Tydalingen som utviklet bedriftseventyret Zedge

– Hvor er du nå, Tom Arnøy?

– Jeg er stort sett på kontoret i Trondheim, men akkurat i dag jobber jeg hjemmefra. Det vil si i huset vårt i Geving-feltet på Hell der jeg bor sammen med kona mi, Rita og barna våre, Linus på 14 og Ciljan på 17.

– Hva jobber du med nå? 

– Jeg gikk av som administrerende direktør i Zedge i 2019 og gikk deretter inn som partner i ProVenture. Det er et selskap som driver med investeringsvirksomhet. Vi forvalter blant annet et fond på ca. 400 millioner som vi investerer i oppstartsbedrifter innen teknologi. Pengene kommer hovedsakelig fra større selskaper og private investorer i Trøndelag. Hovedmålet er at fondet skal gi avkastning på sikt. Jeg synes det er utrolig artig å jobbe med verdiskapning og utvikling. Gjennom ProVenture får jeg videreføre erfaringen min til nye, lovende gründere. Det gir mening og mye glede. 

– Hvordan ble Zedge til? 

 – Det er en lang historie, men kortversjonen er at jeg jobbet i 3 år som konsulent med teleoperatører som kunder, og at jeg oppdaget muligheter som jeg ønsket å utforske videre. Det ble grobunnen for selskapet og etter hvert mobilappen Zedge som ble verdens største plattform for innhold til personalisering av mobiltelefoner. Zedge ble børsnotert i 2016, og pr. dags dato har cirka 10 prosent av verdens befolkning brukt appen.

– I 2017 ble du kåret til årets gründer i Norge, og skattelista viste at du var den stjørdalingen som tjente mest penger i 2020. Hva betyr ære, berømmelse og penger for deg?  

– Gründerprisen tok jeg imot med stor ydmykhet og sa at jeg ville dele den med gründere som ikke nådde sine mål. Jeg vet av erfaring hvor små marginene er, og at dyktighet og dedikasjon ikke behøver å være nok. Selv kunne jeg også godt ha mislyktes. Jeg traff kona mi 2003, og hun har vært med meg på reisen hele vegen. Hun har i perioder lagt til sides egen jobbkarriere og var hjemme med ungene da jeg var mye i New York og på det travleste med Zedge. Det hadde ikke gått uten Rita. Jeg har alt å takke henne for. 

– Hva med pengene da? 

– Pengene betyr at jeg og familien har større mulighet til å leve gode liv, men de har aldri vært en motivasjon og drivkraft i seg selv. Penger gir valgfrihet, og de kan forhåpentligvis gi meg friheten til å kunne jobbe mindre når kropp og hode ikke lenger holder tritt med tempoet som jeg holder i dag. Rita og jeg har en drøm om å kunne flytte til hytta på Høvtjønna en dag, men dette er ikke noe vi bruker energi på nå. Til det er hverdagen altfor travel, og vi har fullt opp med forpliktelser og gjøremål, som folk flest i vår alder.

– Er du fremdeles tydaling? 

– Ja, det vil jeg alltid være. Det kunne være tøft å være innflytter og lærerunge i Tydal. Du starter på minussida og er nødt til å jobbe hardt for å tilpasse deg. Men det jeg minnes er friheten, naturen og en utrolig god oppvekst. I dagens A4-skole er elevene så totalt avhengig av den enkelte læreren. Lærerne jeg hadde i Tydal var definitivt ikke A4. Jeg var fryktelig utålmodig og sikkert ingen enkel elev. Var det noe som interesserte meg, så gikk jeg all-in, men var desto mer lei og uinteressert i fag som ikke brydde meg. Jeg var heldig som hadde lærere som så meg for den jeg var og som støttet opp under det som interesserte meg. I tillegg var det et godt klassemiljø. Tydalsskolen ble en god plattform å starte reisen på. Det er veldig ærlig ment, og jeg kjenner at det gjør godt å si dette.