalen i vannoverflata. Gjerne sildolje eller rogb i forbindelse med gyting. 

– Det høres ut som et kjedelig liv? Å kun være på havet og ikke se noe annen natur?

– Neida, nå skal du høre. Havsvalen hekker gjerne ytterst på kyststripa, på holmer der du har tilgang til huler i bakken. Når ungene forlater hula legger de ut på en ferd som er en av de mest oppsiktsvekkende jeg har hørt om, og som vi nylig har klart å dokumentere.

Fra øya Sklinna utenfor Leka hvor de har forsket på arten, har de flydd langs kyststripa, videre til England, Spania, Portugal, over Middelhavet og til Afrika. Der følger den Afrika-kysten ned til Sør-Afrika, før den reiser videre sørøstover til havområdene mellom sørishavet og India-havet.

– Der er de helt til det plutselig er noe som slår inn hos havsvalen; «vi må hekke». Da tar de nøyaktig den samme turen tilbake til Norge, og går inn i den samme hula de var i året før.

Denne atferden har forskerne klart å bekrefte gjennom å ringmerke fuglene med små instrumenter som logger bevegelsene.

– Det er ingen som forteller havsvalene hvordan de skal gjøre denne reisen. Disse ungene må klare seg helt på egen hånd, for foreldrene stikker jo ut på havet igjen når ungene er store nok til å klare seg selv. Det er interessant å se hvor slavisk ungene følger sporet de fulgte et år i forveien.

Korthuset i ferd med å rase?

Som naturelsker opplever Baro sterke naturopplevelser på jevnlig basis. Men hva er hans sterkeste opplevelse?

– Det er ingen tvil om at møtene med hubroene er spesielle. Å oppleve den gedigne muskelbunten, med et vingespenn på 1.8 meter, komme uten en lyd og passere deg på kloss hold; det er spesielt. Jeg har også noen enorme opplevelser fra Hornøya i Finnmark, på Fuglfjellet der. Det er umulig å få til en totaltelling, men det det er nok én million fugler der. Når du står der, ser du ikke blåfargen på himmelen fordi det er så mye fugl der.

Til tross for flere store naturopplevelser som skiller seg ut, understreker Baro følgende:

– Jeg får små gleder hver dag av å se fugler. Du kan ha det så jævlig som bare det, men naturen svikter deg aldri. Å gå ut og filosofere og se på naturen rundt deg, det er en slags terapi i det.

Men Baros bankende hjertet for naturen og fuglelivet, trues nå av endringene som skjer.

– Naturen og dyrelivet er som et stort drivverk. Tar du vekk et tannhjul, går ikke resten av hjulet. Nå er det mange tannhjul som er fjernet.

Nå roper naturen varsko, og vi må begynne å lytte, mener han.

– Det er fortvilende å se nedbyggingshastigheten. Vi skal hele tiden skaffe nye næringsarealer, og vi skal hele tiden tilrettelegge for at alle skal få hytte der de vil. Men når alle kommuner tenker slik, forsvinner det skremmende mye areal i Norge. Mange tenker kanskje at vi har mer enn nok areal, men vi har ikke det. Arealene er der av en grunn, artene trenger dem, sier Baro.

Svaret er selvfølgelig...

Etter alt vi har snakket om, og observert under turen vår, og etter det siste hjertesukket om nedbygging av naturen, er Baro endelig klar med et svar.

Hvilken fugl kjenner han seg mest igjen i?

– Min art har vært et symbol hos mennesker i uendelige tider. Jeg er ikke den som stikker meg ut med farger og spill. Jeg trekker heller ikke langt, men trives godt i nærområdet året rundt. Er over snittet smart og lærer av mine feil. Jeg vil også kunne si at jeg er nokså "hendt" og bygger de fineste byggverk, til glede for langt flere enn meg selv. Jeg er ikke en utpreget sanger, men kan iblant glimte til. Jeg har ofte vært et symbol på uro og frykt, noe jeg prøver å fortelle gjennom naturkrisens tid. Hvem er jeg?

Svaret er selvfølgelig: Corvus corax (ravn).