«Sannheten er at samtidig som vi har det helt fantastisk sammen med disse guttene, er hjertene våre knust»

Vi er to lærere fra Flora (ikke Selbu-Flora) og Selbu som har tilbragt 4 uker som frivillige hos organisasjonen Interfelk i Kisumu, Kenya. Her har vi blitt tatt i mot med åpne armer av Interfelk-familien.

Vi har møtt så mange hyggelige og åpne mennesker og vi har hatt opplevelser vi aldri kommer til å glemme.

Vi har blitt tatt med på skoleavslutninger, talentshow, søndagsgudstjenester, idrettsdager, roadtrips, familiemiddager og så mye mer. Likevel er det gateguttene ved senteret på Interfelk som har gjort tiden vår her ekstra spesiell.

Disse guttene har stjålet hjertene våre. De har åpnet klasserommet sitt for oss, delt historiene sine med oss, grått med oss, ledd med oss, sunget med oss og sist men ikke minst danset med oss. Vi har sunget salmer, danset til afro-beats, rumba og reggae og sunget av full hals til sanger på Kiswahili vi ikke forstår.

Selv om vi har fine bilder av glade gutter, vi ler mye og har det fint, så er realiteten ganske brutal. Det er vanskelig å akseptere at vi lever i en verden der det er barn som bor på gata uten noen til å beskytte dem, elske dem og ta vare på dem. Vi har alltid visst dette, men denne opplevelsen har gitt disse barna et navn, et smil, en personlighet og et ansikt.

Sannheten er at samtidig som vi har det helt fantastisk sammen med disse guttene, så knuser det hjertene våre å høre historiene deres og vi har prøvd å gi disse guttene all vår oppmerksomhet og omsorg.

Brutal, vond og hjerteskjærende

Realiteten til disse kenyanske guttene er brutal, vond og hjerteskjærende. Alle er utsatt for omsorgssvikt, ikke bare av foreldrene, men av hele samfunnet. Flere av dem har ingen til å ta vare på dem og elske dem. Hos Interfelk får de ei seng, de får mat og de får hverandre, men her får de bare lov å være en måned (staten sine regler).

For å nevne noen av guttenes historier så har en av dem bodd i ei kirke der faren er lenket fast i veggen med fotlenke fordi han er gal og de skal «pray away the mental illness». En annen har blitt mishandlet, slått og tilslutt rømt. En tredje har blitt kastet ut fordi det allerede bor 13 barn i huset og han ble den uheldige. Alle sammen har slike historier, og alle trenger omsorg, kjærlighet og trygghet.

Vi har skammet oss mye når vi har vært her også

Vi har skammet oss over å være norske og det sinnsyke privilegiet som følger med det å være norsk. Når guttene får noe, så deler de alltid, med alle sammen. Det gjør ikke norske barn. I dag hadde den ene gutten 2 kr som han kjøpte 2 boller for. Disse to bollene delte han med 13 (!) andre. Da vi var på restaurant lå det ikke en smule igjen på fatene, de sugde kjøttet og krafta ut av hodeskallen på den helgrilla fisken de fikk på deling. I Norge har vi egen barnemeny med pølse og chips fordi barna er så privilegerte at de kan være kresne. Hver eneste gutt brukte over en time på brusflaska de fikk, fordi de ikke vet når de får smake brus igjen. 

De hylte av glede da vi ga dem såpe – «Tomorrow, I will be clean. You smell me tomorrow». Tenk å være tenåring og ikke ha muligheten til å være ren, ha klær som passer og ikke eie et par truser. På slutten av skoledagen vasker de begge klasserommene og feier hele bakgården. De lager også all mat selv. I Norge sliter lærerne med å få elevene til å gå ut med søpla og å henge opp stolen etter seg.

En glede vi aldri har sett

Alt disse guttene vil er å gå på skole og ikke bo/være på gata. De vil ha en framtid, men fattigdom og omsorgssvikt røver skolegangen fra dem. I Norge er skolevegring et stort problem. I Kenya redder skolen liv. Kontrastene er så store. I Norge hadde gutta gått i 6., 7. eller 8. klasse, men ingenting med dem minner om en vanlig norsk 7.klassing. 

Klærne er hullete og skitne. Har de på for fine klær tar de større gutta i slummen og overfaller dem og tar fra dem det de har. Likevel har de en glede vi aldri har sett hos norske barn. De er så glade, takknemlige, gode, beskyttende og omsorgsfulle. Vi føler vi går rundt med 15 bodyguards, og vi føler oss så trygge sammen med dem. Vi gråter våre tårer over deres grusomme fortid og ei framtid som virker like skummel. De tørker våre tårer og trøster oss «please don’t cry, be happy» og vi må prøve å finne en måte å leve med denne opplevelsen. 

Stikker langt inn i sjela

Vi har hatt et samarbeid med Hegra og Selbu ungdomsskole mens vi har vært her. Pengene vi har fått fra dem og andre som har vippset, har vi brukt på disse guttene. De har gått til nye sko, bukser, shortser, t-skjorter, truser, skjorter, skrivebøker, såpe, bestikk, grill, tallerkener, tannbørster og tannkrem. Vi har tatt dem med i dyrehagen, på restaurant, i bassenget, norsk frokost, film på TV og pizzakveld.

De har fått sett levende dyr for første gang, de har fått være på restaurant for første gang, de har smakt pizza for første gang og hatt pålegg på brødskiva for første gang. Når disse nydelige guttene tar tak i armene våre og ser oss inn i øyene og sier «god bless you for giving us food, giving us shoes and making us so happy» så stikker det langt inne i sjela. Sko koster 17 kr, tannkost koster 7 kroner, og de har ikke penger til det. De har ikke en plass de hører til engang. Vi har så mye respekt for måten disse guttene møter verden på. De deler, bryr seg, trøster, klemmer og elsker i en verden som gir ingenting tilbake.

Dere har utgjort en forskjell for 16 gutter i Kenya

Vi kjenner at vi er så stolte av ungdommene i Hegra og Selbu som har samlet inn til sammen 8000 kr slik at vi har kunnet skjemme bort disse guttene denne måneden vi har vært her. Vi er så takknemlige og guttene er så takknemlige. Dere har utgjort en forskjell for 16 gutter her i Kenya. De er varme, mette, glade og har to nordmenn som tvangsklemmer dem annethvert minutt.

P.S: Følg gjerne reisen vår på vår bruker @martex2jordarundt på Instagram.