Mennesker på vandring – Ny utvandringshistorie i lokalt perspektiv

I perioden 1825 til ca. 1920 utvandret mellom 800 000 og 1 million nordmenn til Amerika. Blant dem var ca. 2500 selbygger og et stort antall tydalinger. Sammen med sin nå avdøde ektemann, Åge Sandvold, har Inger Granby foretatt ni reiser i deres fotspor. Neste år kommer boka «Mennesker på vandring -selbygger og tydalinger i Amerika».   

– Boka skal dedikeres til Åge. Han har vært med meg på alle reisene og hjulpet meg å finne frem både geografisk og praktisk med kildearbeidet, forteller forfatteren av boka som er enestående i sitt slag og et viktig bidrag til den norske utvandringshistorien.   

– Historiene og billedmaterialet jeg formidler er i stor grad innhenta fra 2. 3. og 4. generasjons utvandrere. Det er muntlige intervjuer, men også slektshistorie nedskrevet av etterkommere i 2. og 3. generasjon. Vi har vært på kildejakt i museum, bibliotek og lokale arkiv, og noe er også hentet fra brev som er sendt til slektninger i Selbu og Tydal.  Åge har hjulpet meg i det nitide arbeidet med å sjekke opplysningene opp mot kilder i Amerika, og disse igjen opp mot bygdebøkene i Selbu og Tydal.  Under skriveprosessen har han vært både rådgiver og språkkonsulent. Uten Åge har det nok ikke blitt noen bok, sier Inger Granby.

Bestefarsarven

Bak alle bøker ligger en ide, en inspirasjon eller en historie. Farfaren til Inger døde 15 år før hun var født, men historien om han har hun båret med seg gjennom hele livet.

– Bestefar, Kristen P. Garberg, utvandret til Amerika i 1891 og kom tilbake i 1909. De siste ni årene jobbet han som gullgraver i Nome i Alaska. Av de ca. 2500 som utvandret fra Selbu var det bare bestefar, hans brødre, Peder og Andreas, og naboen Jon, alle med familienavnet Garberg, som ble med på de store gullrushene til Klondike i Canada og i Nome i Alaska. Det er denne delen av bestefar sin Amerika-historie som har fasinert meg. Fra jeg var ganske ung har jeg drømt om å reise til Amerika og gå i hans fotefar, sier Inger.  

«Jeg tenker på dem sto ved grinda og tok farvel med sine nærmeste og visste at de sannsynligvis aldri skulle se dem igjen mer. Hvordan de hadde det inni seg.»  

Dypdykk i gullgraverhistoria

I 1998, og nøyaktig 100 år etter det store gullrushet til Klondike, ble drømmen til virkelighet. En fire ukers reise i fortid og nåtid lå framfor dem, men allerede etter noen få dager på amerikansk grunn, visste Inger at de måtte tilbake.

-Ikke tilfeldig var utgangspunktet vårt Seattle, for det var i dette området bestefar og de tre andre Garberg-karene jobbet og bodde før de ga seg ut på ut på gullrushene til Klondike og Nome. Vi besøkte graven der bestefars bror, Andreas, er gravlagt, og vi fant mange historiske spor, kildemateriale og linker som vi måtte følge videre, sier Inger.

Etter to dager i Seattle dro de videre til Alaskas hovedstad, Juneau, og derifra igjen til turistbyen Skagway, som var et viktig utgangspunkt for gullrushet til Klondike.  I bokas første kapitel forteller Inger om den 50 kilometer lange fotturen over Chilcoot Pass, fjellpasset som gullgraverne måtte forsere for å komme frem til Klondike.

-Tenk deg at du står ved Syltjønna og skal opp på Storsylen. Akkurat så bratt og ulendt var det. Åge og jeg hadde fått anvist teltplasser og var godt utrustet med soveposer, mat og utstyr for en femdagers tur. Gullgraverne måtte bære med seg mat og utstyr for et helt år, det er til og med dokumentert at noen bar med seg en komfyr opp dette 1000 meter høye fjellpasset, sier Inger som mener gullgraverhistoria er preget av myter og fiksjon og lite fakta.

Bygde Granby gård av gullpenger   

– En får inntrykk av at det bare var noen få som fant gull og ble styrtrike, mens den store hopen endte i nød og fattigdom. Det stemmer dårlig med det inntrykket jeg har, sier Inger.

– De tre selbyggene som kom hjem fra gullfeltene i Alaska var alle godt situerte. Bestefar kjøpte eiendommen og bygde opp en gjeldfri Granby gård av gullpenger. De to andre ble også sjøleiende gårdbrukere. Det er tankekors for meg at det finnes så lite forskning og dokumentarisk stoff om denne delen av utvandrerhistoria, sier Inger som synes det er merkelig hvis de fire Garberg-karene skal være det store unntaket i historien om gullgraverne i Amerika.  

– Historier om røvere og kjeltringer selger bedre enn faktabasert stoff. Jeg tror det må være en del av forklaringen på at gullgraverepoken mer eller mindre er blitt det glemte kapitlet i den offisielle utvandringshistoria, mener hun.  

