Ukens rose til Magnhild og Sverre

I forbindelse med Tydal pensjonistforenings julebord på Vertshuset Caroline hadde vi gleden av å dele ut Ukens rose fra Selbyggen til Magnhild Opphaug og Sverre Lunden som svært aktive og innsatsvillige representanter for henholdsvis Tydal sanitetsforening og Tydal pensjonistforening. 

Forslaget om å tildele denne lille påskjønnelsen fra lokalbladet til Magnhild og Sverre kom fra medlemmer i de nevnte foreningene.

En overbevisende begrunnelse

«Magnhild og Sverre fortjener virkelig Ukens rose for innsatsen de legger ned for «oss gamle» i Tydal. De har vært nødt til å avlyse mye på grunn av koronaen, mye som krever planlegging og organisering. Men de ordner og styrer med telefoner og diverse opphold her og der. De arrangerer bussturer, blant annet til Oppdal, vi har vært på Nedalshytta og i fjøset til Bjørn Berggård. Det har vært flere samlingskvelder med musikk, underholdning og god mat, noe som har vært viktige sosiale samvær. Antall deltakere bruker å være mellom 30 og 50, og oppleggene som de ordner, er både enkle og greie. Hovedgrunnen til at vi foreslår Magnhild og Sverre til Ukens rose, er at de dekker et sosialt behov som vi eldre har, at vi kan være sammen og ha følelsen av «at noe har skjedd». Og under koronaen har de virkelig prøvd å arrangere forsvarlig».

Svært populært og svært overraskende

At dette var en svært populær utdeling, og at alle som var til stede på julebordet syntes at tildelingene var skikkelig fortjente, kunne høres på den enorme applausen som ble de to til del da de mottok hver sin rose. Artig var det også at utdelingene kom fullstendig overraskende på de to vinnerne. 

Nydelig mat, trivelig prat og skikkelig gammeldans

Ellers var julebordet selvfølgelig preget av mye god mat, av masse godt humør og gode historier, og av trivelig prat rundt bordene. Lilly Kåsen leste sitt underfundige dikt, Jeg ønsker meg en nisse, og så var det gammeldansdans til tonene fra humørsprederne Arne Guldseth og Per Einar Nervik. Hele tida skjedde alt i en atmosfære som vel måtte føre til at tydalspensjonistene ble enda yngre til sinns da de dro hjem enn da de ankom vertshuset.