Stor interesse for foredrag om elgforvaltning

Utmarksrådet bestemte seg for å leie inn Roaldsen etter å ha hørt han snakke på regionmøtet de arrangerte for viltforvaltere i nabokommunene i fjor.

– Vi mener det er nyttig at elgjegerne har en god forståelse for de forvaltningstiltak som gjennomføres,» forklarte prosjektmedarbeider Kristoffer Overvik til Selbyggen.

– Det som er fint med foredrag som dette er at det er basert på solid forskning og faktakunnskap, og ikke på synsing, fortsatte han, noe som ble støttet også av svært erfarne jegere i løpet av kvelden. Flere kommenterte nemlig hvor nyttig det var å få servert faktaene som underbygger det de selv har observert etter mange år i skogen.

Leder Trond Are Hoem benyttet anledningen til å hedre Lars Olav Mogård for sine 28 år i Selbu Utmarksråd. Hoem omtalte Mogård som en kunnskapsrik person som blant annet har arbeidet mye med Nea, forvaltning og konsesjoner og vært en virkelig foregangsmann i arbeidet med rekreasjonsløyper for skuter.

– Han har vært et unikum og leksikon, hvis det var noe vi lurte på var det bare å spørre, sa Hoem og la til at det nå er en virkelig stor ressurs som er gått ut av styret.

– Det har skjedd mye i løpet av disse årene, og jeg er stolt over det vi har fått til, sa Mogård da han takket for omtalen og gaven, en inngravert klokke laget av Alta Skiferprodukter.

Skrantesjuke og merking av elg

Roaldsen innledet sitt foredrag med å fortelle om bakgrunnen for det pågående elgmerkingsprosjektet. Da man i 2016 fikk påvist de to første europeiske tilfellene av skrantesjuke (CDW) i nettopp Selbu, visste ingen hva man sto overfor. Miljødirektoratet ville hindre ukontrollert smitte som i Nord-Amerika og være føre var i tilfelle sykdommen utviklet seg som kugalskap i Storbritannia og iverksatte en overvåkning av dyrene. Innsamlede data har vist at CDW-varianten påvist på elg i Selbu ikke smitter, men er såkalt atypisk.

– Man er derfor ikke blitt nødt til å ta ut hele elgbestander slik som villreinflokkene i Nordfjella og på Hardangervidda,» sa Roaldsen.

Til nå er rundt hundre elgdyr merket med GPS og det ble vist videoopptak av hvordan merkingen foregår. Salen fikk også høre hvilke forhåndsregler man tar og med egne øyne se hvor raskt dyret kommer seg igjen etter å ha blitt merket. Posisjonsdataene har vist at elgen i Trøndelag forflytter seg over kortere avstander enn dyrene andre steder i landet og dermed er mer stedegen.

– Selbu kan dermed forvalte mye innad i egen kommune fordi dyrene ikke trekker så langt, sa foredragsholderen.

– Samtidig kan ikke et jaktlag være sikre på at elgkalven man sparer et år vil være tilgjengelig neste sesong.

Bekymring over lavere slaktevekt

Per nå samler man også inn bildemateriale fra seks elger i Trøndelag. Ved å ha kamerabilder i tillegg til data fra GPS og prøveinnsamling, håper man å kunne få en bedre forståelse for hvorfor slaktevekten har gått markant ned i Selbu de siste årene. Lav vekt hos dyrene gir ikke bare mindre kjøtt å fordele etter jaktsesongen, men fører til færre dyr i bestanden da det kan ta et år eller to ekstra før kvigene får kalv. En redusert bestand er også positivt da det fører til mindre konkurranse i matfatet.

– Men i Selbu er man bekymret fordi man nå har fått ned bestanden, men vekta går likevel ikke opp, sa Roaldsen.

I tillegg til seniorforskerens teorier, supplerte også deltakerne med kommentarer og teorier. Hver for seg kan man ikke se at kjønnssammensetningen i bestanden, forekomst av parasitter eller økt hjortebestand kan være en fullgod forklaring. Man ser at elgen finner mindre næring når somrene er varme og tørre, men man vet fremdeles for lite om i hvilken grad viltet er i stand til å tilpasse seg et varmere klima. Flere uttrykte bekymring for at den nå lengre jaktsesongen muligens kan stresse dyrene, samt at endringer i skogbruket kan gi færre beitemuligheter for viltet. Roaldsen presiserte at man foreløpig har for få data til å trekke slutninger, men at forklaringen på vektproblemet kan ligge her et sted.

Samarbeid over grenser sikrer levedyktig bestand

Foredraget ble avsluttet med en tabell som viste fordeler og ulemper med ulike forvaltningsstrategier, og denne utløste straks en heftig diskusjon langs seteradene.

– Man kan sikkert finne 150 ulike meninger om hva som er riktig strategi bare i denne salen, sa Roaldsen og åpnet med det en siste spørsmålsrunde. Flere deltakere trakk frem at elgjakt ikke bare handler om statistikk, men også følelser og tradisjon. Det kan kjennes tungt å ta ut kalver fremfor voksne dyr eller å måtte la storoksen man har drømt om i mange år passere fordi laget må tenke på kjønnsbalansen i bestanden.

– Det er viktig å tenke over hva som ER igjen i skogen etterpå fremfor å tenke over hva man har i fryseren», sa en av de fremmøtte avslutningsvis. Utmarksrådet var fornøyd med at såpass mange jegere deltok og dessuten fortsatte diskusjonen på vei ut av lokalet. Flere hadde tatt til seg foredragsholderens poeng om at et lags strategi med å spare alle kalver har lite for seg dersom dyrene går over til et område hvor jegerne tenker annerledes. To av de yngre jegerne poengterte hvor viktig det er å tenke profesjonelt og å samarbeide på tvers av grenser mellom lag og kommuner. Først da vil man kunne oppnå ønsket effekt av en forvaltningsstrategi og dermed kunne sikre en sunn og levedyktig elgbestand i fremtiden, mente de.