Vart det heller trangt på garda…

Omkring midten av forrige århundre skjedde en voldsom endring i befolkningsutviklingen i begge kommunene i Nea-dalføret. I Tydal ble folketallet nesten dobla i perioden 1800-1865. Likedan i Selbu; ved folketellinga i 1865 passerte folketallet for første og hittil eneste gang fem tusen. (5072) Men så kom omslaget og nedgangen.  Veksten stagnerte, og folketallet gikk i enkelte perioder ned. I noen grender, eksempelvis Hilmo i Tydal, ble hele garder og plasser forlatt.

– I Selbu var det store utvandringsåret 1866, da 232 selbygger reiste med fregatskipet Neptunus fra Trondheim til havnebyen Quebec i Amerika. Reisen over havet foregikk den første tiden med seilskuter og kunne ta opp mot en måned, avhengig av været,  og alle brakte med seg den maten de trengte til overfarten, forteller Inger som i boka dokumenterer at det store flertallet fra Selbu og Tydal dro vestover til de grøderike præriene i Minnesota og Sør- og Nord Dakota.  

-Minnesota ble egen delstat i 1858, året etter at de første selbyggene bosatte seg i staten. Da var det åpnet for bosetting og ta seg land; 360 mål flat, fin jord, billig eller helt gratis. Det eneste de måtte gjøre var å måle opp eiendommen sin og merke opp grensene og videre varsle fra om dette på landbrukskontoret. For de som kom fra fattigslige kår på et brattlendt, lite småbruk i Neadalen, var det vel nesten ikke til å fatte, sier Inger som ikke er i tvil om at den store befolkningstilveksten i første halvdel av 1800-tallet var den viktigste årsaken til utvandringa fra Selbu og Tydal

-Enkelt forklart så sto ikke næringsgrunnlaget i forhold til det sterkt økende folketallet.  Utover i siste halvparten av 1800-tallet var det lavkonjunktur på med dårlige priser for kvernstein og skog. Dette, i tillegg til misvekst og nødsår for jordbruket, ble rett og slett for vanskelig å brødfø de store barneflokkene som preget familiebildet på denne tida. Noen måtte ut, og for mange ble utvandring til Amerika løsningen, sier Inger.

«Menneskenes hjerter forandrer seg ingenlunde»

Den niende og avsluttende reisen til Amerika skjedde i 2019, og da var Inger godt i gang med å skrive boka si.

– I utgangspunktet var målet å dokumentere utvandringen fra Selbu og Tydal, hvorfor de dro og hvordan det gikk med dem. Men underveis skjedde det noe. De ni turene ble en reise i geografi og landskap og samtidig en reise i nåtid og fortid. Men den største reisa forgikk i mitt eget indre, sier Inger og forklarer:

– Da vi reiste rundt og besøkte selbu- og tydalbosettinger, fant vi små lokalsamfunn som var tuftet på de samme institusjonene og etter det samme mønstret som det de hadde forlatt i heimbygda.  Førstegenerasjonen bygde sine egne kirker og anla sine egne gravplasser. De tok vare på språket sitt og bygdekulturen de kom i fra. De bygde skoler for barna sine, som både snakket og skrev norsk, sier Inger som forteller at det som forbauset henne aller mest var at selbyggene ikke bare holdt sammen som bygd, men også som grend.

-Vikvarvingene holdt til sammen og det samme gjorde mebondingene, øverbygdingene, strandbyggene og innbygdingene. Og hvorfor gjorde de det? Jo, de søkte til det som var kjent og nært, akkurat det samme som dagenes førstegenerasjons innvandrere i Norge gjør. For over 150 år siden la våre forfedre ut på en lang og farefull reise til et fremmed land på andre siden av havet, dette i håp om å skape seg et bedre liv og framtid for seg og sine. I dag flykter folk fra krig, naturkatastrofer, sult og fattigdom med de samme drømmer og forhåpninger, sier Inger og siterer middelalder-forfatteren Sigrid Undset.

– «Menneskets hjerter forandrer seg ingenlunde.» Hvis boka mi har et budskap og derigjennom også et bidrag til dagens integreringspolitikk, så må det være erkjennelsen av dette enkle og ene: Mye har forandret seg, men inni er vi like, sier Inger.  

Mange å takke

I sin egenartede form i grenselandet mellom reiseskildring og historisk dokumentar, er «Mennesker på vandring» blitt et helt nytt bidrag til utvandringshistorien og resultat av et nyskapende arbeid som ikke er gjort i Neadalen tidligere. Inger er nå i sluttfasen av skriveprosessen og tar sikte på utgivelse på Embla forlag i løpet av neste år. Når det skjer, har hun mange å takke.

– Først og fremst alle de etterkommere etter selbygger og tydalinger i Amerika som har bidratt med historier, familie-opplysninger, amerikabrev og billedmateriale som er brukt i boka. Jeg var også nødt til å søke hjelp til layout og grafisk design, noe Merete Lien i Tydal har gjort på profesjonell og beste måte. Fotograf Guri Dahl på Steinkjer har retusjert og redigert alle bildene i boka, og NRK- journalist Berte Hilmo har tatt seg av språkvasken. Som navnet tilsier har sistnevnte aner i Tydal, avslutter Inger Granby