– Om nettene har jeg mareritt om Libanon

Året var 1976. Putte Aspen hadde akkurat blitt ferdig i militæret og dro for å besøke bestefaren sin, Oliver Rotvold. «Jeg sover så dårlig om nettene,» sa Oliver. «Er det noe som feiler deg,» spurte Putte. Bestefaren svarte: «Jeg ligger så mye våken og tenker på Nedalen».

I 1941 hadde bestefaren solgt gården sin i Storekra og flyttet til Nedalen gård. Han ønsket å komme unna tyskerne og krigen. Det var roligere oppe ved fjellet, trodde han. Så feil kunne han ta. De fire åra fram til krigens slutt satte Oliver og kona Ingeborg livet på spill for å hjelpe flyktninger over til Sverige. Samtidig bodde tyske soldater på den gamle Nedalshytta, bare 150 meter unna gården.

Marerittene

Da Putte snakka med bestefaren i 1976 skjønte ikke barnebarnet på 21 år så mye av hva det var som preget bestefaren. I dag vet Putte så innmari godt hva det dreide seg om.

– Om nettene har jeg mareritt om Libanon, sier Putte.

– Jeg blir tvangsinnrullert i FN-styrkene. Jeg prøver å forklare at jeg er for gammel, men de svarer at jeg skal tilbake fordi jeg har vært der før. Andre ganger drømmer jeg at noen sikter på meg og at jeg ikke klarer å løfte mitt eget våpen til forsvar. Jeg har mine nattlige demoner, som gjør at jeg bråvåkner og dyna ligger på andre siden av rommet.

Skjøv traumene til side

Putte var FN-soldat i Libanon i to omganger – i 1979 og i 1981. Før han reiste den første gangen hadde han en fin tilværelse i Trondheim. Alt var på stell. Slik hadde han det også da han reiste for andre gang. Han hadde det bra, og han og kjæresten hadde nettopp forlovet seg.

Men da han kom tilbake i 1981 merket han at det var noe som ikke stemte. Han skjøv uroen og de vonde tankene til side. Livet var for hektisk til å tenke. Forlovelse ble til ekteskap, og to ble til fire. I det travle familielivet, med skiftarbeid i tillegg, var det lite tid til å bearbeide opplevelsene i Libanon. Ikke hadde han særlig lyst til å tenke på det heller.

Ekteskapet røk i 1991, og Putte flyttet tilbake til hjembygda Tydal sammen med de to barna. Da de forlot redet på begynnelsen av 2000-tallet, fikk Putte bedre tid til å tenke.

Krigen har satt dype spor

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan ramme mennesker som har opplevd livstruende eller traumatiske hendelser. På 80-tallet var det forsvinnende lite fokus på den psykiske helsen til krigsveteraner.

Putte vil ikke gå innpå enkeltepisoder som skjedde i Libanon. Det viktigste for ham er å rette søkelys på psykisk helse blant krigsveteraner og bryte ned tabuer.

– Det er mange av oss som sliter i dag, og virkningene kan komme mange år senere. Jeg kjenner en som lenge ikke var preget i det hele tatt av opplevelsene i Libanon, men etter 40 år har han fått en sterk reaksjon. Vi er ikke likens sammenskudd, vi mennesker, sier Putte.

Han tenner en sigarett og forteller at PTSD også har rammet ham selv.

– På det verste mistet jeg fargesynet. Dersom jeg skrudde på ei lampe, kunne jeg så vidt se at lampa var gul, men resten av rommet var bare grått. I tillegg fikk jeg metallsmak i munnen. Uansett hva jeg spiste, smakte det metall. Denne merkelige tilstanden kunne vare i flere minutter. Nå skjer dette langt sjeldnere, og det varer bare i korte øyeblikk. Jeg er kanskje blitt mer bevisst på å unngå situasjoner som kan trigge dette, sier Putte.

Traumene har også preget omgivelsene.

