Hvor er du nå, Olga Hilmo?

– Vi har ingen boreal regnskog i Tydal, men vi har Henfallet

Eventyrskogen sto tett bakom garden i Hilmo der ei lita jente gikk på oppdagelsesferd og så på alt det rare som vokste oppetter granleggene. Nå er hun en av svært få i Norge som har doktorgrad på lav, lokalt kjent som granskjegg. 

Hver sommer når hun er hjemme i Tydal, tar Olga turen til Henfallet, et område med spesiell høy naturverdi og flere truede arter. Tross femti år i Trondheim, er hun, ifølge seg selv, fortsatt tydaling og spesielt hilmoing. Foto: privat
Publisert

– Hvor er du nå, Olga Hilmo?

– I dag benytter jeg meg av muligheten til å ha hjemmekontor fordi jeg skulle intervjues av Selbyggen. Til daglig sitter jeg i kontorlandskap, og det er ikke alltid det er ledig møterom. Vanligvis holder jeg til i Artsdatabanken sine lokaler på Piren i Havnegata, der vi er over tretti ansatte.

I 26 år kom det meste av arbeidsdagen til Olga Hilmo til å dreie seg om lav. Her på feltarbeid i den boreale regnskogen i Nord-Trøndelag. Norge er det eneste landet i Europa med grandominert regnskog. Foto: Rolv Lundheim

– Hva gjør dere i Artsdatabanken?

– Artsdatabanken er en nasjonal og faglig uavhengig kunnskapsbank for naturmangfoldet i Norge. Hovedoppgaven vår er å samle, systematisere og dele oppdatert kunnskap om arter og naturtyper. Vi gjør kunnskapen tilgjengelig for naturforvaltningen, men også for forskere, næringsliv og allmennheten. En av oppgavene våre er å gi myndighetene oppdatert, objektiv kunnskap om fremmede arter.  

– Hvor lenge har du jobbet med dette?

– Dette har jeg jobbet med siden 2016. Vi får hjelp av rundt 60 forskere til å vurdere hvilke arter som gjør skade i naturen, hvor fort de sprer seg og om de allerede er etablert i naturen. Kunnskapen samles i Fremmedartslista, som Artsdatabanken oppdaterer jevnlig.  

– Hvorfor er det så viktig med kunnskap?

– Har vi god nok kunnskap om de skadelige fremmede artene, kan målretta tiltak settes inn i tidlig fase og kanskje hindre videre spredning. Det var derfor jeg sa ja til et intervju i Selbyggen; for å oppfordre folk i Tydal og Selbu til å følge med på endringene som skjer i naturen og rapportere fremmede arter på avveie i vår nettløsning «Artsobservasjoner». Med klimaendringene vil stadig flere fremmede arter kunne etablere seg oppover i dalførene.

– Hva mener du med «fremmede arter»?

– Med det menes en plante, et dyr, en sopp eller en annen organisme som er flyttet av mennesker til et område der de naturlig ikke hører hjemme. De importeres bevisst fra utlandet slik som hageplantene, men mange kommer også som blindpassasjerer med varer og transport.

– Er noen arter viktigere å følge enn andre?

– En gruppe vi følger spesielt nøye er dørstokkeartene. Det er fremmede arter som ennå ikke er etablert i Norge, men som trolig vil bli det. Kunnskap om disse gjør det mulig å sette inn tiltak tidlig, før de sprer seg i naturen. Fremmedartslista omfatter i dag i overkant av 2300 risikovurderte arter, og halvparten er faktisk dørstokkarter.

– Har vi noen fremmede arter i Neadalen?

– Både mink, rynkerose, parkslirekne og hagelupin er kjente fremmed-arter i dalføret. Mange fremmede arter er konkurransesterke og fortrenger stedegne arter. Hagelupin er et godt eksempel fra Selbu og Tydal. Den har tatt over veikantene mange steder og er nesten umulig å bli kvitt. For mange år siden stoppa jeg i Øverbygda og plukka blåklokker og prestekrager i veikanten. Nå har hagelupinen tatt over, og det er langt mellom markblomstene.

Hagelupin har fortrengt markblomster som blåklokke, prestekrage og rødkløver i veikantene både i Selbu og Tydal og er en fremmedart som er nesten umulig å bli kvitt. Frøene overlever mange tiår i jorda. Foto: privat

– Kan det gå skikkelig ille?

