2300 fra Neadalen utvandret: – Deres spor lever videre

I 1825 seilte skipet Resturation fra Stavanger med 52 norske emigranter om bord. Dette var den første organiserte utvandringa fra Norge til Amerika.

Kapteinen på skipet var Lars Larsen Geilane fra Jæren. Han var bror til tipptippoldefaren til Sigrid Juul Røset, som var en av selbyggene som møtte opp på Granby gård onsdag kveld.

2300 fra Neadalen utvandra

Utvandrerjubileet markeres både over hele landet og lokalt. I Selbu blir det blant annet foredrag, kunstutstilling, kino og forestillinger de neste dagene.

Som kjent var det svært mange som utvandret fra Selbu og Tydal. Ca. 2300 personer fra Neadalen emigrerte. Den første var tydalingen Peder Pedersen Aune fra Grubben på Aunet. Han flyttet først til Røros i 1850 og senere videre til Amerika. Den første direkte utvandringa fra dalføret skjedde i 1856, da Anders Andersen fra Hillmo Nordre emigrerte.

Den første utvandringa fra Selbu var året etter, da flere fra Selbu og Tydal dro.

– Tok steget ut i det ukjente

Ivar Aas er prosjektleder for utvandrerjubileet i Selbu.

– Utvandrerne tok steget ut i det ukjente. Og deres spor lever videre både i Amerika og i Selbu, sa Ivar Aas til de frammøtte på Granby gård.

– Vi skal denne uka løfte fram både de store linjene og de nære og personlige historiene. Vi ønsker å løfte blikket og se på utvandrerjubileet fra mange ulike synsvinkler. Vi skal også få et innblikk i dagens migrasjon, sa Ivar Aas.

– Viktigere enn noen gang

– Det er kanskje viktigere enn noen gang å ta fram igjen denne historia, sa selbuordfører Ole Morten Balstad.

Han sa at verden er blitt mindre, og kanskje også mer fragmentert, og at det dermed blir ekstra viktig å ta tak i denne tematikken.

– Når man ser på det som skjer i Europa i dag – spesielt med tanke på de politiske strømningene – er det ekstremt viktig å formidle denne historia til dem som er yngre.

Slo i hjel tre myter

Terje Mikael Hasle Joranger er fag- og forskningsdirektør ved Norsk utvandrermuseum på Ottestad. Han hadde tatt turen til Granby gård under åpningsarrangementet og holdt foredrag om utvandringa fra Norge.

– Hvordan skjedde identitetsdannelsen fra å være innvandrer til å bli norskamerikaner? Der er det en del interessante trekk som vi kan lære av i vår forståelse av hvordan innvandrere i dag møter den norske kulturen, sa Joranger.

Han tok for seg tre myter om Amerika-utvandringa som han tilbakeviste. Han sa det ikke stemmer at det var de fattigste i Norge som emigrerte.

Det var heller ikke sånn at de norske utvandrerne ble en del av den amerikanske smeltedigelen. De bosatte seg ofte sammen med sambygdinger, beholdt norsk språk og norske mattradisjoner, men over tid utvikla de seg til å bli norskamerikanere.

– Den tredje myten er at nordmenn kom til tomt land. De kom til et land som hadde vært befolka, men hvor urbefolkninga hadde blitt fordrevet gjennom en bevisst politikk fra myndighetene, sa Joranger.

Etablerte norsk organisasjon i USA

I det nye landet ønsket mange å fortsette med jord- og skogbruk – det de hadde drevet med i Norge.

Men det fantes også unntak.

– Det er interessant at selbyggene også sto for byinnvandring. De etablerte en Selbu-koloni i det nordlige Minneapolis. På 20th Avenue etablerte det seg mange selbygger. I dette området var det mange fra Selbu og fra andre deler av Trøndelag som i 1895 etablerte Sons of Norway. De jobba med forsikring og med å formidle norsk kultur. Blant de 18 som startet organisasjonen var 6 fra Selbu, sa Joranger.

Gullgravere fra Selbu

Inger Granby har i mange år engasjert seg i å bevare historiene om utvandrerne fra Selbu og Tydal. Gjennom utvandrermuseet på hjemgården og boka Mennesker på vandring har hun formidlet disse historiene.

Opprinnelig begynte hun å interessere seg for temaet gjennom sin egen familiehistorie.

– Fire av selbyggene som dro til Amerika var med på det store gullrushet til Nome i Alaska i 1900. En av dem var bestefaren min. Han reiste til Amerika i 1891 og kom tilbake til Selbu i 1909. Han var med andre ord borte i 18 år. Han var 21 da han dro og kom tilbake da han var 39. Han starta som bureiser her og bygde opp Granby.

Bestefaren døde før Inger ble født, men Inger har fulgt sporene etter ham i Alaska.

Store konsekvenser for urbefolkningen

I Nome-området hadde inuitter bodd i tusener av år. I lange tider hadde de kjent til gullforekomstene, men for dem var ikke gullet noe interessant. Da tre skandinav-amerikanere fant gull i Nome i slutten av 1890-åra, startet et av Nord-Amerikas største gullrush, og dette førte til store inngrep i områdene der inuittene levde.

Hun fortalte at hun har reflektert om hvordan bestefaren forholdt seg til overgrepene som ble gjort mot inuittenes kultur og levemåte – et spørsmål hun tror hun neppe vil finne noe svar på.

– Det starta med at jeg var interessert i historia om bestefaren min. Men nå må jeg si at den interesserer meg ikke like mye lenger. Jeg er mye mer interessert i historia om Nome, sa Inger Granby.