«Alle har jo angst i dag»
Dette er en lederartikkel. Meninger i teksten tilhører redaksjonen.
Publisert
«Alle har jo angst i dag.» Det er en setning mange av oss har hørt – og kanskje også sagt selv. Som om psykisk uhelse har blitt en slags folkesykdom, og et moderne fenomen.
Men bak ordene ligger en virkelighet som ikke er fullt så enkel. Vi har kanskje blitt flinkere til å snakke om hvordan vi har det, for det er lettere i dag å si at man er sliten, deprimert eller engstelig enn det var for bare ti–femten år siden. Mange forteller åpent sin historie i håp om å hjelpe andre, noe som er bra. Men det kan ikke bli en hvilepute i kampen mot mørketallene.
Psykisk helse handler ikke bare om de mest dramatiske historiene, eller om de som har nådd bristepunktet. Det er nemlig lett å trekke fram selvmordstall når vi snakker om psykisk helse, og disse tallene er viktige – men hva med dem som sliter, men som ikke er der at de tenker at løsningen er å gjøre en ende på alt?
Tall fra Helsedirektoratet viser at ventetiden i psykisk helsevern fortsatt er lang. Voksne må i snitt vente rundt 55 dager, mens barn og unge i Helse Midt-Norge må vente opptil 70 dager før de får hjelp. Regjeringens mål er 40 dager for voksne og 35 for barn. Dette er rett og slett for dårlig, og kan gi store samfunnsøkonomiske konsekvenser i tiden som kommer.
For en del mennesker betyr det at symptomene får utvikle seg ytterligere før de får den hjelpen de trenger. Og selv om det finnes lavterskeltilbud, er det mange som møter et hjelpeapparat som allerede går på høygir.
Årets tema for Verdensdagen for psykisk helse er «Vi trenger å styrke vår psykiske beredskap». Det handler om å ruste oss – både som enkeltmennesker og som samfunn – til å stå stødigere i motgang. Vi vet at livet ikke alltid går på skinner, og da må vi ha verktøyene klare: gode rutiner, et støttende nettverk og en trygghet i at vi ikke står alene.
Men det er ikke nok at enkeltmennesker trener sin egen «psykiske beredskap». Samfunnet må gjøre det samme. Det trengs investeringer i forebygging, i skolehelsetjenesten, i kommunale lavterskeltilbud – og ikke minst: flere fagfolk, slik at hjelpen faktisk er der når folk ber om den.
