Satte djupe spor etter seg i Tydal

– Hvor er du nå, Knut Selboe? 

– Nå er jeg hjemme i huset som kona og jeg overtok etter foreldrene mine da vi flyttet tilbake til Røros i 2014. Jeg sitter og leser Selbyggen. Den har jeg abonnert på i alle år, og jeg er snar til å ringe hvis den ikke er på plass i postkassa mi fredagsmorgen. Hun som tar telefonen begynner å kjenne meg, men hun er alltid like blid. Med en datter i Hilmo og en sønn i Selbu og i tillegg nære venner og mange kjente, så er tilknytningen til Nea-dalføret fremdeles sterk. Og jeg er fortsatt medlem av Tydal Skytterlag.

– Hvordan havnet du i Tydal? 

– Etter ingeniørhøyskolen praktiserte jeg ett år som forsvarets distrikts-ingeniør i Trondheim. Da jeg var ferdig der, var det ledig stilling som teknisk sjef i Tydal kommune. I 1969 var vi en familie på tre som flytta inn i et lite hybelhus i Rønnings-gjerdet. Etter hvert kom det tre barn til, og kommunen bygde et større bolighus til oss i samme boligfeltet. Til slutt bygde vi vårt eget hus i Husvoldlia i 1980. 

– 45 år på samme arbeidsplass må vel nærmest være rekord; vurderte du aldri å skifte beite? 

– Jo, tre ganger fikk jeg jobbtilbud fra andre kommuner, spesielt et tilbud som avdelingsingeniør i Røros kommune fristet. Men jeg attras hver gang, og det var først og fremst på grunn av at vi trivdes så godt i Tydal og i Rønnings-gjerdet spesielt. Der krydde det av unger i alle hus, og barna våre kunne ikke hatt et bedre oppvekstmiljø. Jeg kunne brukt hele spalteplassen til å fortelle om de gode åra våre i Rønnings-gjerdet, men vil nøye meg med å fortelle om en episode fra den årlige pinsefeiringen. Da vi tente bålet tidlig på kvelden, begynte det snø, og da naboen, Arnold Kvitland, gikk heim ut på natta, var det kommet 10 cm nysnø. Det var tider det. Vi holdt ut! 

– Sikre kilder hevder at du alene sto for planlegging og gjennomføring, og at det sannsynligvis ikke hadde blitt noen helårsveg fra Stugudal til Brekken hvis det ikke hadde vært for deg? 

– Det tror jeg nok er en sterk overdrivelse, men det er sant at jeg var sterkt engasjert. Jeg innså at en helårsveg ville bety utvikling og vekst for hele dalføret. Tydal kommune forskotterte første halvdelen av veien og mottok også sysselsettingsmidler til prosjektet. På det meste hadde vi 36 ansatte på teknisk avdeling, og maskinentreprenører både fra Røros, Tydal, Selbu og Trondheim var engasjert. Da veien ble åpna 1.januar i 1997, var det gode økonomiske tider i Tydal. Det ble trangere etter hvert. Hvis vi hadde venta, er det ikke sikkert at et så stort og kostbart vegprosjekt hadde latt seg gjennomføre. 

– Hyttekommunen Tydal; den vokste vel også frem i din tid? 

 – Ja, det var fortløpende en rivende, nærmest eksplosiv utvikling på hyttemarkedet. Fra vi flytta til Tydal i 1969 og til jeg gikk av som pensjonist i 2014, økte antallet hytter og fritidshus fra 148 til 1500 -1600. Det var befaringer hele tida, og å planlegge nye hyttefelt var et arbeid jeg likte svært godt. Stugudal, Moen, Fossan, Aune-marka og Skarpdalen; jeg ble godt kjent i store deler av Tydalsnaturen.  

– I 2011 gikk du inn for å rive det gamle idrettshuset og bygge nytt på Kløfta. Nå foreslår kommunedirektøren å bruke 10 millioner på brannsikring i det samme bygget. Hva synes du om det? 

– Jeg vil si at nå må tydalingene virkelig tenke seg om og ikke bruke mere penger på det gamle idrettshuset. Det vil bestandig være noe som må forbedres og kostes på. Det vil aldri ta slutt. 

– Hvis du hadde fått bestemt; hvor ville du ha bygd nytt sykehjem/administrasjonsbygg? 

– Jeg har alltid vært en strek tilhenger av Kløfta-området og mener at alt av offentlige bygg i Tydal burde samles der. De to alternativene tomtene er dårlig egnet i forhold til at de er trange og ligger i bratt terreng. På Kløfta kan det utvides i alle retninger, og kommunen vil spare store driftsutgifter ved å samle alt av administrasjon og vaktmestertjenester der. 

– Er det noen spesiell du vil sende en hilsen til? 

– Det må bli tidligere rådmann, Gunnbjørn Berggård. Etter et utmerket samarbeid gjennom nesten 30 år, pensjonerte vi oss samtidig i 2014. Da var ringen sluttet for oss begge, og det føltes veldig riktig.