«Å være gammel, vår tids tabu»

Jeg er ei gammel dame, rett før jeg bikker 83. Som gammel merker jeg at både kropp og sinn forandre seg i takt med alderen.

Jeg har ikke samme fysiske styrke som før, jeg er langt mer ustø. Hele kroppen er stivere og det tar lengre tid både å komme seg ned i, og opp av stolen. Alt går langsommere. Jeg har godt syn, men hørselen er dårligere, selv med høreapparat. Det blir en del; «hva sa du». Det tar lengre tid å oppfatte det andre sier, og navn blir like fort borte som de kommer. Jeg må stadig si til de unge, ikke snakk så fort, roe litt ned, jeg både hører og oppfatter senere. Så går det litt roligere en stund, men så er farta oppe igjen, og jeg må på med bremsen. Slik går nå «dagan».

Det som forundrer og delvis bekymrer meg er hvor lite det snakkes om det å være gammel. Når andre gamle spør meg, hvordan er det med deg, svarer jeg stort sett det samme. Det går bra, jeg er frisk men kjenner jeg er blitt gammel. Da kommer svarene. Du er da ikke gammel, du holder deg godt. Vi er ikke eldre enn det vi gjør det til. Kronsvaret er at alder er bare et tall. En som selv var gammel ga meg en gang svaret. Det er bare ost som lagres som blir gammel. Da er det kanskje bare jeg og osten som blir gammel. Som barn fikk jeg ofte skive med gammelost og litt sirup på, hos bestemor. Gode minner om gammelost.

Svaret fra dere midt i livet og oppover er i hovedsak følgende: Alle kjenner vi at vi blir eldre, mer er det ikke å si om det. 

Ja visst kjenner vi det, men hvorfor snakker vi ikke om hvordan det oppleves og hvordan vi lever med det?

Når vi unnlater å snakke om det å bli og være gammel, blir ordet «gammel» et tabu. Vi trekker på åra men blir ikke gammel, er en annen variant.

Vi snakker mye om viktigheten av å trene. Begrunnelsen er stort sett, at vi må trene for å «holde oss ung», ikke for å holde oss friske, som gammel. Ingen gamle kan trene seg tilbake til ungdommen, men vi kan trene for å få en best mulig alderdom. 

Jeg vet at det er mange rundt i vårt land som på forskjellige måter, i dag, gjør opprør mot tabuet å være gammel. En kamp for retten til å være gammel med respekt. Jeg ønsker å være en stemme i dette opprøret, og oppfordrer flere til å bli med. Det skal ikke mer til enn at vi begynner å ta ordet gammel i vår munn. Det er ikke lenge siden ordet kreft var tabu. Når ordet kreft først ble satt på dagsorden, ble tabuet rundt ordet raskt borte. I dag deles erfaringer om å leve og dø med kreft åpent. Til hjelp for mange.

Nå er det tid for å sette ordet gammel på dagsorden. Snakke åpent om hvordan kropp og sinn eldes med årene. At tiden vi har framfor oss er kortere enn den vi har bak oss, men du verden hvor mye vi har å se tilbake på. Jeg tror vi alle bærer på en uåpnet «bankboks» med livserfaring og visdom, gjemt bak ordet «gammel».

Da jeg var barn satt jeg ofte sammen med bestemor og andre gamle og hørte de levende fortalte historier fra livet de hadde levd. Nå har dette blitt borte bak skjermene vi går rundt med. Vi må ta historiefortellingen tilbake. Med å bare leve her og nå i våre hektiske liv, blir vi historieløse.

Jeg og andre i min alder er krigs- og etterkrigsbarn, vi bærer med oss historier om hvordan det var å vokse opp i ei tid med knapphet på alt, og ikke minst hvordan vi levde med det. Erfaringer fra denne tiden er like viktig, om ikke viktigere, i dagens beredskapsplaner, som lagring av vann. Det ene utelater ikke det andre. Men skal de utfylle hverandre må historiene fram i lyset. Til dere i Selbyggen, og i alle andre media, lag og organisasjoner her ligger det en skatt og venter på dere.

Til dere som styrer og steller med utviklingen av vårt samfunn. Dere som stadig gjør oss gamle oppmerksom på at vi er en del av en stor og truende eldrebølge som svømmer inn over bygd og by. Kanskje skulle dere invitere en gjeng av oss, be oss fortelle om våre livserfaringer, og ikke minst hvordan vi ser på livet videre inn i alderdommen. Snakke med oss, ikke bare om oss, og til oss. Som etterkrigsbarn har vi vært med på å bygge og utvikle det velferdssamfunnet, vi alle nyter godt av i dag. Gjennom å lære vår historie å kjenne, kan kanskje takknemlighet for de kampene som er tatt, bremse litt opp for dagens krav om stadig mer av alt. Vi gamle har lært, at vi må yte for å kunne nyte.

Når piggskoenes tid er på hell og kveldene blir lysere, vil jeg invitere til kveld på Låven på Granby, der vi over en kopp kaffe og en kanelsnurr kan dele erfaringer om det å være gammel. Trollet har en tendens til å sprekke når det kommer fram i lyset. Og ikke minst dele gode historier fra et langt liv. En god latter forlenger livet.

Nyttårshilsen fra ei gammel kjerring som stavrer videre med høreapparat, en god stokk i hånda, og med et lyst blikk på framtiden som gammel.

Gran Canaria 4. januar 2026.