Arven etter morfar

Det er naturligvis slett ikke første gang de møtes. Men det er kanskje første gang de snakker med Selbyggen og om den musikalske arven Sondre (23) nå er i ferd med å ta vare på etter morfar Jan (79).

Jan, som startet som spællmainn helga etter konfirmasjonen i 1962, som har spilt aktivt på minst 4500 opptredener i inn- og utland og som har gitt ut hele 25 plater. I grunnen noe å leve opp til!

– Jeg ble «klen» for to år siden. Alvorlig «klen», med diagnose blærekreft, og som etter hvert spredte seg til lungene. Så fikk jeg både nyresvikt, hjertesvikt og blodforgiftning og lå på sykehuset til sammen 250 døgn i fjor.

Det forteller Jan Borseth når vi møter ham i Spællstuggu i Sirhaugene en av de sjeldne solfylte formiddagene tidlig i juli. Da har han nettopp avsluttet enda en «intimkonsert» for rundt 15 pensjonister fra Stjørdal, forøvrig den 17. i rekka siden han startet dette prosjektet i februar.

– Jeg så mye depresjon på sykehuset og fant ut at det ikke var noe jeg var innstilt på å havne borti. Jeg hadde jo tross alt et musikkinstrument. Så det kunne kanskje fortsatt gå an å lage litt stemning?

– Imponerende, og veldig viktig

– For morfar er nok disse konsertene en form for rehabilitering. Sjøl om han blir sliten, tror jeg det er godt å holde på med noe han kan glede seg til. Men det er jo svært imponerende at han fortsatt kan spille for publikum, gjerne to og noen ganger tre ganger i uka. Det tror jeg gjør godt for kropp og sjel, både for de som kommer hit og ikke minst for han sjøl. Det sier Sondre Borseth, barnebarn og sjøl aktiv spællmann i Vællis. 

– Det er vanskelig å si nei, innrømmer morfar.

– Men det er plusser og minuser med alt. Den beste «tabletten» av de seks-syv jeg går på, det er tross alt sang og musikk.

– Jeg tror faktisk det bare er positivt at vi må slite litt. Selv om vi har noen diagnoser, så tror jeg faktisk det. Jeg har vel noen av de verste diagnosene en kan ha. Men du kan ikke gi opp for det. Jeg fant en tekst her som jeg hadde skrevet for kanskje 20 år siden. Jeg fant ikke noen melodi på den, jeg fant bare teksten. Og teksten er "Lev i dag". Og da tok jeg utgangspunkt i at det å leve i dag, det er jaggu viktig. Og ikke minst når du står opp om morgenen, du slår på radio eller TV-en, så hører du med en gang om minst én eller to kriger i verden. Da er det nødvendig å finne på noe lystbetont, finne på noe som er positivt.

Arven etter morfar Jan Borseth

Spællstuggu i Sirhaugene er som et musikkhistorisk museum.

På veggene henger det bilder og plakater, og ikke minst 25 plateproduksjoner, 15 av dem LP-er og 10 CD-er. Til sammen 35 musikere har vært innom de ulike utgavene av Jan Borseth sine orkestre.

– De som skal ta over etter oss har et utrolig godt beite å benytte seg av. Vi er mange spællmenn her i dalføret som har gitt ut plater som den yngre generasjon kan ta tak i. Det er bare å åpne coveret og spille, smiler Jan.

– Hvor viktig er det for deg at barnebarnet ditt, Sondre, allerede er i gang med å dyrke den arven han har fått?

– Jeg syns det er veldig viktig og veldig hyggelig. Sondre kom jo som 16-17-åring til meg og sa at "du morfar, nå vil jeg lære meg å spille trekkspill". Da var det ikke noen stor pedagog han kom bort til, for jeg kan jo ikke en eneste note.

– Det kan ikke jeg heller, sier Sondre. Jeg har faktisk ikke «snøring». Men han lærte meg fingersetting, og han lærte meg å lytte. Vi spilte sammen, gammeldans og litt sving og øvde på hvordan en skal høre seg frem til låter.

I Vællis spiller vi bare på gehør, hører på låtene og så spiller vi etter det, forteller Sondre.

Glade gutter i Vællis 

– Jeg prøver vel å herme litt etter morfar. Litt scenesjarm er viktig. En må blunke litt og tørre å se publikum i øynene. Det er sånn med oss begge, vi vil få folk til å danse og kose seg. Sånn er det med alle oss i Vællis.

I tillegg til Sondre Borseth (trekkspill og sang) består Vællis av Nikolai Valli (gitar og sang), Helmer Gullbrekken (bass og sang), Jon Harald Uthus (trekkspill, elgitar, mandolin og sang) og Johan Bakken på trommer og perkusjon. En jevnaldrende gjeng som koser seg i lag, med gammeldans, sving, Vømmøl og sjøllaga låter.

Da Nea Radio arrangerte tur til Kiel sist høst, var Vællis blant musikerne som spilte opp i puben Kielerbrauerei fredag formiddag. Det var litt av ei stemning, og artikkelforfatteren sendte et bilde herfra til morfar i Selbu.

– Jeg står opp her og skal spise frokost, så ligger det noe på telefonen. Det er et bilde fra Tyskland, der en gjeng glade gutter fra Selbu står både på og ved et bord og spiller på en pub i Kiel. Det gledet meg noe voldsomt! Det er denne feststemninga vi prøvde å skape da vi dro rundt og spilte. Derfor er det så viktig at de yngre spællmennene har tatt tak i gammeldansen og dyrker den videre, sier Jan.

– Vi er jo flere med gode røtter fra gammeldansen, svarer Sondre og fortsetter:

– Vi samla oss på en fest i Vikarvet en gang og tenkte at vi måtte prøve litt vi også, for det så jo så artig ut. Jo, vi har litt av et ansvar å ta vare på, og vi er veldig heldige sammenligna med ungdom som kanskje driver med musikk rundt omkring i landet for øvrig. Vi kommer på en måte til dekka bord.

– Derfor bruker vi mye av musikken til blant andre Ole Bjarne, Sigmund, Arnstein og morfar. Vi spiller ikke bare gammeldans, men rundt 70 prosent av tida spiller vi faktisk gammeldans.

 – Tjernvollvalsen er en av låtene som er fast på spillelista vår.  Den er så enkel å synge med på. Enkel, og artig tekst som skaper veldig god stemning, så vi blir spurt om den hver gang, også hvis vi ikke er i Selbu.

Hør Sondre og bestefar spille Tjernvollvalsen:

Gode råd fra morfar

– Hvilke råd vil du gi til spellemann Sondre, Jan?

– Ikke si ja til alt og alle. Du må stå på, og så må du være blid. Du skal være publikums mann. Du skal gi publikum en god kveld. Du står på scenen. Folk har faktisk betalt noen kroner for å høre på dere, og da må dere gi en god pakke, sier morfar Jan, som nå begynner å bli sliten etter ei lang formiddagsøkt.

– Akkurat nå er jeg heldigvis inne i en god periode. Og så har jeg ei fantastisk kjerring som steller godt med meg. Som til og med tar seg fri en dag i uka fra jobb i Trondheim for at jeg skal kunne holde på dette her. Uten henne og «englene» mine i hjemmesykepleien hadde ikke dette gått, sier Jan Borseth.