– Ja, det gjorde det eksempelvis på 1990-tallet da det ble gjort funn av potetål på flere gårder i Trøndelag. Potetål er en mikroskopisk rundorm som lever i potetrøtter. Funn av potetål får store konsekvenser i form av strenge restriksjoner inkludert mange års forbud mot potetdyrking og strenge regler for flytting av jord og maskiner.

– Et annet eksempel er havnespy, en art som er kommet til norskekysten som påvekst på skip. På havbunnen danner den tette tepper som kveler stedegne marine arter og fortrenger det meste. Havnespy ble påvist første gang i Norge i 2020. Siden har den spredd seg fra Sør-Vestlandet og er i full fart nordover langs kysten.

– Er det noe dere i Artsdatabanken kan gjøre?

– Nei, vår oppgave er å gi myndighetene kunnskap om artene. Vi tar heller ikke stilling til om arten er ønsket eller uønsket. Det er Miljødirektoratet og Statsforvalteren, forvaltningsmyndighetene, som har ansvaret for tiltak.  

Fagerfredløs er vurdert til å ha svært høy risiko. Planten har en sterk evne til å fortrenge annen vegetasjon og sprer seg lett i naturen, både via hageavfall, jordmasser og rotskudd. Foto: Privat

– Hva koster tiltakene?

– Det er ekstremt dyrt å utføre tiltak når arten først er godt etablert.  En ny studie fra 2026 viser at kostnaden med fremmede arter i Norge er estimert til ca. 30 milliarder kroner i året. Dette inkluderer både skadene som oppstår i landbruket og bekjempelse. Og tenk bare på hvor mye tid og penger vi har brukt på å bekjempe pukkellaks og lakseparasitten Gyrodactylus salaris.   

– Hva gjorde du før du ble ansatt i Artsdatabanken?  

– Jeg tok hovedfag i 1990 og doktorgrad i 2001. Fra 1990 til 2013 var jeg ansatt som forsker ved NTNU og videre som forsker ved NINA i 2014. Etter mange år som forsker var det fristende med nye utfordringer, og jeg fikk muligheten i Artsdatabanken. Der har jeg vært siden 2014. Jobben har betydd mye for meg, og jeg har ikke alltid vært så flink til å skille mellom jobb og fritid.  

– Veien til biologien; når startet den?  

– Kanskje var det nysgjerrighet i tidlig barndom. Som nevnt innledningsvis, var jeg ikke så gammel da jeg oppsøkte granskogen nær gården hjemme på Hilmo, fasinert av alt som vokste på bakken og i trærne. Fremdeles er synet av sola som skinner lågt gjennom grankvister fulle av lav noe av det vakreste jeg ser.

I likhet med sine tre søsken ble Olga tidlig glad i å gå på ski. Foto: Privat

– Men hvorfor akkurat lav?

– Biologistudiet ga meg mange aha-opplevelser. Arter jeg hadde sett hjemme fikk plutselig navn. Jeg ble særlig interessert i en gruppe som ikke er så kjent blant folk flest, nemlig lav - og spesielt lav som vokser på gran. Lav en underlig livsform, sammensatt av flere organismer. Det er symbiose og samliv mellom en sopp og som oftest en grønnalge som danner lav. En haltdaling ved navn Kjell Ivar Flatberg var den direkte årsaken til at lav ble min store lidenskap. Han var en fantastisk god foreleser og er fortsatt en anerkjent moseforsker som også har god greie på lav. Og da han anbefalte meg å forske videre på lav, så ble det slik. I hele 26 år dreide mye av arbeidsdagen seg om lav.

– Har det vært plass til noen mann i livet ditt?

– Ja, jeg er så heldig å ha en naturinteressert «kaill» som er minst like glad i å gå på tur som jeg. Vi går ikke nødvendigvis så langt, men lenge og ofte med sekk, termos og matpakke. Sist, men ikke minst; nå er han pensjonist og har middagen klar når jeg kommer hjem fra jobb. Ellers har Rolv og jeg to voksne barn som for lengst har flytta ut.

– Dialekten din tyder på at du fortsatt er tydaling?

– Det er jeg glad for at du sier. Jeg har bodd i byen i snart 50 år, men trondhjemmer er jeg ikke. Jeg føler meg fortsatt som tydaling - og særlig hilmoing. Bortsett fra en bror som bor i Trondheim, har jeg familien min i Tydal. Om det ikke blir så ofte, er det godt å ha noen å reise «hjem» til.

I ledige stunder er Olga ofte å finne i hagen, her ved drueranken som i fjorårets godværsommer ga nok druer til å legge egen druevin. Foto: Rolv Lundheim