Anmeldelse
Album: Eternal White
Artist: Nergard, med Stefani Keogh (vokal), Mathias Molund Indergård (vokal), Andi Kravljaca (vokal, lead gitar, keyboards), Ørjan Halsan (rytmegitar), Andreas Nergård (trommer, keyboards, piano og orkestral programmering), Jon Tore Dombu (bass). Gjesteartister: Tim «Ripper» Owens (lead vokal) og Tomas Nergård (lead gitar).
Endelig, tre år etter den opprinnelige planen, slipper Nergard sitt tredje album. Eternal White er et konseptalbum som omhandler Karolinernes dødsmarsj i 1718/1719. Vi får følge en karoliner på vei inn i den hvite døden på vei hjem til Sverige. Vi får følge den stolte soldaten og ta del i hans fortvilelse når han innser at det er den hvite døden og ikke hjemstedet som er slutten på retretten etter et mislykket hærtog. Men vi får også ta del i general Armfeldts fortvilelse over ikke å ha lyktes, verken med å innta Trondheim, eller med å få sine soldater velberget hjem.
For å slå det fast først som sist, dette er metal-versjonen av dødsmarsjen. Men det viser at metalsjangeren er egnet, også i historiefortelling. Selv om det er tung musikk, hard vokal og harde solopartier, så opplever vi nyanser som understreker tematikken i låtene. Man kan føle at man er med i dødsmarsjen, fra den stolte soldaten til det evige hvite. Jeg fikk umiddelbart bilder fra Karolinerspelet i Tydal i synsfeltet da jeg spilte musikken. Kanskje det hadde vært en god kombinasjon?
Det er ikke første gang Karolinernes dødsmarsj er tema innen metalsjangeren. Det svenske bandet Sabaton, kjent for sin krigshistoriske tilnærmelse til musikken, ga i 2012 ut albumet Carolus Rex, som omhandlet Karl 12.’s tid som konge. Vi kan med Eternal White kjenne igjen dramatikken i låtene, selv om Andreas Nergård og medansvarlig på fire av låtene, Andi Kravljaca, legger det musikalske uttrykket mye nærmere Nightwish.
Eternal White er først og fremst symfonisk og melodiøs musikk. Hardt, ja, men allikevel spiselig for et forhåpentligvis stort publikum. Det du først legger merke til er de tre vokalistene, som både hver for seg og sammen leverer sterke prestasjoner. Andreas’ bunnsolide trommespill og resten av komp’et gjør det mulig for instrumentalsolistene å krydre musikken på en flott måte. Det er ingen lange solopartier som tar fokuset bort fra hovedtemaet, men du verden så elegant det er allikevel. Mange vil ha det rene metalliske lydbildet uten dikkedarier, men på et album med et slikt tema er det symfoniske orkestrale på sin rette plass. Det understreker hele tiden dramatikken i låtene og gjør at du på en måte føler at du er med i en teaterforestilling i stedet for bare å lytte til musikken.
Jeg nevnte Sabaton, og det er en direkte link dit. Coveret er designet av rumeneren Peter Sallai, som også har laget cover til flere av Sabatons album. Mixing og mastring er gjort av Jon Tore Dombu i Skarp studio i Trondheim, som også spiller bass i Nergard. Dombu har også produsert flere låter for et annet band fra Selbu, Steerage. Andreas Nergård har selv skrevet alle låtene, riktignok fire av dem i samarbeid med Andi Kravljaca.
Hva er så høydepunktene? Det sterkeste kortet er jevnt høy standard på hele albumet. Sterke vokale og instrumentale prestasjoner hele veien. Allikevel har jeg lyst til å trekke frem Now Barely Three hvor Tim «Ripper» Owens gir stemme til general Armfeldts fortvilelse. For de som ikke er så bevandret innen metal, så var Owens vokalist i legendariske Judas Priest i en periode hvor Rob Halford hadde pause. Veldig bra, men uten å ta glansen fra de faste vokalistene i bandet. Jeg fikk også veldig sansen for From The Cradle To The Grave.
Her har Nergard levert et solid produkt som du bør holde fysisk i hånda og ikke bare streame fra nettet. Det var verdt å vente tre år.
