– Tannhelsesekretær i Selbu og deltidsbrannkonstabel i Tydal

Å skifte jobb i løpet av yrkeslivet er ikke uvanlig, men å gå fra helsefagarbeider til tannhelsesekretær og deltidsbrannkonstabel hører sannsynligvis med til de absolutte sjeldenhetene. 

– Hvor er du nå, Kjersti Gullbrekken? 

– Nå er jeg akkurat ferdig med arbeidsdagen min ved Selbu tannklinikk og skal kjøre hjem til Tydal. Jeg begynte i et års vikariat som tannhelsesekretær her den 1.september og er fortsatt under opplæring. 

-Tannhelsesekretær; det høres fryktelig vanskelig ut?  

-Ja, det er en ganske omfattende jobb, og læringskurven er temmelig bratt. Men jeg får opplæring av de andre tannhelsesekretærene, tannlegene samt tannpleier her og trives kjempegodt allerede. Hvis jeg lurer på noe, er det bare å spørre en av mine dyktige kolleger. Jeg søkte på en tannhelsesekretærstilling for ti år siden og har alltid hatt lyst til å jobbe med tannhelse. Da jeg så at de lyste ut etter vikar her, tenkte jeg at nå hadde jeg sjansen.   

-Hvorfor sluttet du i jobben som helsefagarbeider ved Tydal sykehjem?

-Som trebarnsmor kjente jeg nok litt på at det var krevende å gå i turnus. Men mest var det fordi jeg ville prøve noe helt nytt. Jeg brenner for å jobbe med folk, og for meg handler det om å kunne hjelpe dem som trenger det. Tannhelse er en viktig del av kroppen.  

– Men deltidsbrannkonstabel da og som sådan den eneste kvinnelige i Tydal?  

– Ja det er jeg, men jeg anbefaler flere damer å melde interesse dersom stilling utlyses. Tydal kommune trengte fem nye deltidsbrannkonstabler, og jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å bli aspirant. Det var en ny utfordring som jeg hadde lyst på, og sammen med fire andre tydalinger startet jeg opplæringa på Røros for ett og et halvt år siden. Nå er vi nettopp ferdig med den avsluttende praksisperioden og kan kalle oss brannkonstabler.  

– Hvordan har du det på hjemmebane?

-Anders og jeg møttes på idrettslinja på Malvik VGS, og siden har vi holdt sammen. Etter flere år i Nord-Norge med jobb i forsvaret, flyttet vi tilbake til Tydal. Etter hvert fikk Anders jobb i Statkraft og jeg på Tydal sykehjem. De første åra bodde vi i gammelstua heime i Greslimo, før vi kjøpte et ledig hus i Berg-garden som vi totalrenoverte. Vi har to gutter og ei jente i alderen 9-6 år, pluss 3 fuglehunder. Vi er mye ute i naturen.  Jakt og friluftsliv er den store interessen vår, så fjellbygda Tydal er midt i blinken for oss. Jeg stortrives og har det veldig bra.  

 -Storesøster Guri bøtter inn mål for Selbus 2.divisjonslag, og selv er du en nøkkelspiller for Tydal; 

Hva er det med familien Gullbrekken og håndball? 

-Det vet jeg ikke, men alle vi tre søstrene har spilt håndball siden vi var små. Mamma Kari spilte håndball for Selbu og far Odd Arne fotball for Tydal. Konkurranseinstinktet tror jeg ligger i genene, og så blir du vel god til det du har lyst til og talent for. 

Hva var det beste med å flytte tilbake til Tydal?

-Det er nok nærheten til familien. Det er yngste søstera mi, Maren, og hennes samboer, Krister, som driver hjemgården i Græslia nå. Og så er jeg så heldig å ha alle mine fire besteforeldre like i nærheten der. Familien betyr alt for meg.  

-Døgnet har vel bare 24 timer for deg også? 

– Ja, men det går bra så lenge jeg er fysisk aktiv. Det er trening og løping som gir meg ny energi og overskudd. Jeg kjenner det straks hvis det blir noen dager da jeg ikke får rørt på meg. Jeg kan vel si det slik at for å være en god mamma og samboer, må jeg trene.