Tymofii (6) gledet seg til skolestart i Poltava i Ukraina. I stedet ble det Bell skole i Selbu

Da Valeriia Nazarenko tok med seg sønnen og flyktet fra krigen i Ukraina, trodde hun at de snart skulle vende tilbake. – Til høsten skal Tymofii begynne på skolen. Det skal skje i Ukraina, var avskjedsordene hennes til ektemannen og foreldrene.

Slik skulle det ikke gå. Mandag denne uken var ukrainske Tymofii Nazarenko en av 33 skolestartere ved Bell skole i Selbu. Også mamma Valeriia hadde ny skolesekk og sommerfugler i magen, da de to gikk hånd i hånd til Bell-området. Etter å ha fulgt sønnen til førsteklasserommet på Bell, gikk hun hjem og begynte å forberede seg til sin egen skolestart to dager senere. Valeriia forteller at hun lenge har sett frem til å lære norsk, og onsdag var en spent og toppmotivert elev på plass ved voksenopplæringen ved Selbu videregående skole.

Selbu et lykkeland

Den 34-årige ukrainske kvinnen forteller at hun i begynnelsen ikke trodde krigen i Ukraina skulle bli så langvarig. Nå er hun ikke så sikker lenger.

– Bombingen bare fortsetter og fortsetter. Det er ødelagte boliger overalt og store skader på strømnettet og vannforsyningen.  Det er mangel på mat og medisiner. Arbeidslivet er hardt rammet, og mange i Ukraina har det veldig vanskelig. Snart går vi mot en kald vinter. Det er umulig for oss å vende tilbake nå, sier Valeriia som beskriver Selbu som et lykkeland.  

– Jeg og Tymofii var heldige som fikk komme til Norge og videre hit Selbu. Her er vi trygge og får alt vi trenger. Naboer og folk vi har blitt kjent med gjennom kommunen og frivilligsentralen, er hjelpsomme og snille mot oss. Kommunen stiller opp, og vi har vært kjempeheldige som har fått Vibeke Slind som flyktningekoordinator. Du må skrive at vi er veldig, veldig takknemlige, sier Valeriia.

Hun forteller videre at hun er oppvokst i Donetsk-området nord-øst i Ukraina, men at hun flyttet til ektemannens hjemby, Poltava, for 11 år siden.

Før og etter 24. februar

– Jeg hadde en god jobb på rådhuset i Poltava, Tymofii gikk i barnehagen og vi var en lykkelig familie på tre, da alt ble forandret den 24. februar. Kvelden før feiret vi bursdagen til en nevø av meg, og vi visste ennå ingenting om at russiske krigsstyrker var på veg over grensen, forteller Valeriia.  

Men tidlig neste morgen ringte først foreldrene hennes og deretter svogeren. De fortalte at den nest største byen i Ukraina, Kharkiv, var bombet, og sa at de måtte komme seg i sikkerhet fortest mulig.  

– Bestemoren til mannen min bodde på landsbygda, og samme dag flyktet vi dit. Men da flere av oss ble syke, måtte vi dra tilbake til Poltava. Krigshandlingene ble bare verre og verre, og vi tenkte bare på hvordan vi skulle komme oss ut. Ingen menn mellom 18 og 60 år får forlate landet, så det var bare Tymofii og jeg som kunne dra, forteller Valeriia.

Den 5. mars forlot de hjemmet sitt i Poltava, og to dager senere var de framme i den polske hovedstaden, Warszawa.

– Jeg har en kusine som bor i Selbu, og jeg var her på besøk i 2018. Jeg ringte til henne, og hun sa at vi bare måtte komme. Men etter ankomsten i Norge ble vi sendt til et asylmottak i Bergen. Det tok tid før alle papirene var i orden, først to måneder senere var vi på plass her i Selbu. Når jeg tenker på flukten og livet mitt før og etter 24. februar, så er det som alt må begynne nytt. Ingenting blir som før, men slik som situasjonen er hjemme i Ukraina, må vi bare prøve å gjøre vårt beste, sier Valeriia.

Russisk tolk

Intervjuet med Selbyggen foregår på russisk, som er Valeriias morsmål. Tolk er russiske Diana Kovzan, språklærer med engelsk og germanske språk i fagfeltet og nyansatt språkassistent i Selbu kommune. Hun er gift med eieren av gården Sirum i Innbygda og har bodd i Selbu i 12 år. Sønnen Martin på åtte er i løpet av sommeren er blitt godt kjent med Tymofii. Snart lyder latter og glade guttestemmer i sokkelleiligheten i Kvellohaugen. Det meste på russisk, men i blandet ett og annet norsk ord.

– Barn lærer veldig fort og tar til seg fremmede språk på overraskende kort tid. Norsk tilhører den germanske språkgruppen og har mye til felles med eksempelvis russisk og ukrainsk. Jeg er overrasket over hvor mange ord som er felles for de tre språkene, sier Diana som synes at også Valeriia lærer veldig fort.

 – Hun gjør virkelig sitt beste. Jeg er imponert over hvor godt hun har funnet seg til rette, og hvor bra hun klarer å leve i den vanskelige situasjonen hun er i, alene med sønnen i et fremmed land og med evig bekymring for hvordan det går med hennes kjære hjemme i Ukraina, sier Diana Kovzan.

Savner pappa

Det har snart gått et halvt år siden de forlot hjemmet i Poltava. Sine egne bekymringer og savn vil ikke Valeriia snakke så mye om. Det som er vanskeligst å takle, er når hun skjønner hvor sårt Tymofii savner pappaen sin.

– Vi snakker med ham på telefonen flere ganger om dagen, og jeg skulle så inderlig ønske situasjonen i de ukrainske byene blir bedre i løpet av sommeren. Det er rolig i Poltava nå, men områder rundt byen er bombet. Alt avhenger av hvordan krigen utvikler seg. Kanskje kommer den til å vare i flere år. Hvis det skjer, håper jeg at mannen min kan komme hit til Selbu, og at vi kan bygge oss et nytt liv her, sier Valeriia som har fulgt introduksjonsprogrammet til punkt og prikke og nå gleder seg til å lære norsk.

– Språket er helt avgjørende for hvordan vi skal klare oss i Norge. Hvis jeg klarer å lære meg norsk, kan jeg kanskje få meg en jobb i Selbu og utnytte de ressursene jeg har. I og med at jeg har arbeidserfaring fra kommunen i Poltava, fleiper vi litt med at jeg kanskje kan bli assistent for Vibeke i Selbu kommune, avslutter Valeriia Nazarenko med et stort smil.