Skilegenden Jon (88) fra Vikvarvet er nesten aldri syk: – Kom deg opp av godstolen

I en blokkleilighet på Havstad i Trondheim sitter Jon Eggen Sæther og leser Selbyggen en fredag i september. Han leser artikkelen om Valborg og Marie som vokste opp i taterleiren i Vikvarvet. Så plukker han opp telefonen og ringer undertegnede, som skrev artikkelen. Sæther forteller at han er i besittelse av et bryllupsbilde som er tatt i taterleiren, og at han har flere minner fra tiden da taterne levde i grenda han er så glad i.

Noen uker senere kommer Sæther kjørende (ja, han kjører selvfølgelig bil enda) til Selbu og tar turen inn i Selbyggens lokaler. Etter den første samtalen tar Selbyggen turen til Trondheim og besøker ham i leiligheten på Byåsen. Det som egentlig skulle være en kort prat om taterlivet, endte til slutt opp med å bli en lang samtale om skisport, livet og effekten av tran.

– Var litt redd dem 

Kanskje er det ikke så rart at Sæther er en ukjent mann for mange i Selbu, spesielt yngre generasjoner – han har jo bodd i Trondheim siden 60-tallet. Men den brede selbygg-dialekten hans levner ingen tvil om hvor han kommer fra. Sæther, født i 1935, vokste opp på Eggen-gården i Vikvarvet. Bare noen år etter at han ble født, kom taterne flyttende til «Fredrikstad», og 88-åringen husker dem godt, selv om han var bare 8-9 år den gangen. 

– Det var stor trafikk mellom taterleiren og småbruket der jeg vokste opp. Jeg husker at jeg og mange andre barn var litt redd dem, og grunnen til det var at vi hadde jo hørt mye forskjellig om dem. Men mitt inntrykk var at de oppførte seg skikkelig i Selbu, og beskyldninger om stjeling tror jeg ikke noe på, sier Sæther, som legger til at det riktignok var ganske «livat» i leiren til tider. 

Harde tider 

Sæther beskriver oppveksten som fin, men han ble slettes ikke bortskjemt, selv om han var enebarn. 

– Foreldrene mine var strenge, særlig faren min. Jeg måtte oppføre meg, ja. 

Sæther legger heller ikke skjul på at det var harde tider etter at krigens dager var over. 

– Det var nokså hardt økonomisk, og selv om vi hadde nok penger til mat, var det ikke noe særlig å skryte av ellers når det gjelder økonomi. Mor og far prøvde å skjule det overfor meg, men jeg så på dem at de hadde det vanskelig. Det var ikke bare å søke om sosialpenger heller, den gangen var alternativet å gå til fattigkassen, sier Sæther.

Steinhugger i Nidarosdomen i 36 år

Tidlig på 50-tallet fikk Sæther sitt første møte med arbeidslivet – da begynte han å jobbe med hogst i tømmerskogen i Selbu. 

– Hvis man skulle jobbe i Selbu om vinteren, var det ikke så mange andre alternativ enn å jobbe i skogen. 

Etter åtte år med hardt arbeid i skogen, var han innom anleggsbransjen i et par år. Mellom 1958 og 1959 var han med på byggingen av Nea-linja, som går fra Stjørdal til Tydal. 

Da Sæther var 26 år gammel, i 1961, fikk han seg jobb som steinhugger i Nidarosdomen. Da flyttet han til Trondheim, en by han har blitt værende i siden. 

– I en stillingsannonse stod det at det var behov for to personer som kunne bidra med restaureringen av Nidarosdomen. Jeg var en av dem som fikk jobben. Å være steinhugger er et skikkelig tålmodighetsarbeid, men jeg trivdes veldig godt, det var en fin arbeidsplass. Det var spennende å få være med på gjenreisingen av Nidarosdomen på 60- og 70-tallet, forteller Sæther. 

«Den siste hesje-mohikaner» 

Han har bodd i leiligheten på Havstad i over 50 år, men også jevnlig vært i Selbu. Småbruket i Vikvarvet, som han overtok etter sin far, fortsatte han å drive i mange år. 

– Det var mye arbeid som måtte gjøres, så jeg kjørte til Selbu hver eneste helg i mange år, forteller Sæther. Småbruket drev han på gamlemåten. 

– Jeg drev småbruket «attåt», jeg hesjet og solgte høy. Dette drev jeg med helt til jeg var 73 år gammel, sier Sæther. 

En dag da han drev med hesjing på gården, kom journalister fra Adresseavisen på besøk, noe som resulterte i en artikkel med tittelen «Den siste hesje-mohikaner». Sæther fortalte journalistene at han tok hesjingen som trening til Rensfjellsrennet, et skirenn han har et langt og sterkt forhold til.

 Lang og imponerende skikarriere

– Jeg var mye i vinden en periode da jeg drev med skisport, sier han. 

Foruten Rensfjellrennet og Birken, har han også fullført Vasaloppet flere ganger, og deltatt i ski-VM for veteraner. 

– Jeg har gått voldsomt mange renn. Rensfjellrennet gikk jeg 48 ganger, sier Sæther, og imponerer dermed en journalist som fortsatt har blodsmak i munnen etter karusellrennene på Selbuskogen tidlig på 2000-tallet. 

48 ganger gjennom den 5,6 mil lange løypa er nok til at Sæther kan smykke seg med tittelen «Den som har fullført Rensfjellrennet flest ganger gjennom historien».

 – Ja, det stemmer, han innehar rekorden, bekrefter Alf Roar Slind, som i mange år var rennleder for Rensfjellrennet. 

I tillegg til å gjennomføre turrennet 48 ganger, har Sæther også gjennomført Birken 15 ganger. 

