– Selbudrekin og Græsli-jentene er to fenomener av samme slag

– Hvor er du nå, Christian Meyer?

– Akkurat nå er jeg i det nye bygget til Olympiatoppen i Granåsen. Etter junior-VM i Planica forrige helg, ligger det store målet for sesongen, Raw Air i Norge, foran oss. Det avsluttes i Vikersund, verdens største hoppbakke i mars. Nå planlegges siste del av sesongen her på «kontoret.»

 – En syttenåring fra Tydal ble beste norske jente i Planica; hva tenker du om det?

– Hun imponerer oss til stadighet. Kjersti er ny på A-landslaget i år og har tatt sjumilssteg også denne vinteren. Hun har et enormt utviklingspotensial og gjør mange ting i riktig rekkefølge allerede. Da hun fikk tilbud om delta i sesongens verdenscup, svarte hun at hun heller ville kjempe om pallen i COC konkurranser heller enn å havne langt nede på lista i WC. Det synes jeg var et veldig klokt og modig svar. Å bygge stein på stein er essensielt også i toppidretten. Prestasjonene fra JVM er derfor ikke overraskende, men veldig gledelig og fortjent. Det er ett ord som beskriver Kjersti veldig godt, hun har «passion» for det hun interesserer seg mest for, og så er hun veldig blid og omtenksom.

– «Passion»? Hva mener du med det?

– Det norske ordet for «Passion» er lidenskap. Når du bor i ei lita grend i Tydal og må dra 13 mil til Granåsen for å trene og hoppe på ski, da må du være lidenskapelig opptatt av nettopp det, å hoppe på ski. Men klart det er et større bilde her. Kjersti har to søstre som også hevder seg i landstoppen i sine respektive idretter, skiskyting og kombinert. Bak står ressurssterke foreldre og besteforeldre som støtter og følger opp. Jeg sammenligner Græsli-jentene med Selbu-drekin på det viset at de er to idrettsfenomener av samme slag.

– Det må du forklare?

– På samme måten som det er «naturstridig» at tre jenter fra lille Græslia klarer å hevde seg ilandstoppen i sine årsklasser i kombinert, skiskyting og hopp, er det mot alle odds at et lite idrettslag som Selbu spiller seg opp i håndballens elitedivisjon i 1997. Begge deler lar seg forklare av foreldre, ildsjeler, dugnadsånd og et lokalt støtteapparat som selv er lidenskapelig opptatt av idretten. Det er ikke pengene, antall utøvere eller det beste utstyret som kommer lengst. Det er summen av de gode kreftene vi klarer å skape sammen i et miljø over tid; heldigvis.

 – Du kapret selveste gulljenta, Elisabeth Hilmo. Hvordan klarte du det?

– Det er vel ikke feil å si at jeg hadde relativt høy motivasjon i den prosessen. Elisabeth er virkelig noe for seg selv. Det har hun alltid vært, og jeg er veldig glad i henne. Vi gifta oss 2011, og i dag har vi to gutter på 13 og 15 år og bor på Væretrøtoppen på Ranheim. Elisabeth jobber som dataingeniør, og på fritida er hun trener på guttenes håndball-lag, mens jeg er med som trener på fotballagene de er med på. Vi trives og har det veldig bra. (Elisabeth Hilmo har 180 landskamper for Norge og to EM gull og ett VM gull. Jour.anm.)

– Du har selv en lang karriere som skihopper å se tilbake på?

– Den ble egentlig ikke så veldig lang, da jeg startet relativt sent som 13 åring, og sluttet da jeg var 26. Jeg hadde mine beste år på det norske landslaget fra 1995 til 2000. Min beste individuelle plassering er en 6.plass i et verdenscuprenn i Zakopane i 1999, samt sølv i NM samme år. Jeg fikk også med meg et hopp på 188 meter i skiflyvning før jeg ga meg som toppidrettsutøver i 2004. 

 – Hvorfor valgte du hoppsporten?

– Jeg var ni år da familien flyttet til Selbu og fikk gode forbilder i brødrene Tom og Atle Nissestad. De hadde hoppski og var gode hoppere begge to. Jeg hadde bare slalåmski og kom ikke langt på dem. Men så fikk jeg nye hoppski til jul og interessen steg i takt med lengden på hoppene. Pappa Helge og mamma Turid kjørte oss rundt omkring til trening og hopprenn. Vi har slitt ut noen Volvoer og Peugoter på reisen, og jeg er evig takknemlig for støtten de har vært i alle år. Etter ungdomsskolen dro jeg til skilinja på Heimdal VGS og ble med i Trønderhopp. Da var det gjort.

– Hvilket forhold har du til Selbu i dag?

­– Alt jeg er og står for begynte nok i Selbu, og jeg tenker med glede tilbake på oppvekståra der. I Selbu har jeg både familie og gode kompiser som jeg skulle ønske jeg kunne møtt oftere. Da jeg for noen år siden ble tildelt prisen «Årets trener» på den Trønderske idrettsgallaen, var det en ting som ble helt feil. På prisen var det inngravert Ranheim il. Der skulle det ha stått Selbu il. Jeg har representert Selbu i alle år og er både stolt og glad for å kunne si det.