– De som går gjennom livet uten å angre på noe, må hete Jesus til fornavn. Når angsten er som verst, har jeg gjort ting og sagt ting som jeg har angret på. Heldigvis har jeg to kjekke barn som er fullt ut klar over hva jeg sliter med og viser forståelse.

Putte tar et drag av sigaretten.

– Det har blitt enda bedre tid til å tenke nå som jeg er blitt pensjonist. Men jeg skal ikke sitte her og sutre over noe som helst. Jeg er jaggu glad for at jeg bor i Norge og får den hjelpa jeg ber om.

Fra sjikane til Nobelpris

Putte forteller at negativ medieomtale av FN-soldatene sist på 70-tallet og først på 80-tallet førte til at de ble latterliggjort. Mange hjemvendte veteraner utelot å nevne tjenestetiden i Libanon på CVen sin når de skulle søke jobb.

– Folk beskrev oss som solhungrige ungdommer som fikk god betaling for å dra på seksmåneders horetur til Israel og herje med sivilbefolkninga. De som sa dette hadde knapt vært «utom håggånj» selv, sier Putte og rister oppgitt på hodet.

Men krigens realiteter var slett ikke fylt av solskinn – og kampen var heller ikke over etter at soldatene var kommet hjem. Studier har vist en økt forekomst av selvmord blant FN-/NATO-veteraner sammenlignet med andre norske menn.

– Utover 1980-tallet kom veteranforeningen heldigvis på banen og rettet søkelyset på dette problemet, sier Putte.

Han tenker seg om ei stund før han smiler.

– Så må du ta med at i 1988 fikk vi Nobels fredspris. Da ble prisen nemlig tildelt FNs fredsbevarende styrker. Det er mange her i Tydal som har vunnet fredspris, skjønner du. I alle fall 7-8 stykker.

– Var du noen gang redd i Libanon?

– Om ikke redd, så i alle fall spent. Det var en slags spennende angst. Så var det jo noen rolige perioder også. Turnusen vår var én dag på og én dag av. Den dagen vi hadde fri, pleide vi å drikke oss fulle. Dette var den eneste formen for debrief vi hadde, sier Putte og trekker pusten ettertenksomt.

– Selvmedisinering er ikke bra. Slikt må man være forsiktig med.

Usynlige krykker

Krigens psykiske arr bærer Putte med seg hver dag. Han unngår bevisst store folkemengder og reiser som varer i flere timer. Fastlegen har gitt ham beskjed om å verken se eller høre nyheter fra Gaza-krigen. Søvnen er dårlig, og det er lenge siden han har sovet sammenhengende ei hel natt.

Det første han tenker når han våkner om morgenen er om han gjorde noe galt i går. Det andre han tenker er om det kommer til å hende noe galt i dag.

– Noen ganger føler jeg glede og at alt går på skinner, men jeg er så negativ baki bakhodet at jeg greier å ødelegge alt sammen. Jeg oppsøkte psykolog en gang for omtrent 15 år tilbake. Han var veldig dyktig, men jeg har ikke vært til psykolog siden. Det er et forbanna langt steg å aktivt søke hjelp. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi dette er noe ingen andre ser. Hjernen går på krykker, men ingen kan se dem. Og da er jeg liksom frisk i andres øyne, sier Putte.

– Mye kunne ha gått veldig ille

Mye har skjedd innen psykiatrien siden 80-tallet. Det er blitt større fokus på krigsveteraners psykiske helse, men Putte sier at det fortsatt er mange som ikke er fanget opp av helsevesenet.

– Som bestefar sa: «Jeg ligger og tenker på alt som kunne ha gått galt». Det tenker jeg også på. For mye kunne ha gått veldig ille dersom vi ikke hadde hatt litt flaks og vært litt forutseende, sier Putte.

Oliver Rotvold døde i 1984. Putte snakket aldri med bestefaren om Libanon.