100 år med skogsarbeid, anleggsarbeid – og bærplukking

Da Jon S. Stokke fylte 90 år, ble Selbyggen med han på bærplukking på Kølmyra i Vikvarvet. Da sa han at den dagen han ikke kunne dra på molteplukking, ville det bli trasig. Nå plukker ikke Jon bær lenger. Men torsdag 26. august fyller han 100 år.

– Jeg skulle gjerne ha tatt meg en tur etter molta fortsatt, men jeg får ikke lov av mine nærmeste å dra ut i skog og mark alene, så jeg må vel stå over det nå. Siste gangen jeg plukket molter, var for tre år siden, og jeg skulle vel ha funnet noen kilo om jeg kom meg ut på enda en tur etter molta, sier han.

Fortsatt er Jon uforskammet sprek, og dessuten klinkende klar i hodet, så det er en fornøyelse å snakke med han.

Han ble altså født 26. august 1921. Foreldrene var Brynhild og Sivert Stokke, og Jon hadde oppveksten i Samstadtrøa, det som i dag kalles Stokketrøa. Der var tre søsken, Jon var eldst, så var det Per som var født i 1923, og Kristine, født 1925.

Fra jordkoie til stiftelseskoie

Som de fleste andre i den tida, ble også ungene i Stokketrøa med i arbeidet hjemme i svært ung alder, og tidlig i livet var Jon også med på gardsarbeid omkring på gårdene i området. Fra han var konfirmert, var det også arbeid om somrene på sagbruket i Bønnoddinj, og om vintrene skogsarbeid hos private skogeiere. Da han var 17 år, begynte han som skogsarbeider hos Thomas Angells stiftelser, et arbeid han hadde fram til 1970. I begynnelsen bodde han og arbeidskameratene i jordkoier og stelte seg selv, og der var slett ikke fasilitetene gode når karene kom inn fra arbeid til den uoppvarma koia og måtte stelle seg mat selv. Da gikk det mye på sluring. Men etter hvert som skogsarbeiderne fikk bo i stiftelseskoiene, ble det mye bedre når de fikk komme inn i oppvarma hus, til ferdigstelt mat, og til ei blid og trivelig skogskokke.

Kameraten ble stygt skadet

Jon kom gjennom det harde skogslivet uten at han kom ut for alvorlige skader. Men i 1948 bla en av kameratene hans, Johan Hoem, stygt skadet da han kløvde den ene foten med øks fra tærne til rista. Han blødde stygt og klarte ikke å gå, så Torvald Sesseng og Jon måtte skifte på å bære han til Stenhuskoia. De bar han på ryggen, hver sin tørn, og det var ei skikkelig bør, for Johan var en røslig kar. Akkurat da var det ingen av kjørerne som var i skogteigen, og Jon spente på seg skia for å dra etter dokteren. Heldigvis var Jon aktiv skiløper og hadde gått Rensfjellrennet flere ganger, og da gikk det fort ned mot bygda, en avstand på vel ei mil.  Men før han var kommet ned til bygda, møtte han hestkjøreren på veg til teigen. Det var Johans bror, Hilmar, og nå fikk skogshesten virkelig prøve seg fra koia og til dokteren i Mebonden. Det hastet skikkelig, for Johan hadde mistet mye blod. Omsider nådde de doktor Asmundsson, og han utførte en skikkelig legejobb. Det dype såret ble sydd, og etter noen ukers fravær var Johan full arbeidskar igjen. I dag hadde det nok gått forteste vegen til sykehuset, men det skulle mer til den tid.  

Anleggsarbeid i Trondheim

Nå var Jon også blitt familiemann.  Han ble gift med Mille Sesseng, og de fikk barna Steinar, født 1947, og Asbjørg, født 1951. Og i 1959 bygde han nytt hus, Soleng, til seg og familien.  