– Sist gang jeg fullførte Birken var jeg 80 år, sier Sæther, som begynte skikarrieren allerede i 1947.

 – Det var ikke så enkelt å drive med sporten på den tiden, det var vanskelig å få tak i ski, og det var ikke noe særlig utvalg av skismurning heller. Men jeg jeg likte det godt og fortsatte å gå på ski hele livet, og det har holdt meg sprek, sier han.

Skiformen varte helt frem til han kom opp i 80-årene. 

– For noen år siden begynte foten min å svikte og jeg begynte å slite med balansen. Da måtte jeg gi meg med skigåinga, jeg hadde ikke noe valg.  

Foten er i grunnen det eneste som har sviktet 88-åringen. 

– Jeg har ikke hatt noe problem med den øvre delen av kroppen. Nå har jeg nettopp fått fornyet førerkortet slik at jeg kan kjøre frem til jeg er 91 år, sier Sæther. 

– Nesten alle er borte 

Å miste kjente og kjære er en naturlig del av alderdommen. Selv om livet går videre, erkjenner Sæther at det til tider kan være tungt. 

– Jeg er oppvokst som enebarn, og det er både positive og negative sider ved det. Det negative aspektet ser jeg nå, når jeg er igjen helt alene. Jeg har en veldig liten slekt. Foruten noen søskenbarn i Selbu, har jeg ingen igjen, sier Sæther.

En av livets nedturer kom i 2011, da kona Birgit gikk bort.

– Birgit hadde barn fra et tidligere ekteskap, men var enke da vi giftet oss i 1978. Vi hadde ingen felles barn sammen, sier Sæther. 

Livet som enkemann, uten noen etterkommere, kan være tungt. 

– Ja, det er noen tunge tider, jeg må innrømme det. Når man kommer opp i alderen jeg er i nå, har man også mistet alle sine kamerater. De fleste av de jeg gikk på ski sammen med, har gått bort. Men det er ikke noe jeg får gjort noe med, det får gå som det går – jeg har ikke noe valg. 

– Gå en tur hver dag! 

Tunge tap til tross – Sæther ser ikke mørkt på tilværelsen, og han trives godt i leiligheten sin på Havstad. 

– Jeg klarer meg fint på egen hånd, og jeg trives best når jeg er på kjøkkenet og lager mat. Jeg får også en del besøk av folk jeg har blitt kjent med. Å bli kjent med nye folk er noe jeg alltid har likt. Når man først begynner å snakke sammen er det enkelt å få seg nye venner, sier Sæther. 

Sæther har også et motto han sverger til: 

– Kom deg opp av godstolen og ut i frisk luft. Gå deg en tur. Det har jeg gjort hver dag, og gjør fortsatt hver dag.

 – Har du noen flere gode råd? 

– Spis variert, og ta tran. Jeg spiser både fisk og kjøtt, og tar tran hver eneste dag. Det er det første jeg gjør om morgenen. Jeg liker egentlig ikke tran, men når det blandes med litt saft går det ned, det også. 

Foruten en alvorlig hendelse i ungdomstida, har Sæther vært frisk og rask hele livet. 

– Jeg har vært heldig når det gjelder å slippe unna sykdom, jeg har for eksempel ikke vært forkjølet på mange år. Jeg ble heller ikke syk under pandemien. For noen år siden fikk jeg et lårhalsbrudd, men det nærmeste jeg har vært noe alvorlig var da jeg fikk en infeksjon i skulderen i ungdomstida. Da jeg kom på sykehuset sa legene at jeg hadde dødd hvis jeg hadde kommet inn noen timer senere. 

– Helt på trynet 

For den utflytta selbyggen er det viktig å holde seg oppdatert på det som rører seg i samfunnet og verden ellers. Det bidrar til å holde hodet skarpt, mener han. 

– Jeg følger med på det som skjer ute i verden og i politikken, og det tror jeg er viktig. Jeg leser både Adresseavisen og Selbyggen grundig. Det er viktig å ikke slappe av for mye i hodet. Når det er sagt er det jo bare sorgens greier ute i verden – å sette på Dagsrevyen er ikke noe artig – det er jo bare elendigheten. 

– Med din bakgrunn som skiløper vil jeg tro du har noen tanker om skistjerner som går ut av landslaget?

 – Ski i dag handler bare om penger, det har kommet helt ut av kontroll. Det er helt på trynet spør du meg. Se på fotballspillerne også, og hvor mye de tjener. Det er da ingen som har bruk for så mye penger, sier Sæther bestemt. 

Bruker fortsatt hytta i Selbu 

– Hva med utviklingen i Selbu, hvordan ser du på den?

 – Det har vært en voldsom utvikling i Selbu, det er ikke til å kjenne igjen, sier han, og nevner økt tilflytting som et eksempel.

For ham har det imidlertid aldri vært et alternativ å bosette seg noe annet sted i Selbu, enn i VIkvarvet. 

– Da jeg forlot hjemplassen min var det uaktuelt å bo i Mebond. 

– Hvorfor det?

 – Jeg vet ikke helt, det var bare helt uaktuelt. 

Men båndet til Selbu er fortsatt sterkt, forsikrer han. Om sommeren tilbringer han mye tid på hytta ved Sørungen. 

– Den er ikke så stor, det er ei lita bu. Men det er ikke så langt å gå fra bilen, jeg trenger bare å gå over en flat myr. Det passer meg fint, sier Sæther, og avslutter:  

– Jeg er glad i Selbu, og både mor, far, besteforeldre mine og kona mi, ligger gravlagt på kirkegården i Selbu. Når min reise er over, kommer jeg hjem til Selbu igjen.