I mange år var det øksa, svansen og barkspaden som var verktøyet for skogsarbeideren, men etter hvert som motorsaga tok over, fikk han sterke smerter i hendene på grunn av vibrasjonene i saga, noe som plaget han sterkt. Og derfor ble hans skogsarbeiderliv avsluttet i 1970. Han fikk jobb hos Dovre entreprenør i Trondheim, og fram til han ble pensjonist i 1988, var han anleggsarbeider og drev gatearbeid og vegarbeid i byen. Mille fikk jobb på Nidar sjokoladefabrikk, og de bodde i ei leilighet i trønderhovedstaden. Men hver eneste helg dro de hjem til Selbu og Soleng, før de så returnerte til byen med bussen søndag kveld.

Men i 1979 gikk Asbjørg og meldte faren på kjørekurs hos Jarles trafikkskole, og i 1980 tok han førerkortet med glans. Bil hadde han skaffet seg før. Og så kjørte han bil til han merket at synet ble dårligere. Da var han 95 år og sluttet å kjøre.

Bodde hjemme alene i 17 år, til i vinter

Mille var mye plaget med Parkinson, og hun døde på Asbjørgs fødselsdag, 12. mars 2004.

Nå var Jon plutselig alene, men han var frisk og i fin form, og det var ikke noe annet som var aktuelt for han enn å fortsette å bo hjemme på Soleng. Der har han stelt seg selv de aller fleste årene til nå, men han innrømmer at det ble lettere etter at han for et par år siden begynte å få maten fra sykehjemmet.  Dessuten har hjemmesykepleien vært innom hos han hver daq, og alt har i grunnen gått veldig bra. Men Jon har vært og er fortsatt en realistisk kar, og ved påsketider hadde han funnet ut at det var tryggest å få seg et rom på det nye, flotte sykehjemmet. Der bor han nå. Og han sier at han trives godt på det store og fine rommet sitt i andre etasje.

Hundreårsfeiring på Soleng

Men hundreårsdagen, den skal feires hjemme på Soleng. Det blir forresten todelt feiring, etter som det både er barnebarn og oldebarn som er borte på arbeid på ukedagene. Derfor feirer disse den store dagen søndagen før 26. august, og så kommer alle de andre i selskap på selve dagen.  

Flere tonn med molter

Men vi er nødt til å bruke litt mer spalteplass på bærplukkeren Jon når han nå fyller 100 år. For dette med å plukke bær har vært en viktig del av livet gjennom alle bærsesongene fra han var liten, til han ga seg med bærplukkinga for tre år siden. Og selv om han også har plukket blåbær, og ikke minst enorme mengder tyttebær, så har det alltid vært molta som har vært det klart viktigste i hans bærplukkerliv. Fra hytta i Storlia har han startet i grålysningen om morgenen for å gå lange turer på leting etter de gylne bæra, og ofte har han ikke vært tilbake før kveldsmørket er begynt å melde seg. Han aner i og for seg ikke hvor mange kilo molter han har plukka i årenes løp, men føler seg rimelig sikker på at det kan dreie seg om til sammen flere tonn.

Med tyttebær på bagasjebæreren, i ramma og på begge sider av styret

La oss slutte denne gratulasjonsartikkelen med en av Jons bærplukkerhistorier, selv om den ikke dreier seg om molter, men om tyttebær.

– Jeg glemmer aldri en gang Per Alfred Aune, Nils B. Aune og jeg drev skogkulturarbeid på Vargkjølen, og da var det så mye tyttebær at jeg plukka ei bøtte full på en times tid. Men vi hadde ikke så mye å ha bæra i, så det ble til at vi fylte det vi fant av trekasser og pappkasser med tyttebær. Men så var problemet å få alt med seg hjem på sykkelen. Jeg lesset alt som gikk på bagasjebæreren, i ramma og på begge sider av styret. Men da hadde jeg ingen mulighet til å sykle, så jeg måtte gå og trille sykkelen nesten hele turen hjem. Men da jeg nærmet meg bygda, lesset jeg av en god del, slik at jeg i hvert fall kunne sykle. Og så gikk jeg tilbake og henta resten senere, forteller Jon og flirer godt.

Nå er han altså 100 år. Han satser nok på å få noen år til.

Kilder:
Jon S. Stokke selv
Asbjørg Wassæther
Selbyggen, 26. august, 2011
Skogskoielivet i Selbu og Tydal, av Arnt P Fuglem.